Kjolen til den store dagen

Det var beskjedne forberedelser som lå bak dagen da min bedre halvdel og jeg utvekslet ringer. Selskapet besto av foreldre og forlovere. Vielse på rådhuset med middag hos mor og far. Far ordnet middag og svigermor kaken. Jeg kan ikke huske at det var diskusjon om verken blomster, farger eller noe annet. Vi kjøpte de rimeligste ringene hos gullsmeden, min mann lånte en dress av sin far, mens min mor tilbød seg å spandere en kjole på meg til den store dagen. Hun forsto antegligvis at min ambisjon om å sy en kjole på en måned med et lite, og veldig aktivt barn, var vel ambisiøst. I beste nittitalls-stil giftet jeg meg i en kremhvit drakt med store skulderputer og pumps med skyhøye stiletthæler.

Brud og brudens mor. Brudens antrekk minner lite om sin mors 90-talls antrekk, (og takk og lov for det). Mitt antrekk ble en kombinasjon av en kjole sydd i all hast og noe jeg hadde laget tidligere. 

Da vår yngste kunngjorde at hun skulle gifte seg ønsket jeg å videreføre gesten med å bidra til brudens antrekk. Selv om mitt brudeantrekk var donert til Fretex for mange år siden, hadde det neppe gjort noen forskjell da den uansett ikke var det vår yngste hadde sett for seg. Hun ønsket seg en kjole i vintage-stil, nærmere bestemt Edwardian, og ville dessuten gjerne sy kjolen sin selv. Jeg hadde nok håpet at jeg skulle få bidra litt, men fant en løsning på hvordan jeg kunne bidra ved å betale for tekstilene. 

Det passet dessuten fint med et planlagt Stockholms-besøk å kunne gjøre innkjøpene hos Siden Carlson som har et godt utvalg av selskapsstoffer. Som sagt så gjort. Datteren sendte over en tegning og noen inspirasjonsbilder, mens selve innkjøpene ble gjort ved hjelpe av den kommende bruden på FaceTime. Litt utfordringer hadde jeg med stoff-beregning i og med at designet ikke var helt klart, men jeg tok i det jeg tenkte var greit. Vakker tung silke, blonder, tyll, her skulle det ikke spares på noe. Jeg lukket øynene og dro kredittkortet. Den kommende brudens far hadde fått beskjed om å ha litt ekstra plass i kofferten til alt tekstilet. (Jeg regnet med at jeg kom til å fylle opp min koffert med garn). 

Først modellerte jeg kjolen på datteren min. Neste steg var å sy kjolen opp i lerretstoff og gjøre justeringer på den. Når de var gjort ble lerretskjolen klippet fra hverandre og brukt som mønster. Dachsen Albert sørget også på sitt eget vis for å delta i arbeidet. 

Da vi kom hjem og skulle begynne å se på prosjektet ble det endring i planene. Den kommende bruden så det som mest praktisk at sømarbeidet skulle gjøres hos mor. Med den følge at undertegnede fikk hovedansvaret for å sy kjolen. Jeg skal ikke late som om det ikke var uten en solid dose med prestasjonsangst. Når det er sagt så jeg frem og gledet meg til et hyggelig mor- datterprosjekt, og det har det vært. 

"At du kan bake kanelboller er ikke det samme som at du kan bake en 3 etasjes bryllupskake"

Jeg vedgår at jeg har bedre utgangspunkt for å kunne sy en brudekjole enn noen som aldri har sydd før, men brudekjoler er en helt egen greie som er ukjent for meg. Jeg syr bunader. Jeg elsker ull og stødige stoffer. Chiffon og flyktige stoffer gir meg derimot nesten eksem. I alle fall tilfeller av åndenød og mye frustrasjon. Men, det var ikke annet å gjøre enn å satse på en bratt læringskurve, og tips fra kollegaer som var bedre kjent med brudekjoler og flyktige tekstiler enn jeg selv er. 

Min første bekymring forsvant med en nytting avklaring om at det ytterste laget i chiffon burde sys som en egen kjole. Da kunne vi sy selve kjolen i silke og fore den uten tanke på at det skulle festes ytterligere et lag til dette. Jeg hadde sett for meg et uhåndterlig virvar med mange flagrende lag som skulle settes sammen. 

Den neste utfordringen var å få chiffonen til å ligge stødig under symaskinen. Jeg fikk tips om et type Vannoppløselig limstoff som kunne klippes i strimler og sys sammen med chiffonen. I og med at jeg skulle sy franske sømmer trengte jeg noe som ikke bare skulle rives av. Fransk søm, da syr tekstilene først sammen vrange mot vrange. Bretter så sårkantene så de blir liggende inni sømrommet. Du syr så stoffene rette mot rette. Da får du gjemt sårkantene inni sømmen. 

Når alt går ikke på skinner

Jeg hadde kjøpt med meg en nydelig tykk og kraftig sateng til forstoff. Problemet var bare at jeg ikke hadde kjøpt med meg nok. Etter å ha fartet rundt i 4 butikker for å få tak i noe som kunne ligne på det jeg hadde kjøpt måtte jeg erkjenne at det var et "Mission impossible". Ikke bare manglet vi forstoff, men vi skulle også gjerne hatt 20- 30 cm ekstra silke til mansjetter og krave. Hva gjør man når ting ikke går på skinner, jo man setter seg på toget og reiser til Stockholm for å kjøpe tekstil. 

Og det var egentlig greit, for vi sto med tre ulike ruller for å finne riktig innfargning. På dette viset slapp jeg bomkjøp dersom jeg hadde fått sendt tekstiler over. - Jeg hadde dessuten på forhånd regnet ut at porto og toll utgjorde omtrent det samme som togbilletten. 

Nesten klar. Chiffonen hadde jeg nesten klart å stryke ut, men likevel ikke langt nok. Det hører med til historien at jeg sydde ferdig, og gjorde klar kjolen til foring men forkastet hele foret da det var for tynt og ga for lite støtte til resten av kjolen. Så denne kjolen er sydd først i lerret, så to ganger med i forstoff..

Krymp og krise

Selv om prosjektet hadde tatt mer tid enn jeg hadde sett for meg, regnet jeg nå med at resten skulle gå relativt greit uten flere komplikasjoner. Det skulle jeg ikke sagt høyt, for neste overraskelse holdt på å slå meg fullstendig i bakken. Chiffon-kjolen var ferdig sydd og vi var klare for å begynne applikeringen av blondene. Jeg skulle bare skylle ut limstoffet først. Veldig forsiktig i lunkent vann, her skulle ingenting vris eller ødelegges. Da jeg skulle stryke ut kjolen etter første skylling hadde den krympet mer enn 50 cm. Den var fortsatt helt stiv. Forsøkte å puste normalt, dette går fint, vi skyller bare en gang til. La den henge så våt som mulig for å strekke den ut. Nå var den bare 20 cm for kort. 

Pirkearbeid og håndsøm.

Før jeg begynte å skylle ut limstoffet hadde chiffon-kjolen vært 10 cm for lang. En god test på om jeg er disponert for hjerteinfarkt. For situasjonen utløste åndenød, fortvilelse, søvnløse netter og en seriøs vurdering på om jeg måtte sette meg på toget en gang til. Men jeg kom frem til at jeg ikke ville rekke å bli ferdig i tide. Dette måtte løses på annet vis. Flere runder med damping gjorde at jeg klarte å strekke ut skjørtet nesten langt nok. Den kommende bruden måtte ta et valg på en form for skjøt, om chiffonen kunne være noen cm kortere enn silkekjolen, eller legge opp silkekjolen. Hun valgte det siste. 

(Jeg har lest og forhørt meg om krymp og chiffon, og finner ingenting som forklarer en slik krymp. Den eneste forklaringen vi kan komme på må være at limet på et eller annet vis har gjort at tekstilet har trukket seg sammen. - Jeg fikk senere vite at det jeg hadde fått anbefalt ikke var beregnet for denne type bruk, men for å gjøre broderier stødige og stive).

45 knapper

Broderier ble klippet til og sydd for hånd på chiffonen. Tidkrevende, men avgjørende for å få det rette uttrykket. Den kommende bruden fikk jobben med å trekke 45 knapper, mens undertegnede sydde og la opp chiffong-kjolen for hånd. Vi jobbet til tider i hver vår ende av det samme plagget. Vi kan vel kalle det just in time. Men vi rakk det. Det viktigste er at bruden ble fornøyd, og at dagen ble så vellykket som den kunne bli, og da var det verdt alt strevet. Og mest av alt takknemlig og glad for å kunne feire dagen med familie og de to som har gitt hverandre sitt ja. For størst av alt er kjærligheten.