Uten montering

Trangen og ønsket om å lære noe nytt blir heldigvis ikke mindre med årene. For min egen del er det viktig å ha rom for å være nysgjerrig, for å prøve og feile. Så denne våren og høsten har jeg meldt meg på litt ulike kurs for å få det jeg kaller faglig påfyll og inspirasjon. For en som kun har en firbent lodden lite kar som kollega, kjennes det også godt å møte andre til faglig nerding og sosialt samvær. Misforstå meg rett. Det er alltid hyggelig med kundebesøk i systuen, men det kan til tider være litt stusslig å ikke ha andre kolleger i systuen enn bikkja. For selv om Albert er godt selskap og mye kos, så har vi ikke akkurat de dype faglige samtalene. Men før jeg har fått begynt på sommerens kurs fikk jeg et tips av en god venninne og strikkebok-kollega, om en strikkemetode jeg burde kikke litt nærmere på. Cocoknits -metoden.

Myk og god, prøvekluten kommer til å bli en mye brukt genser i sommer. 

Vi snakker her om en metode innen strikking. Metoden har som hensikt at du skal kunne lage et sømløst plagg med god passform. Med andre ord, minimalt med montering. Cocoknits-metoden er utviklet av Julie Weisenberger, som nå er bosatt og driver Cocoknits i California.

Sømløst eller uten montering. 

Jeg ser flere strikkedesignere som benytter denne eller lignende teknikker for å lage sømløse strikkeplagg. Selv har jeg vært litt tilbakeholden med å teste ut mye ovenfra og ned strikking, da jeg generelt opplever å miste litt kontroll med passformen på plagget. Cocoknits-metoden virket likevel så lovende at jeg ønsket å gi den et forsøk.

Men det ble ingen god start da den første hindringen kom allerede ved bokkjøpet. På Amazon kom det nemlig ikke tydelig frem at akkurat den boken jeg kjøpte var på tysk! Da flere av forhandlerne som var listet opp ikke sendte varer til Norge foreslo Amazon behjelpelig en annen leverandør. Og hjelp setter man jo pris på. Men her må det ha gått litt fort i svingene!

Det gikk nok litt fort da jeg skulle bestille boken, men sendt fra en leverandør i USA på tysk, den så jeg ikke komme!

Da fadesen var klar, var det ikke annet å gjøre enn å bruke Google Translate på deler av teksten. Heldigvis har boken gode bildeillustrasjoner. Jeg valgte å se på den ekstra utfordringen som både en fordel og ulempe. Fordelen var at nå kunne jeg enklere fri meg fra et fast oppsett og bruke grunnmetoden til å finne min beste måte å løse den på. Ulempen er jo at jeg fort kan ha gått glipp av et viktig poeng.

Når du strikker etter en ferdig oppskrift behøver du ikke tenke på om hals og ermehull passer. Det skal den som ha laget oppskriften allerede ha tenkt på for deg. Men når du strikker uten mønster må du selv finne ut av disse tingene. Jeg kunne selvfølgelig ha forsøkt å følge et av mønstrene i boken, men jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å strikke, ei heller som samsvarte med det garnet jeg hadde lyst til å bruke. Noen hadde kanskje syntes at det å bale med en forklaring på et språk man overhodet ikke mestrer burde være utfordring nok? Men, er man ivrig nok på å lære noe nytt så gyver man på med et "Hvor vanskelig kan det egentlig være?".  (Av en eller annen grunn alltid litt vanskeligere enn det ser ut som.)

Så var det å avgjøre tidspunktet for å begynne på økning til hals, og hvor raskt skulle det økes?
Delene strikkes i etapper, så plukker du opp masker underveis. Den skiller seg slik fra rundøkning eller raglan hvor økningen skjer i jevne intervaller. 

Med ukjent garn og metode ble det en del opprekk underveis. Men, når du tester noe nytt, enten teknikk eller garn må du uansett regne med opprekk. For at testarbeidet skulle bli litt mindre omfattende enn en vanlig kofte på 3 mm pinne, valgte jeg et litt tykkere garn. Valget falt på Snefnugg fra CaMa Rose, i en nydelig grønnfarge. Med det litt mindre sprudlende navnet, vissengrønn. Genseren kalte jeg bare for "Prøvekluten".

Grønt har blitt den nye yndlingsfargen. I alle fall i sommer.  Jeg vet ikke om Albert er enig i fargevalget, men han la sin elsk på garnet jeg strikket med. Det ble en real kamp om strikketøyet, strikke eller pute til en litt misfornøyd "assistent". 

Som jeg hadde forutsett mistet jeg raskt følelsen av kontroll med plasseringen av hals og ermehull fordi alt foregår opp ned. Jeg er fullstendig klar over at om jeg hadde strikket mye ovenifra og ned, så ville jeg vært langt mer rutinert på det. Øvelse gjør mester som alt annet. Etter å ha fått plassert ermehull og hals var resten plankekjøring. Små justeringer ble gjort underveis, en bortkommen maske førte til omfattende bakoverstrikk, men det hadde ikke noe med teknikken gjøre.

Allerede i gang med nye test-prosjekter. Tester ut ulike måter å øke og hente opp masker på. 

Konklusjonen er at jeg ser potensiale i teknikken, men jeg er ikke helt overbevist ennå. Jeg har antageligvis en svært lav terskel, om jeg har noen, for montering. Jeg liker stødigheten en søm rundt et ermehull gir et plagg. For meg er montering noe av det som kan stramme opp og gi plagget en ekstra finish. Når det er sagt, passformen over skuldrene var overraskende bra.

Genseren sitter pent over skulderen. Det er årsaken til at jeg tar jobben med nye testprosjekter. 

 Teknikken kan også benyttes til mindre tettsittende plagg, og brukes til mer oversized plagg. Hun viser eksempler på også dette i boken. For å se om det var garnet, teknikken eller bare det faktum at jeg ikke er begeistret for å strikke ovenfra og ned som gjør at jeg ikke er overbevist, har jeg allerede begynt på neste testprosjekt. Da med et kjent garn, flere kjente tall og strikkefasthet. Det tar litt lenger tid enn prøvekluten, men da kan jeg i alle fall krysse ut en av de ukjente i ligningen når jeg skal gjøre en ny evaluering av metoden.

Vi fortsetter frihelgen med kos og strikketøy. Og kanskje lærer vi også noe nytt?

Ps. Har du lyst til å lære litt mer om montering? 
Jeg holder kurs i montering hos Lana Norge på Holmen senter  5.september om du har lyst til å lære noen av mine tips og triks om montering. Ta kontakt med dem for mer informasjon om tidspunkt, påmelding m.m..