ELISE - EN OVERRASKENDE LANG STRIKKEHISTORIE

Jeg synes bypåske egentlig er veldig deilig. Da vi ikke har hytte på fjellet er det heller ingenting som drar oss oppover mot mer snø og vinter, eller mer skigåing. Dessuten synes jeg det er deilig å sitte i ro og fred med et strikketøy i solveggen, og kanskje med et glass hvitvin...? Nå har det riktig nok vært uvanlig mye strikking i påsken. De siste ukene har nemlig vært preget av hurtig-strikking, noe som ikke alltid er like lurt. I forbindelse med at en av modellene mine skulle fotograferes til et ukeblad, ønsket jeg å få med så mange modeller som mulig til denne photo shooten.

Elise topp og Fie pulsvanter, - alt strikket i Tumi, en deilig og myk blanding i ull og alpakka.

Jeg hadde håpet å få hjelp til å få fotografert noen av modellene fra serien "Bakklandet" innen juni. Men da vi måtte leie studio med flere dagers påfølgende etterarbeide for fotografen, var det fornuftig å få ferdig så mange modeller som mulig til denne dagen. Det er tross alt grenser for hvor mange og hvor store tjenester man kan be om.

Sofie var den første modellen i serien/kolleksjonen Bakklandet. Sofie kommer forøvrig ut i ukebladet Familien til 17. mai.

Jeg forsto tidlig at jeg måtte ha hjelp om jeg skulle nå mine ambisjoner om å få ferdig ønsket antall med plagg. Litt av utfordringen med at det bobler over med ideer i hodet er at man må begrense hva man faktisk setter ut i live. For ikke bare skulle det strikkes, det skulle jo også lages litt tilbehør når vi først var i gang. Designerspiren og en av mine tidligere kursdeltagere, stilte sporty opp som test- og modellstrikkere. Ideen til toppen Elise hadde jeg gått med i hodet en stund, og fikk designerspiren til å hjelpe med å sam- og teststrikke en tilsvarende modell for meg.

Det ble laget flere belter, hårbånd, pulsvanter, smykker etc som accesories til fotograferingen. 

Når jeg lager en modell tar jeg alltid utgangpunkt i snittet. Hvor lang, innsvinget, krave etc er alltid på plass før jeg begynner å plassere mønsteret. Noen ganger kommer ønske om farge som nummer to, men ofte gis det av seg selv basert på mønsteret. Plassering av mønsteret er også ofte noe som gir seg selv, da snittet ofte gir noen føringer på hvor det er naturlig å legge linjer. I dette tilfellet ønsket jeg å lage en effekt som et belte under bysten. For selve modellen er helt enkel. Mønsterborden hentet jeg fra luen Sofie, som jeg justerte noe og tilpasset til toppen.

Elise, første utgave. Litt trang i ermehullene. Fungerte greit med en genser under, men bunadsskjorte var helt uaktuelt. 

Hastverk er lastverk
Så burde det jo ha gått greit, eller? Vel, har du dårlig tid, så er risikoen stor for at du støter på noen humper underveis. For mens jeg normalt regner ut mønsteret i Excel, kontroll-regner og lager et skjema, brukte jeg denne gangen kun penn, papir og kalkulator før jeg raste avgårde. Å ikke gjøre den ekstra kontrollen skulle vise seg som en dårlig idé. For målene mellom byste og ermehull hadde jeg regnet feil på. Med den følge av ermehullet ble litt for trangt. Det vil si, det kunne fungert med litt godvilje. Utfordringen var at jeg hadde ønske om å putte en bunadsskjorte inni, noe som krever litt vidde i ermehullet. Ikke mer enn normalt, men et litt trangt ermehull ble helt feil. Og dette oppdaget jeg først når toppen var ferdig strikket med kanter og alt.. Heldigvis fikk jeg advart designerspiren som ikke hadde kommet like langt i strikkingen.

Må innrømme at jeg hadde mest lyst til å begynne å grine da jeg oppdaget fargeforskjellen. Men det hadde jeg jo ikke tid til! Her gjaldt det kun å finne løsninger fremfor å se problemer. 

Det var bare å rekke opp. Neste feil var at jeg satt og strikket sent om kvelden, og tydeligvis ikke var helt på nett. For mens jeg strålende fornøyd strikket opp for- og bakstykke igjen på en kveld oppdaget jeg påfølgende morgen at jeg hadde brukt et nøste med en annen innfarging. – Det var i og for seg bare halve problemet, for det var så godt som tomt for garn i den opprinnelige innfargingen. Selv om jeg kjente at jeg begynte å få lyst til å gi opp hele prosjektet, hadde jeg fortsatt så stor tro på ideen at jeg nektet å gi opp. Det ble en ny runde med opprekking, og etter noen nervepirrende timer kunne jeg konstatere at det holdt akkurat med garn, med kun med noen få gram til overs.

Det var ikke mange hverken metre eller gram igjen når toppen var ferdig strikket. Men det holdt!

Dekor
Da mønsterborden under bysten hele tiden hadde vært tenkt som et belte, var det om å gjøre å forsterke det inntrykket. Brodering med maskesting i mønsteret ga en dybdeeffekt, som jeg syntes fungerte godt. Selvfølgelig måtte jeg også gjøre et aldri så lite dykk i perleboksen når jeg først var i gang. Da jeg fant frem paljettene skjønte jeg imidlertid at det var på tide å sette strek for ytterligere dekorering. Pulsvantene syntes jeg ble en fin ekstra detalj til toppen, som godt kunne lages av det garnet fra den forkjærte innfargingen. Garn må som kjent ikke gå til spille..

Ikke så rart jeg ser fornøyd ut, etter flere runder med opprekkinger og akkurat nok garn?

Resultatet
Jeg tror fortsatt på ideen, liker både mønsteret og fargen godt. Og for en fryse-pinn som er lei av å fryse på 17. mai er det slettes ikke utenkelig at jeg bytter ut det vanlige bunadslivet med topp og strikkejakke i ull og alpakka i år. – Men som designerspiren kommenterte: i år får vi sikkert den varmeste 17. mai på det vi kan huske…. Om så skjer skal jeg leve godt med det. Om ikke annet er jeg i alle fall godt forberedt til neste år.

Godt forberedt på en kaldt 17. mai. Eller rett og slett bare en kald vår?

Fotografering
Selv om vi hadde brukt uker på forberedelsene, var selve fotograferingen unnagjort på noen få timer. Designerspiren stilte sporty opp som modell i sin mors design. – Noe hun også gjorde med glans. (Ingen tvil om at det meste ser bedre ut på en 20-åring enn en "litt voksen dame"). Min bror, Are Knudsen, som også er en svært dyktig fotograf sto for fotograferingen. Studio hadde vi leid på Torshov i Oslo, og til en barnekjole hadde vi fått låne en liten pike som stilte opp som modell for anledningen.

Nå gjenstår det å renskrive og skalere opp alle modellene som vi har strikket de siste ukene. Travelt, men gøy har det vært!

Både venner, bekjente og familie har blitt involvert i dette prosjektet, enten som strikkere eller som modeller. Det er godt å kjenne på at andre tror på en, og er villige til å stille opp uten å få annet igjen for det enn takknemlighet, (- og kanskje noen fine bilder). - I hvilken grad jeg klarer å gjøre hobbyen min til noe mer enn en hobby, eller liten bigeskjeft, får tiden vise. Men bare det å bruke tid og energi på noe som oppleves meningsfylt, kombinert med å ha mennesker rundt en som heier på og vil en vel, - vel, da kan faktisk det meste kjennes mulig! Jeg gleder meg uansett til å kunne presentere bildene når de er klare. Men en ørliten smakebit kan vi vel alltids klare...

Foto: Are Knudsen 

Modell og matereialer

Design:
Elise topp, ligger Ravelry på norsk. Kommer på engelsk før sommeren.

Fie pulsvanter, ligger også på Ravelry på norsk. Kommer også på engelsk før sommeren.

Materialer til Elise: 300 g Tumi fra Rauma, 50 % alpakka, 50% ull

Fra lager: ja

Farge: tomatrød, natur, oker

Strikkefasthet: 24 m og 30 omg = 10 x 10 cm

Kjøpt hos: Strømmen Husflid

Tilbehør: perler

Størrelse: 36

Ps. Du kan følge med for flere oppdateringer på Helles Syskrin på Facebook. 

VÅRFORNEMMELSER?

Det er ingen tvil våren nærmer seg. Hestehov spretter opp i samme takt med at pollenallergien blomstrer. Heldigvis kan vi si at strikking er en helårsaktivitet, og perfekt for gode påskedager i solveggen. Mens jeg sjonglerer mellom 3-4 design på pinnene, benytter jeg anledningen til å presentere en av fjorårets modeller. Den ble ferdig i fjor høst, og bærer det passende navnet «Høstrose». Men med tanke på at det nærmer seg vår før jeg rakk å presentere den burde den antageligvis blitt omdøpt til det mer passende «Vårblomst?». Nå skal det sies at det er en del omstendigheter utenfor min kontroll som er årsaken til den sene presentasjonen.

Høstrose burde kanskje bli omdøpt til Vårblomst? Den kan uansett fint brukes både vår og høst. 

En invitasjon med følger
Før sommerferien i fjor fikk jeg en invitasjon av tusenideer.no om å delta med et design til et magasin som skulle utgis i oktober. En invitasjon som jeg både takket ja til, og som satte i gang langt mer enn jeg hadde forestilt meg. Den skulle vise seg å bli starten på en mulighet for å få publisert egne design i ukepressen. Magasinet ble utsatt, men en redaktør fra ukebladet Familien hadde sett designet og ønsket det inn i deres magasin i desember. Dessverre ble jakken likevel tatt ut av julenummeret da den ikke var julerød nok. Med den konsekvens at jeg fortsatt venter på en ny publiseringsdato i Familien.

Vivendel var den første omslagsjakken jeg laget. Den ble utgangspunktet for både Telesving og Høstrose. 

Inspirasjon til designet kom etter at jeg hadde laget mønster til min første omslagsmodell, Vivendel. Jeg liker omslagsmodeller. Jeg synes de er feminine, sitter godt, og passer godt på de fleste kvinnekropper uavhengig av størrelse og fasong. Også synes jeg det innimellom er deilig å slippe å strikke knappestolper på jakker. Sett i perspektiv er det få jakker jeg har brukt så mye i vinter som Høstrose og Telesving, begge omslagsjakker.

Knyting kan gjøres i siden eller midt bak. Ermene er som vanlig rynket litt på toppen for å sitte pent over skulderen.

Riller er et element jeg har arbeidet litt med tidligere, i blant annet lue og votter, og noe jeg hadde lyst til å ha med som et element på jakken. Jeg synes riller kan være litt røft, som jeg hadde lyst til å sette sammen med omslagsmodellen som jeg opplever som feminin for å skape en kontrast. Rillene syntes jeg fungerte fint i halsen som en kant, og i tillegg som mansjetter på ermene. Øverst på skuldrene har jeg som vanlig rynket litt for å få ermene til å ligge pent over skuldrene. Dette gir også jakken et feminint uttrykk.

Jakken er fullt brukbar også uten blomster, men jeg savnet det lille ekstra. 

Fargene er uten tvil inspirert av årstiden jakken ble laget i, derav også navnet Høstrose. – Nå skal det sies at jeg strikker i høstfarger stort sett hele året, og akkurat denne rødfargen har ligget som et fast inventar i garnkroken (sofaen) stort sett hele vinteren. (– Jakken Sofie er strikket i den samme rødfargen). De heklede blomstene med perlene kom på da jeg syntes jakken ble litt for enkel uten noe pynt. Jeg syntes de også gjorde at jakken bar sitt navn bedre.

Blomstene er brodert i Finull og Tumi fra Rauma garn. Perlene er kjøpt på Panduro Hobby.

Resultatet
I og med at den har vært en av favorittjakkene denne vinteren, sier det vel nesten seg selv at jeg er fornøyd med resultatet. Passformen er god, samtidig som jeg liker fargen godt. Jeg sitter både med et pågående prosjekt i samme farge, og skisser på en ny variant av omslag i en annen farge. Så at kombinasjonen har fungert for undertegnede, er vel neppe noen overdrivelse.

Jakken har vært en av favorittene i vinter. Både fargen og modellen har fungert godt, og vil bli gentatt i andre former. 

Når sjelen kaller
Kvinnen bak bøkene «Simple living» og «Pippi Power», Gitte Jørgensen, er igjen aktuell med en ny bok: «Når sjelen kaller». Boken ble lansert med brask og bram i København på torsdag. Gitte som også er min Coach har oppmuntret meg til å følge min intuisjon, da min erfaring er at de gangene jeg har rasjonalisert bort magefølelsen har det ofte endt dårlig. Så da hun inviterte til boklansering i København var jeg ikke i tvil. Dit skulle jeg. Problemet var lommeboken, eller rettere sagt mangel på innhold i den. Jeg ymtet frempå til husbonden at jeg alltids kunne kjøre ned til København?

GPS og kaffe i bilen hadde nok bragt meg helt frem? Men jeg var likevel svært takknemlig for den alternative transporten.

Nå skal det sies at jeg er ganske god på bykjøring: Det er puls i trafikken: tuting, trikk og busser, vågale syklister og myke trafikanter som skjener ut i gaten uten å se seg for, for å nevne noe. Men landeveiskjøring alene i bilen er en helt annen sak. Jeg synes det er så kjedelig at jeg har problemer med å holde meg våken. Jeg har forsøkt kaffe, radio, lydbok, skjærende falsk sang (som jeg selv har stått for), uten nytte. Husbonden avgjorde følgelig at det var langt tryggere å fly, enn at jeg kjørte alene til København. – Så etter å ha spinket og spart i flere måneder kunne jeg sette meg på flyet til København på torsdag.

Gitte Jørgensen, Før boklansering hos Arnold Busck i København. 

Boklanseringen ble som forventet en suksess, som ble avsluttet med en middag på kvelden. Men utover at det ble en fantastisk hyggelig dag, opplevde jeg også å treffe noen bemerkelsesverdige mennesker som jeg ville gått glipp av om jeg bare hadde hørt på fornuften. Boken, «Når sjelen kaller», handler mye om å lytte til seg selv, og om å tørre å stå i det. Den utfordrer og stiller spørsmål om en del av selvrealiseringen vi holder på med, ("perfekte" liv, kropp, jobb, familie), er egentlig det vil ønsker oss. - Eller gjør oss lykkelige? Lykkeforskning forteller ikke overraskende at materielle goder kun gir en kortvarig lykkefølelse.

Det var stort oppmøte av både gratulanter og andre som gjerne ville sikre seg et eksemplar av boken. 

Gode og varige relasjoner og takknemlighet, gir derimot en mer varig følelse av "lykke".  Som forfatteren Kathrine Apaas også sa: Jeg trodde jeg kom til å bli takknemlig dersom jeg ble lykkelig. Det var feil. Lykken kom først etter at jeg var blitt takknemlig. Som Coach møter Gitte også mange som er frustrert over mangel på en mening i jobb og liv, selv om alt tilsynelatende er «perfekt». Men flere opplever også at de går så mye på akkord med egne verdier, at det på et eller annet tidspunkt begynner å gjøre vondt. Både fysisk og psykisk. Da kan det være på tide å begynne å lytte til hva "sjelen" prøver å fortelle deg. Kanskje vil det radikale valget oppleves som en lettelse? Boken kommer på norsk i februar neste år.

Det var påske hos Sommerfuglen. Undertegnede gikk som vanlig ikke tomhendt ut av butikken. Men kjente seg faktisk ganske lykkelig....?

Som noen kanskje allerede har gjettet ble det også tid til litt annet påfyll mens jeg var i København. Sommerfuglen, og skindhuset, som begge er nesten umulig å reise forbi om man først er i byen, ble som vanlig en fornøyelig (og dyr) opplevelse... Alt tyder følgelig på at dette kan bli en svært hyggelig og kreativ påske. Litt travel for hendene, men det lever jeg som kjent godt med. Og med det ønsker jeg alle en riktig god og kreativ påske.


Modell og materialer
Design: Høstrose, publiseringsdato i Familien kommer senere. Kommer på Ravelry på Engelsk før sommeren.
Materialer: 550 g Tumi fra Rauma, 50 % alpakka, 50% ull
Fra lager: ja
Farge: tomatrød 0178
Strikkefasthet: 24 m og 30 omg = 10 x 10 cm
Kjøpt hos: Strømmen Husflid
Tilbehør: perler
Størrelse: 36

BRUKER DU NØSTEPINNE?

Å ha riktig og godt utstyr er et viktig element ved alle former for håndarbeid, uavhengig av om du er erfaren eller nybegynner. Ikke at utstyret behøver å være så avansert, men at det må fungere og gjøre arbeidet enklere. Og samtidig kan det være med på å øke gleden over å drive med håndarbeid. Fremfor å bruke energi på å jobbe i motbakke, og miste lysten til å fortsette. For alle som har strikket med en knirkende rundpinne vet hvor frustrerende det kan være. For å ikke snakke om det å skulle klippe tekstiler med en sløv saks.

Nøstepinner lages gjerne av tre. 

Om du spør husbonden vil han antageligvis fortelle at en av hans beste investeringer er en garnvinde. Han var en smule lei av å sitte med armene rett ut, og likevel få irettesettelser for at han fulgte mer med på sporten på TV, enn på om det ble kluss med garnet. Noen ganger synes han likevel grensen er nådd for strikkegalskapen, og setter foten ned for nøsting av garn på kafé når vi er på ferie. Det samme gjorde han til mitt forslag for noen dager siden, om å ta med strikketøy og hodelykt da vi skulle på kino. (Filmen var egentlig litt kjedelig og kunne fint ha blitt strikket til.)

En garnvinde ansees som en av husbondens bedre investeringer. Selv er jeg også blitt svært glad i garnbollen. 

Husbondens hobby i tre innebærer heldigvis at det drypper litt på undertegnede. Først ute var han med en garnbolle, som har blitt nesten uunnværlig. Spesielt ved strikking på verandaen. Sist ut var en nøstepinne. – Hva den brukes til? Den brukes til å nøste opp garnet i et pent nøste når du kveiler opp garnet fra garnvinden.

fest tråden ved håndtaket på pinnen, og lag en liten kjerne som er kun noen cm bred før du begynner å forme nøstet.

Nøstepinner var mye brukt før. De var gjerne kunstferdig utskåret, og de flinkeste laget små kuler i håndtaket. Det hadde en dobbel effekt. For slike nøstepinner kunne gjerne være en gave fra en frier. Et flott utført håndverk var en god attest. Om jenta beholdt gaven var det et tegn på at hun var interessert i den unge beileren. Kulene i håndtaket lager lyder, som fortalte omgivelsene at jenta var flittig og arbeidet når hun satt og nøstet opp garn.

Nøstepinne. Foto: Norsk didgitalmuseum.no

Når du skal bruke en nøstepinne kan du starte med å feste tråden ved håndtaket. Du lager først en liten kjerne, som du fortsetter å vikle garnet rundt, hvor du arbeider ved å legge tråden opp mot tuppen av staven som du vrir litt på. I videoen nederst i innlegget viser hun  hvordan hun gjør viklingen rundt pinnen, - spol deg frem til ca 7 minutter ut. I videoen bruker hun venstre hånd når hun nøster. Selv syntes jeg det var mer naturlig å holde den i høyre hånd. Når nøstet er ferdig er det bare å dra det av pinnen.

Slik ser det ut når det er ferdig. Klar til bruk, og kan enkelt hektes på en nøstekrok om du gjerne vil strikke mens du går?

Jeg foretrekker å starte med tråden innenfra, da den allerede ligger klar. Fra gammelt av hadde denne måten å nøste på også en praktisk funksjon, da de ofte gikk og strikket samtidig. De hektet nøstet på en nøstekrok, hvor det da var greit at det allerede var et hull som gjorde at nøstet ville rulle uhindret på kroken mens de strikket.

Arne og Carlos henter mye inspirasjon fra hjemstedet sitt, og hagen i særdeleshet. 

Strikketreff i Oslo
I helgen tok jeg meg tid til å klemme inn en dag på Strikketreff Oslo 2016. Med 150 påmeldte over gjennomsnittet strikkeinteresserte må det bli hyggelig. Dette er første gang treffet holdes, men mitt inntrykk er at erfaringene fra treffet har vært så gode at det forhåpentligvis gjentas som en årlig begivenhet. Lørdagens store begivenhet, om man ser bort fra markedet, var foredrag med to designere bosatt på Valdres. Arne & Carlos delte generøst om hvordan det er å leve på en nedlagt jernbanestasjon, et stykke fra sivilisasjonen og hvordan og hva de lar seg inspirere av. Etter foredraget gikk jeg bort for å hilse på, og fikk kjenne på en ørliten blanding av stolthet og forlegenhet over å bli gjenkjent. Arne utbrøt henrykt: Åh, er du en slik groupie! I tillegg til en god latter, fikk vi i alle fall en veldig hyggelig prat.

Garnet heter Tulliball og Kos. Det var likevel fargene som var det største salgsargumentet. 

Utbytte av lørdagen, foruten mange nye hyggelige bekjentskaper, var kanskje ikke overraskende et lite tilskudd til et allerede velfylt garnlager. - Den rasjonelle forklaringen var at jeg trengte en ny garntype til å teste ut nøstepinnen på. Husbonden bet ikke helt på den, men aksepterte derimot forklaringen om at fargene var fantastisk flotte...  Men hvem kan nå motstå et garn som heter både Tulliball og «Kos». For at strikking er kos, det er det ingen tvil om.

DU BRUKER VEL FORTSATT LUE

Hva gjør man når ideene overgår kapasiteten? Man må simpelthen be om hjelp! Det skal ikke benektes at undertegnede kan ha tendens til å bli litt vel ivrig og nerdete når det gjelder håndarbeide. Selv om jeg synes det egentlig handler om å ha en genuin interesse for noe, og det å ha en nysgjerrighet på det man holder på med. Og nysgjerrighet driver en som kjent ofte videre.

Det er fortsatt vinter og både lue og votter kommer til å være en del av bekledningen en god stund fremover.

 Jeg har tidligere fortalt om arbeidsmetoden «bilde i bevegelse». En arbeidsmetodikk jeg har hentet fra maleri, og nå overført videre til tekstil. Kort fortalt går den ut på å starte med en idé, eller noe du er nysgjerrig på, som du har lyst til å leke med eller utforske. Dette kan være en form, farge, følelse, detaljer fra en keramikkflis, lys og skygge, kontraster etc. Basert på dette lager du et førsteutkast. Fra førsteutkastet finner du noe nytt som du har lyst til å arbeide videre med. Og slik fortsetter du til du har en del arbeider, som du kan gjøre en evaluering av før du så setter det hele sammen til noe nytt. Det interessante ved en slik arbeidsmåte er at ofte kan det komme noe uventet ut av disse arbeidene, samtidig som den opprinnelige ideen fortsatt er fremtredende.

Jeg liker fargene i denne modellen. Selv om fargene er tradisjonsrike, er de også med på å gi et frisk og moderne preg.

Når jeg nå har benyttet denne arbeidsmetodikken til blant strikking sier det seg selv at det å arbeide frem en serie med arbeider krever både friske armer og tid. For strikking tar tid, og kan være en utfordring når man er i en prosess hvor du gjerne skulle vært ferdig i går! For slik å kunne evaluere og hente ut neste inspirasjon. – Spesielt utfordrende når armene tidvis streiker.

To ulike jakker laget etter samme inspirasjonskilde. Den ene med formål å være sporty og frisk, den andre rolig og klassisk. 

Serien - Bakklandet, har for meg vært morsom å arbeide med på dette viset. Hvor den startet med inspirasjon fra gamle tekstiler og tapeter som jeg ønsket å kombinere med noe nytt og moderne. Ut fra den ideen laget jeg to ganske ulike jakker, over det samme temaet. Det interessante har vært å sette motivet inn i ulike former og farger, og se hvordan dette påvirker uttrykket. Og da kom det jo selvsagt raskt opp flere ideer. Vi snakker tross alt om bilde(r) i bevegelse.

Jeg hadde opprinnelig tegnet striper på luen, men er glad jeg likevel slo den ideen fra meg før jeg leverte mønsteret videre. 

Heldigvis stilte designerspiren sporty opp og hjalp meg ved å strikke lue og votter. En erfaring som også skull vise seg både nyttig og lærerik. For vanligvis vil jeg komponere/designe og justere mens jeg strikker. Grov-designet er alltid på plass, men med « Den første ideen er sjelden den beste» som et av mine mottoer sier det seg selv at jeg er åpen for at mye kan og skal skje underveis. Det er noe med å ha friheten til «Jeg tror jeg legger på et par ekstra striper med oransje i midten». I dette tilfellet måtte alle elementene være ferdig uttenkt i det jeg leverte fra meg mønsteret.

Selv om jeg har strikket mye votter tidligere, tror jeg dette er mitt første votte-mønster?

Resultatet
Jeg hadde opprinnelig planlagt å brodere og pynte både luer og votter. Det er mulig jeg kommer til å gjøre det på et senere tidspunkt, men da jeg fikk dem levert av designerspiren syntes jeg de var både dekorative og fine. Uten perler og broderier ble de også litt mer sporty. Den største læringen ved dette prosjektet var å skulle levere fra meg designet uten mulighet for justering underveis. Jeg har likevel levert ytterligere to design til snille hjelpere, noe som gir meg mulighet til å utforske og arbeide videre med nye skisser. For selv om jeg begynner å se enden på «Bakkland- serien», har den vært en så morsom måte å arbeide på at den garantert kommer til å gjentas.

Designerspiren er allerede i gang med neste prosjekt ut for mor. Selv om jeg kjenner at jeg selv gjerne skulle hatt flere  timer foran symaskinen. Det er ingen tegn på ide-tørke med andre ord.  

Dagene flyr
Jeg skjønner egentlig ikke hvor tiden blir av, men det er kanskje et godt tegn? Spesielt da jeg bruker mye tid på det jeg liker aller best: håndarbeid. Selv om jeg gjerne skulle hatt et par ekstra armer og timer i døgnet. For det er faktisk med et visst vemod jeg må innse at jeg savner mer tid foran symaskinen. Strikke og sy på en gang fungerer svært dårlig. Jeg er likevel spent på mottagelsen av mitt strikkedesign, Telesving, som kommer ut i Familien i morgen, 7. mars. Flere design kommer etterhvert på trykk, datoer for publisering kommer jeg tilbake til. Men neste helg, da er det tid for Oslo strikkefestival. Kanskje ikke så rart at tiden flyr?


Modell og materialer
Design: Sofie votter og lue, tilgjengelig på Ravelry
Materialer: Tumi fra Rauma, 50 % alpakka, 50% ull
Fra lager: ja
Farge: rød, natur o oker
Strikkefasthet: 24 m og 30 omg = 10 x 10 cm
Kjøpt hos: Strømmen Husflid
Tilbehør: -
Størrelse: -