30. september 2015

Jeg kunne jo ikke la ham klatre opp igjen

Dette fantastiske ullstoffet ble i fjor sommer kjøpt som et av flere ferieminner i Bologna. I gamlebyen kom jeg over en gammel og ærverdig tekstilbutikk som så ut som den hadde hatt sin åpningsdato en gang tidlig på 18-hundre tallet. Det var ikke mindre åpenbart at eieren også hadde tilbragt betydelig med tid i butikken. Men selv om han fremsto som både liten og en smule skrøpelig, var han var elskverdigheten selv. Noe som kom godt med da dette var en handel som måtte foregå på italiensk og mye godvilje. Som alltid i italienske tekstilforretninger var hele vareutvalget plassert bak disken. Her var det med andre ord bare å begynne å peke og antyde farge og kvalitet.
Et nytt høstskjørt i ull. Hvem skulle nå trodd det...
Bløthjertet eller bare uten ryggrad? 
En varm rød ullkvalitet hadde fanget min oppmerksomhet omtrent i det jeg kom inn i butikken. Jeg kjente at jeg faktisk var en smule opprømt over muligheten til å kunne få sydd meg en «snerten» jakke i italiensk ull, og som en ekstra bonus var varm rød. Signore kikket opp på hyllen, og nikket anerkjennende til mitt valg. Litt usikker til bens, skjønte jeg raskt at han hintet om hjelp til å holde stigen mens han klatret opp. Jeg kan knapt beskrive skuffelsen da jeg forsto at det kun var en knapp meter igjen på rullen.
Butikken lå midt i gamlebyen i Bologna. Jeg snublet over den ved en tilfeldighet da vi søkte ly for regnværet.
Vel er jeg kreativ, men trylle kan jeg ikke. Det var ikke på langt nær nok stoff til jakken jeg bare sekunder tidligere hadde sett for meg. Signore forsto skuffelsen og klatret raskt opp stigen igjen og fisket frem et lakserødt stoff ut av hyllene, og så et til og et til. Jeg hadde ikke hjerte til å gå tomhendt ut av butikken. Jeg hadde heller ikke hjerte til å sende ham opp stigen igjen, - uten hjelp, så jeg endte opp med en meter med rød ull, og halvannen meter i et lakserødt stoff i ull og silke som jeg fortsatt ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg lot de siste to stoffene være, de hadde han hentet ut fra nederste hylle, - uten stige.
Skjørtet åpnes og lukkes med en glidelås bak fremfor å bruke knappene  i front. 
Det røde stoffet planla jeg lenge å sy en vinterkåpe til barn av, før det gikk opp for meg at småniesene mine hadde vokst fortere enn jeg hadde klart å følge med på. Niesen jeg trodde var 2 år, og som jeg tilfeldigvis allerede hadde begynt å sy en kåpe til, viste seg å ha rukket å fylle 4 år den julen. – Jeg ble heldigvis advart før gaven skulle overleveres. – Det torpederte også «rød-ullkåpe planer», da en liten meter nå ville bli i snaueste laget for dette formålet.
Et frontpanel kan gjøre at det blir litt mye stoff i front.
Heldigvis ser det ut til at det ikke blir klumpete til tross for den kraftige kvaliteten. 
Et nytt skjørt trengte jeg vel?
Designerspiren antydet stoffet ville gjøre seg godt som et høstskjørt. I og med at jeg hadde en mangel på ullskjørt, (ironi om noen skulle ha vært i tvil), begynte letingen etter en modell passende til et kraftig ullstoff. Modellen kom med buksen og frontpanelet. Jeg syntes lukningen foran, selv om den ikke brukes, var en morsom designdetalj som jeg godt kunne tenke meg å gjenta.
Skjørtet ble helforet for å sikre komfort ved bruk. Det ville ellers fort kunne ha hengt seg opp i strømpebuksene. 
Herfra gikk det meste ganske greit. Mønster ble tegnet opp, deler klippet og sydd. Da stoffet er relativt kraftig ønsket jeg ikke synlige sømmer på skjørtet noe som medførte en del håndsøm. Jeg har lite i mot håndsøm, men det er tidkrevende. Skjørtet ble foret for å sikre god passform og komfort. Med et for vil skjørtet blant annet ikke feste seg til strømpebukser utover høsten.
Full katastrofe! En dårlig kombinasjon med en som er litt for ivrig etter å bli ferdig og en veldig skarp kniv. 
Er det mulig?
Enkelte ganger kan man bli vel ivrig. I dette tilfellet var jeg altfor ivrig etter å bli ferdig. Knapphullene var ferdig sydd, knappene var sydd i, og falden nederst på skjørtet var lagt opp. Alt som gjensto var å stryke litt på falden og sprette opp knapphullene. Som regel pleier jeg alltid å åpne knapphull, med en sprettekniv, ved å åpne halvparten inn fra hver side for å sikre at jeg skjærer for langt.
Det var med nød og neppe at det holdt, ikke bare med stoff, også sytråden hadde bare cm igjen.
Deler av knapphullet på linningen var derimot sydd gjennom flere lag med stoff. En ny og skarp sprettekniv skulle gjøre jobben enkel, - og enkelt skar den igjennom alle lag og flere cm forbi knapphullet! Et tips for å unngå slike blemmer er å sette en knappenål i enden på knappehullet, - noe jeg selvfølgelig ikke hadde gjort. I slike redselsøyeblikk er det egentlig bare en ting å gjøre: puste dypt og lage en stor kopp kaffe. Til alt hell hadde jeg akkurat nok stoff (og tråd) til å lage den ødelagte delen av linningen på ny.
Nok vidde i skjørtet til å danse i? Men er det kanskje litt i meste laget?
Resultatet
Jeg elsker fargen. Den er høst! Og ullskjørt er som regel en suksess i mitt klesskap, så det ender neppe opp som hyllevarmer. Det er mulig jeg kommer til å justere litt på klokkefasongen på skjørtet. Jeg ønsket mye vidde, men ser at jeg kan ha lagt til vel mye vidde. Eller at klokkene burde begynt litt lenger ned? – Jeg tror jeg må bruke det litt og kjenne litt på det. For akkurat nå er det helt greit om den splitter nye, superskarpe, sprettekniven får bli liggende i skuffen en liten stund til.
Nå skal det brukes, prøves og testes ut før jeg vurderer å sette sprettekniven i det på ny.
Den rosa bølgen
Tusen takk for alle kommentarene og erfaringene dere har delt etter forrige innlegget om den rosa pønken. Jeg beklager at jeg ikke har fått gått inn og svart dere alle, men tiden har rett og slett ikke strukket til. Hverdagen er i kjent stil i ferd med å tette kalenderen med aktiviteter. Så mye at noe må vike, dessverre også en del hyggelige ting. Men, jeg klager ikke fordi: for første gang på veldig lenge er kalenderen endelig i hovedsak fylt opp med lystbetonte aktiviteter.
Denne høsten har vært bedre på mange måter enn på det jeg kan huske. Helt fantastisk å ha så flotte dager i slutten av september, 
Det var flere av dere som hadde erfaringer med å bli møtt med leie holdninger til typisk kvinnelig håndarbeid. Gitte hadde fått noen kjipe kommentarer fra andre kvinner om sitt håndarbeid. Jeg tror noen kvinner har behov for å holde litt avstand til tradisjonelle kvinnesysler. Kanskje av frykt for å virke trauste og kjedelige? -  Det var jo tross alt ikke uten grunn at jeg selv følte behov for å skjule mine hobbyer. Kathrine Aspass forteller i boken sin om hvordan hun opplevde det nesten som en straff å få en symaskin i gave som 25 åring. Hun fryktet at den ville frata henne frihet, og kneble henne til den tradisjonelle kvinnerollen, - en rolle hun absolutt ikke ønsket å leve opp til. Symaskinen hennes står fortsatt ubrukt innerst i et skap.
Jeg er en stor fan av "det store symesterskapet", men fortviler litt over at serien gir et helt feil bilde av hvor mye tid som ligger bak et håndarbeid, og at det kun er en koselig hobby som deltagerne driver med på si. 
Lone tok opp at vi selv bærer en del av ansvaret ved hvordan vil omtaler det vi holder på med. Språk er makt. Snakker vi det vi gjør ned, vil også andre oppfatte det som mindre viktig. Lone har blant annet ikke hobbyrom, men et studio. Et godt eksempel til etterfølgelse, mitt syrom blir etter dette omtalt som mitt atelier. Men det er ingen tvil om at statusen til typisk kvinnehåndverk og manne-håndverk ikke vurderes likt. Selv fikk jeg en liten aha-opplevelse i forbindelse med at jeg skulle levere et prisoverslag på et mulig syoppdrag.

For å få et riktig bilde av tidsbruken søkte jeg råd hos flere erfarne og profesjonelle syersker. Det er ingen overdrivelse at min potensielle oppdragsgiver hadde forventet en helt annen sluttsum, og timepris. Også husbonden stilte seg uforstående til prisen. Jeg spurte ham så om hva han hadde forventet om han hadde engasjert en snekker på samme antall timer, ville han fortsatt ha syntes at timelønnen og prisen var høy? – Mitt tilbud ble plutselig veldig rimelig.

Modell og materialer
Design: eget.
Materialer: 1,2100 % ullstoff, ca 60 cm forstoff
Fra lager: ja
Farge: varm rød
Kjøpt hos: Seterie, S. Zinelli, Bologna Italia
Tilbehør: Linningsbånd, glidelås, 8 knapper
Størrelse: 36