Dilla på Fana?

Etter 2 boleroer i Fana-mønsteret oppstår nå Fana-mønsteret i en kjole. Til alt overmål i sukkertøys-farger, men ikke mindre gjenkjennelig av den grunn. Fargevalget og størrelsen avslører ganske raskt at dette ikke er strikket til meg selv, men til en liten niese. Jeg er såpass trygg på at mor til denne niesen ikke er en av bloggens faste lesere, at jeg likegodt presenterer den lille prinsessens fødselsdagspresang her.

Fana- denne gang presentert i kjole str. 4 år.

Jeg tror noe av grunnen til at jeg har fått "dilla på" Fana-mønsteret er to ting. Det ene er at det skjer noe hele tiden når du strikker Fana. Bortsett fra stjernemønsteret er det meste helt på autopilot, dvs. ingen tvinning av tråder bak på arbeidet og rimelig repetivt. TV-titting og strikking er med andre ord fult forenlige med Fana-strikk.

Brodering og kanter kombinert med egne fargevalg gjør det mulig å sette sitt preg på plagget. 

Den andre grunnen for begeistringen er nok muligheten for å gi den et personlig preg. Det siste er nok mulig med flere av våre tradisjonelle kofte-mønstre, men de har jeg altså ikke begitt meg ut på. Mulig de kommer senere. Kjenner jo nå på at jeg muligens har strikket mitt siste Fana-plagg på en stund, selv om dekoreringen har vært utrolig morsom.

Modellen er hentet fra den samme boken som boleroene: Lekre masker og lekne sting.

Nå skal det sies at jeg synes kjolen var så fin når den var ferdig strikket at jeg faktisk vurderte om den var vel så fin uten ekstra påbroderte blomster og annen pynt. Et rikholdig lager av restegarn etter Arne og Carlos strikkedukke-produksjon var imidlertid avgjørende. Det er ikke så ofte jeg strikker med rosa og her hadde jeg en god mulighet til å få avsetning på litt av restegarnet.

Bruker man en knapp i nakken på str. 4 år, eller når slutter man med det?

Det er såpass lenge mellom hver gang jeg strikker i str.-barn så jeg opplever at niesene vokser merkelig fort mellom hver gang jeg finner frem pinner og garn til et nytt niese-prosjekt. Mens egne barn har rukket å bli voksne er det fint lite jeg har å sammenligne med når jeg lurer på hvor stort er egentlig et barn på 3-4 år? Heldigvis finnes det mønstre på nett med målskjemaer som er en god hjelp. Mønsteret gikk nemlig kun opp til str 2 år og måtte dermed økes både i høyde og bredde. Men hvor mye skulle det økes? Og bruker man fortsatt knapp til lukning i nakken på str 4 år?

Broderingen går rundt hele kjolen.

Under tvil kom knappen med. Et målskjema funnet på garnstudio.no ble redningen og veiledende for utregning av størrelsen. For ikke bare strikket jeg det i 2 størrelser større enn det mønsteret oppga, så hadde jeg selvfølgelig også valgt et annet garn med en annen strikkefasthet. Nå jeg må egentlig bare krysse fingrene for at den ikke er strikket for liten. - De små i familien vokser som kjent fortere enn det jeg klarer å følge med på.

Broderingene rundt livet følger rundt hele plagget. Blomstene på skjørtet er derimot kun på forsiden. 

Resultatet
Etter å ha strikket de siste prosjektene i alpakka-garn virket rent ullgarn ganske stivt. Designerspiren som holder på med et arbeid i samme kvalitet forsikret imidlertid om at garnet var langt fra stivt og at det ville bli mykere ved bruk. Jeg håper den lille vil synes kjolen er myk nok. Falk holder i alle fall fasongen godt. (Det ergrer meg bare veldig at Dale flagger produksjonen sin ut av Norge). Men, den endelige vurderingen av resultatet får jeg først om noen måneder når den lille mottar gaven sin. Jeg tror jeg har truffet riktig på fargevalget. Så gjenstår det å se om modellen faller i smak. - Jeg kunne jo alltids legge ved en liten prinsesse-krone i håp om at det kan øke gavens popularitet?

En stille stund i en hektisk hverdag - nyt!

Om å tro mer på det man gjør
Et av prosjektene mine i år er å tro mer på det jeg gjør. For meg handler det om å ha mot til å følge sin egen intuisjon når jeg er i tvil om at det jeg holder på med er bra nok. Det handler ikke om at jeg ikke skal være åpen for andres innspill. Tvert i mot, så opplever jeg andres innspill som berikende på flere måter. Om så bare for å bli utfordret på å "argumentere" bedre for det jeg har tenkt i utgangspunktet, eller som læring? Og læring, det er noe jeg setter pris på.

Neste prosjekt ut, denne gang med design fra Leila Hafzi. 

Det handler vel i bunn og grunn om å akseptere sitt eget uttrykk. På male- og tegnekurset jeg går så ser jeg klart og tydelig at jeg har et klart uttrykk som tvinger seg frem uansett hva oppgaven er. Det gjelder ikke bare form og farge, men også stemning! En morsom erfaring å ta med seg. Har du tenkt på hvordan man kan få energi av å arbeide med enkelte farger, mens andre ikke gir deg noen ting?

“Faith is a place of mystery, where we find the courage to believe in what we cannot see and the strength to let go of our fear of uncertainty.” 
― Brené Brown, The Gifts of Imperfection: Let Go of Who You Think You're Supposed to Be and Embrace Who You Are

For min del er det å tørre å feile viktig, samtidig uten å føle at jeg ikke strekker til. Jeg har tenkt på det litt som å sammenligne f.eks. ulike malere opp mot hverandre. Hvem er best? Der vil de fleste strides, da det kommer an på smak og hva som treffer en personlig. Men hva om alle hadde vært like i sitt uttrykk? Da hadde ingen hatt noe som gjorde dem unike. Veldig kjedelig om du spør meg. Det er litt som Brené Brown sier, Uperfekt men bra nok. - Eller var det det å være feiltastisk som var målet?

Faktaboks 
Design: Kjole i Fana-mønster fra boken: Lekre masker og lekne sting
Materialer:
Til kjole: 350 g Falk fra Dale garn, 200 g rosa, 150 naturhvit (50 g =106 m/forbruk 742 m)
Til kanter og brodering: rester av Falk fra Dale garn
Fra lager: ja
Farge:  Naturhvit 1017 og rosa 4536
Kjøpt hos: Strømmen Husflid
Strikkefasthet: 22 m = 10 cm på p. 3,5
Tilbehør: 1 knapp til lukning
Størrelse: 4 år