Gratulerer med dagen

Mens jeg sitter og pusser bunadssølv er det en del refleksjoner som melder seg, når vi nå skal feire Norges nasjonaldag. Jeg må innrømme at hvordan vi feirer 17.mai er en av de tingene jeg setter mest pris på ved Norge, det er en av de dagene i året hvor vi viser oss fra vår beste side, og hvor vi står samlet om demokratiet og kjærlighet til vårt land. Denne 17.mai dagen har fått en ny betydning for mange som en følge av hendelsene 22. juli i fjor. Flere har fått øyene opp for hvor viktig demokratiet og friheten vi har i vårt samfunn er, og har et ekstra behov for å markere det i år.

Brus, pølser og kaker hører med til 17.mai.

Sett i perspektiv er Norge ennå en ung nasjon. For selv om vi ble samlet til et rike under Harald Hårfagre allerede rundt år 872 (ref wiki), har vi vært under både Dansk og Svensk herredømme i lange perioder etter det. Under dansketiden ble landsforvisning til Norge sågar benyttet som et straffetiltak i Danmark, på lik linje med hva man gjorde i England, ved å landsforvise forbrytere til Australia. En av mine forfedre skal sogar ha kommet hit på det viset. En prest som vissnok skulle ha vært litt langfingret med kirkekassen måtte tilbringe sine siste leveår i det usiviliserte Norge, for om lag 400 år siden. Litt pussig da at når vi endelig gjenvant vår selvstendighet i 1905 valgte det norske folk, etter en folkeavstemning, en dansk prins til å bli vår nye konge.

Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, for å få den jenta han ville ha.
(Bildet er lånt fra Google) 

En ung nasjon var vi også da vi ble beleiret under annen verdenskrig av nazistene 9.april i 1940. Mine besteforeldre på farssiden var politisk aktive, hvor de blant annet gjemte personer som var i nazistenes søkelys. Det er vanskelig å forestille seg i dag hvordan hverdagen var den gang, og hva som gjorde at noen valgte å utsette seg for fare. Min farmor arbeidet på Stortinget som sekretær med Vidkun Quisling, og må ha vært under et stort press. De ble etter hvert tystet på, noe som sendte dem begge rett i nazistenes arbeidsleir på Grini. Det er en litt absurd tanke at mine besteforeldre satt fengslet i 2 år på samme sted som nå Breivik sitter. Min far og hans søster var omtrent 5 og 3 år gamle når mine besteforeldre ble fengslet, og ante lite om deres skjebne før de ble satt fri i mai 1945.

Tegnet av en medfange på Grini, hvor farmor og farfar fikk sneket seg til et møte.
Farfar var med å starte Grini-orkesteret, mens farmor var i en avdeling for kvinner.

Da mine besteforeldre gjenvant friheten sto de fullstendig på bar bakke. Leiligheten og alle deres eiendeler var blitt tatt fra dem, og en annen familie bodde nå i deres gamle bolig. De nye myndighetene ga dem en ny leilighet og ga dem samtidig tilbudet om å få vite hvem som hadde tystet på dem. Et tilbud mine besteforeldre takket nei til. Jeg spurte som 15 åring min farfar om hvorfor de hadde takket nei, da landssvikeroppgjøret på ingen måte er kjent for å ha blitt utført i tilgivelsens ånd. ”Ønsket de ikke rettferdighet og at de ansvarlige skulle stilles til ansvar?” Min farfar svarte som følger: ”Vi hadde 2 valg, vi kunne bruke energien vår på å søke hevn og leve i fortiden. Eller så kunne vi innse at det var ingenting vi kunne gjøre for å endre fortiden, men derimot mye med fremtiden. Kun ved å rette fokuset fremover kunne vi bygge det landet, samfunnet og det livet vi ville ha”. 

Klar for feiring av dagen vår. 

Disse ordene har jeg båret med meg siden, og har vært en påminnelse når jeg har følt meg dårlig eller urettferdig behandlet. En realitetsorientering om hva som gir mest verdi, hevn eller mulighet for å styre og ta kontroll over egen fremtid. Jeg så dette i rosetoget i Oslo 25.juli i fjor hvor en hel nasjon bestemte seg for å se fremover. Akkurat da var jeg stolt over å være norsk. Det er jeg også i dag. Gratulerer med dagen, mitt lille land.