Bloggen lever videre på hellessyskrin.no

 Først, jeg kommer ikke til å legge ned denne bloggen. Til det er den altfor godt besøkt til at jeg ser noen grunn til. Men fordi det ikke har skjedd noen teknisk utvikling her på flere år, og fordi jeg har behov for å ha færrest mulig steder å oppdatere, velger jeg å forsøke å videreføre bloggen til nettsiden hellessyskrin.no. Jeg håper inderlig at du vil følge med på den reisen. 

Siden med rettelser og ofte stilte spørsmål har fulgt med over. Du som har fulgt meg en stund vet at bloggingen skjer periodevis, men gode og personlige tilbakemeldinger forteller meg at når de kommer så settes de pris på. Det setter jeg stor pris på. 

Ta gjerne en kikk på den nye bloggen - jeg skal legge link i toppen også, så håper jeg at du følger med videre.  Link til ny blogg

Ny eller gammel blogg?

Kanskje jeg kan be om litt hjelp av deg?

Det handler om bloggen. Den er kjær for meg, fordi det var likesom der alt begynte. Bloggen som gjorde at jeg for første gang kom kontakt med andre håndarbeids-interesserte. Hvor vi kunne nerde om strikking uten å bli kalt "bakstreverske eller gamle tanter". Mye har endret seg siden da, men den ga meg også et rom for å dyrke gleden over å skrive.

Så til det jeg trenger hjelp til. Jeg holder på å vekke nettsiden hellessyskrin.no til live igjen. Bare for å ha sagt det, verkstedet for bunadsøm er lagt ned, og verken kan eller kommer til å vekkes til live igjen av flere årsaker. 

Men, tilbake til nettsiden. Borte er det som handler om bunad, for å fokusere på strikkedesign og kanskje andre ting etterhvert. Jeg ønsker jo å fortsette å snakke om søm, eller å blogge om bunad om det skulle falle seg sånn. Av praktiske årsaker skulle jeg gjerne hatt blogg og strikkeoppskrifter samlet på et sted. Da er det kun et sted å oppdatere, ett sted hvor alt av bilder og dokumenter ligger tilgjengelig. Men dessverre er det ikke mulig å laste inn gamle innlegg til bloggen på hellessyskrin.no. Så jeg har to valg:

Vil du følge med over på en ny blogg?

1. Beholde denne bloggen og linke til den fra nettsiden hellessyskrin.no. 
2. Fortsette å blogge videre på hellessyskrin.no. Det vil i så fall bety at det ikke vil komme nye innlegg her. 

Hva tenker du? Vil du bli med over til den nye bloggen? Eller har du et annet forslag? Eller tenker du at jeg heller bør bruke tiden på noe annet enn å blogge, blogg er så 2010....

Pasta, Pizza og italienske størrelser

Helt siden jeg fikk min første skinnjakke i tenårene, og har jeg hatt en egen forkjærlighet for skinn. Det har ikke spilt noen rolle om skinn har vært moderne eller ei, for jeg elsker lukten og følelsen av materialene. Når jeg kommer inn hos skinnforhandlere kan jeg ofte å stå bare og lukte og ta inn inntrykkene før jeg kommer til meg selv igjen. 

Jeg liker skinnjakker fordi de er både røffe og elegante på samme tid. De er vindtette og tåler noen vanndråper, også synes jeg de passer til det meste. 

Jeg setter pris på kontrastene ved de ulike materialene jeg jobber med, som teksturer, egenskaper og uttrykk. Ikke at jeg har arbeidet så mye med skinn som jeg hadde ønsket, noe som mye skyldes at symaskinene mine aldri helt har akseptert akkurat dette materiale under foten, og gjort det de kan for å "tygge" fremfor å sy. Og med et kostbart og sart materiale har angsten for ødeleggelse fremfor å skape bitt seg fast til handlingslammelse når det gjelder skinn.

Jeg elsker å planlegge garderobefornyelser med ulike materialer som komplementerer hverandre. Grov ull, tynn ull kombinert med strikk og kanskje noe i skinn - dersom symaskinen min ikke tygger det opp.

Skinnjakker er en av de tingene jeg aldri har forsøkt å sy selv. Et skjørt har jeg for det meste klart å tvinge gjennom symaskinen, med litt ulikt resultat.  Bare litt, - eller mye tygget på. Men jeg bruker skinnjakkene mine til det meste, om jeg skal en tur i butikken eller gå en runde rundt kvartalet med Albert. Det er med andre ord et plagg som blir godt brukt i min garderobe. Og jeg bruker dem ofte til de nesten faller fra hverandre, eller til jeg ikke lenger klarer å lukke dem. 

Italienske størrelser

Italia er et av de landene som er kjent for både mote og lekre skinnvarer, og her har jeg gått på mer enn en skinnjakke smell. Men okay. Denne skinnjakken så jeg i et vindu i Firenze en kveld min bedre halvdel og jeg var ute og spiste. Jeg falt pladask, kunne levende se for meg alle gangene jeg kom til å bruke den.  På dette tidspunktet hadde jeg heller ennå ikke brukt opp hele feriebudsjettet på garn og tekstiler, (det gjorde jeg litt senere), og følte at her hadde jeg litt å gå på. 

Jakken er jo kul og lekker, så egentlig hadde jeg ikke lyst til å selge den. Men den ble ikke brukt, og klær som bare tar opp plass i klesskapet forsøker jeg å finne nye hjem til. Ved å selge på Finn føler jeg det er større sjanse for at den kommer til å bli brukt.

Dagen etter kjørte min bedre halvdel meg til butikken, den jakken skulle bli min. I det jeg kommer inn døren hilser en dame litt avmålt på meg og lurer på om hun kan hjelpe. Med en blanding av noen få italienske gloser og litt engelsk fikk jeg forklart at jeg gjerne ville prøve jakken i vinduet. Damen målte meg opp og ned, før hun sa. "You need Large". Akkurat der og da følte jeg at 2 og en halv uke med pasta,  pizza og gelato (italiensk is) måtte ha satt større spor enn jeg var klar over. Her kommer hun røslige fra Norge liksom. Jeg druknet i jakken til damens store overraskelse, som gikk for å hente en mindre størrelse når hun innså at hun hadde feilbedømt størrelsen min.

En italiensk str 42 har ingenting med en norsk str 42 å gjøre. EN italiensk str 42 = norsk str 36. Men de er som regel ikke store i størrelsen, og ikke beregnet på norske ullgensere. 

Neste størrelse var også stor. Litt motvillig måtte hun gå og hente en ny jakke. Jeg syntes den fortsatt var litt lang på ermene, og spurte pent om jeg kunne få prøve den som var utstilt i vinduet. Damen snøftet, "it will not fit you, this one is good". Jeg satte hendene i siden, og forkynte at jeg likevel ville prøve den. Jeg fikk igjen glidelåsen, ermene var perfekte på lengden, det samme var jakken. Litt trang kanskje, men herlighet jeg skulle jo hjem og spise knekkebrød og blomkålsuppe. Dette kom til å gå fint. Med nesa i sky, erklærte jeg at jeg tok den  som hadde stått i vinduet. 

"Ha, du skulle sett henne", sa jeg til min bedre halvdel da jeg kom ut i bilen, som repliserte med, "Du kjøpte en jakke som var litt for liten for å vise henne hva da?.  Jeg hadde ikke et kjempegodt svar på det akkurat da, og har vel ikke funnet det etterpå heller. 

Jeg syr hele foret fast fra vrangen og vrenger det til slutt gjennom en åpning i siden som jeg syr til for hånd til slutt. 

Vel hjemme igjen innså jeg at damen hadde antageligvis hatt rett i at en størrelse større hadde vært smartere om jeg ville ha noen mer enn en t-skjorte under jakken.  Også var det foret som kjentes som ren plastikk, og hver gang jeg tok på meg jakken så skled hele mansjetten ut med foret på ermene. Så jakken ble ikke så mye brukt som jeg hadde tenkt. Masse dill og løse deler var det også på den. Den ble forsøkt solgt på Finn, men ingen nappet på "rålekker skinnjakke fra Italia". Like greit egentlig. Ikke hadde jeg lyst til å selge den heller når det kom til stykke. Jeg bestemte meg for å heller skifte for, og sørge for at mansjettene satt fast. 

Reparasjons-jobben

Jeg sprettet av hele foret og oppdaget både rifter og løse sømmer. Så reparasjons-jobben ble litt større enn det jeg hadde trodd. Men jeg oppdaget også at skinnet var langt mer sart enn det jeg hadde forestilt meg. Det tålte lite. Enkelte steder hadde sømmene nærmest skåret hull i skinnet. Jeg lappet på dette ved å lime annet skinn på baksiden. Ved klaffen på skuldrene hadde trykknappene begynt å irre, så skinnet rundt var blitt grønt. Det var ikke mulig å få vasket bort, jeg forsøkte å male over uten hell, så jeg endte med å skjære vekk skinnet som var misfarget. Dermed måtte jeg også  fjerne både klaffer og trykknapper. For å bøte la jeg skinn i hullene som jeg sydde fast.

Det ble sår i skinnet etter at trykknappen var fjernet. Jeg skar bort hele delen og la inn nytt. 

Jeg oppdaget at ermene i foret var merkelig lange. Det første jeg gjorde var å sprette fra hverandre alle delene, og tegnet et mønster basert på delene. Ermene klippet jeg ca 5 cm kortere for at de skulle være med på å holde mansjetten på plass. Mansjetten delvis limte jeg fast, samtidig som jeg festet den med et par sting på innsiden. Foret jeg valgte var litt tykkere enn det originale, men det var perfekt i fargen og ga en litt luksuriøs følelse. I ryggen la jeg til en ekstra fold som jeg la midt bak. Jeg ser på de skinnjakkene jeg har hatt lengst ofte har røket i foret ved ermehullene bak på ryggen. En skinnjakke kan vide seg ut, men det fordrer at foret er litt større så du får rom til å strekke skinnet litt. 

Jeg klippet delene litt større, da jeg overlocket alle delene. i tillegg la jeg til 4-5 cm til bevegelse i ryggen. Dette synes jeg gjorde en del for komforten, at jakken føltes mindre trang over ryggen.

I og med at skinnet var så tynt og sart tok jeg en avgjørelse på å sy fast foret for hånd. Null tygging med symaskin! Jeg oppdaget også at jeg måtte dra til ekstra for at sømmen skulle sitte, enkelte sømmer måtte jeg sy flere ganger før jeg fant rett "trådspenning". For å skåne skinnet mest mulig sydde jeg noe med knapphullssilke da det er en rundt tråd som ikke skjærer i skinnet. Andre steder sydde jeg med ekstra sterk tråd, da jeg ikke alltid klarte å dra silketråden hardt nok til. Dessverre er håndsøm er noe av det skuldrene og hendene mine liker aller minst. Enkelte dager er en halvtimes økt nok til at armen og hånden er ubrukelig til både strikking, matlagning eller bare det å løfte vannkokeren! Dette ble med andre ord et prosjekt som måtte porsjoneres ut i mange små økter. 

Her er de ekstra cm lagt inn som et motfold midt bak. 

Langtidsprosjekter har en tendens til å bli veldig langtids. Skinnjakken har hengt på syrommet/kontoret som en påminnelse over: Næmen, her var det jammen et uferdig prosjekt til ja. Jeg flyttet rundt på sømbysten, og tenkt,  Neste uke tar vi et par mindre syøkter, selv om det som regel ble med tanken. Inntil for et par uker siden hvor jeg følte at den nærmest hånlo av meg. Jasså ja, du tenker kanskje at den vil passe bedre til neste år. Ouch. På grunn av helseutfordringer har jeg blitt langt mindre mobil, noe jeg kjenner på bukselinningen. Her er det bare å brette opp ermene, sy jakken ferdig, og kutte litt ned på pizza og pasta i månedene fremover. (- Jeg sa kutte ned på, ikke slutte med, jeg skal jo leve også.) 

For hva er vel livet uten gode venner og god mat og drikke. (Og strikketøy)

Med en tynn ullgenseren under får jeg lukket jakken. Litt trang, men jeg har allerede brukt jakken flere ganger etter at den fikk nytt for. Det tar jeg som et godt tegn. Etterhvert håper jeg også at kroppen vil spille mer på lag så lengre turer og mer bevegelighet igjen kan være en del av hverdagen. Men noen tykk genser under denne jakken blir det neppe plass til, verken i år eller neste år. 

"Ta vare på det du har, eller lag/kjøp noe du vil ta vare på."

Helle Siggerud, Strikk til alle anledninger 2020 

(Eller selg det om du ikke lenger får igjen glidelåsen...)

Her er noe av det jeg gjorde:

• Jeg strippet jakken for ekstra detaljer som skulderklaffer og løse deler
• Sømmen på lommen er reparert. 
• Det ble gjort en kraftig opprydning inni jakken, der var det mye tråder og rufs. 
• Ermene ble klippet ca 4-5 cm kortere for at de ikke skulle gå utenfor jakkeermet når jeg tok på meg jakken. 
• Såret /hullet etter trykknappen som irret reparerte jeg ved å legge inn annet skinn som jeg sydde fast. 
• I ryggen laget jeg en motfold for å legge inn ekstra bevegelsesvidde i plagget. 
• Noen steder var det fargeforskjell når jeg tok av hemper, der malte jeg forsiktig over med skinnmaling, kjøpt hos Jørn Jensen Lærhandel.
• Flere steder oppdaget jeg at det var hull og rifter i jakken, der limte jeg skinnet fra hempene jeg ikke lenger trengte på baksiden med lim beregnet for skinn. Kan kjøpes på f.eks Panduro. 

Har du lyst til å sy klær med god passform

Har du akkurat begynt å sy, eller sydd en stund og lyst til å gå et skritt videre? Denne høsten reiser jeg opp på Rauland noen dager for å holde et kurs i å tilpasse snittmønstre til din kropp. Snittmønstre, som Burda, Simplicity og lignende er som konfeksjonssøm basert på standardiserte måletabeller. For selv om du syr selv, er det jo ikke det samme som at mønsteret vil passe bedre enn ferdigsydde klær i butikken, med mindre du gjør justeringer på mønsteret ditt. og en del av de tilpasningene bør gjøres før du klippet i stoffet. 

Hvor skal du legge til eller trekke fra for å få det til å sitte pent? Det er noe av det du lærer på kurset.

Ikke er det så enkelt å gjøre tilpasninger på seg selv heller, med mindre du kan få hjelp til å sette nåler der det trengs. Vi har vel alle tenkt at der kunne det vel kanskje tas litt inn, men når du løfter opp armen så løfter du opp langt mer enn det du hadde tenkt. Men ved å få innsikt i hvor det er du har behov for å gjøre justeringer, og få laget deg noen maler, vil du ha et godt utgangspunkt for å kunne justere på nye mønstre. 

Kanskje har du noen fine tekstiler liggende som du lenge har hatt planer for?

På kurset kan du egentlig sy hva du vil, men ta i betraktning egne ferdigheter, - hvor mye har du sydd tildligere, og det faktum at det er begrenset med tid. Men du kan alltid sy ferdig de siste detaljene på plagget hjemme om du har lyst til å skikkelig utfordre deg selv, med f..eks en blazer eller lignende.

Kikk innom kurskalenderen her, og se om dette kan være kurset for deg. 

Strykejern og andre forbannelser, eller bare dårlig karma?

Jeg har en eller annen dårlig karma med strykejern. Et eller annet jeg må ga gjort i et tidligere liv som gjør at akkurat strykejern er noe jeg har et litt anstrengt forhold til. Ikke minst et høyere forbruk av dem enn normalen. Noe kan selvsagt forklares med yrkesvalg, men det begynte lenge før det. Nå skal det sies at stryking i vanlig forstand, av skjorter, duker etc. er noe av det kjedeligste jeg gjør. I en del år ble løsningen å rigge seg til med en haug av klær som ikke lenger kunne ignoreres foran et eller annet program på TV. Dette var før strømme-tjenestenes tid, så ting måtte planlegges i forhold til oppsatt sendetid. 

Før strykejernet brukte man blant annet glattesteiner for å stryke. Strykejern kom til Norge rundt  1600-tallet, de tidligste ble laget i støpejern som man varmet i ovn. Etterhvert kom det også strykejern med "kasser" som du kunne putte glødende kull inni. De første elektriske strykejernene ble oppfunnet i mellomkrigstiden, men fikk først stor spredning etter andre verdenskrig. De første Dampstrykejernene kom på 1960-tallet.  

Det første strykejernet mitt var av dem gamle typen uten damp. En innflytningspresang når jeg skulle stå på egne ben. Dessverre sluttet det bare å virke etter noen få år. Helt dødt, okay, sånn var det med den saken. Ikke at jeg sørget så tungt fordi stryking var noe jeg helst ikke gjorde oftere enn jeg absolutt måtte, men det var et nødvendig redskap dersom jeg skulle sy. Det neste strykejernet tok bokstavelig fyr mens jeg brukte det. Det skjøt ut flammer på siden og sprakte. Om ikke det er et hint så vet ikke jeg. 

Det neste strykejernet var et dampstrykejern. Det fungerte en stund, før også det bare slutet å virke. Det neste dampstrykejernet fungerer fortsatt på et vis, bortsett fra at dampen fungerer bare på den høyeste temperaturen. På alle andre temperaturer lekker det vann som en sil. Veldig upraktisk om du stryker på tekstiler som ikke tåler "full guffe". Likevel, det er fortsatt mitt reserve-strykejern når alt annet har gått skeis. Som bunadsyerske erfarte jeg viktigheten av å ha back up på både symaskin og strykejern. Begge deler hadde en lei tendens til å "ta kvelden" i april/mai. 

Reservestrykejernet. Det lekker som en sil, men fungerer uten vann og damp på lavere temperaturer.

Neste strykejern ble med dampgenerator. På den tiden hadde jeg startet å sy bunader i større omfang og hadde behov noe med litt mer krefter enn et vanlig dampjern, (som lekker som en sil). Etter som tiden gikk kikket jeg misunnelig på kollegaer som hadde integrert strykebrett med vakuum og dampgenerator. Etter telling på fingre, som typisk kvinnelig grunder kjøper du ikke noe før du har pengene på bok, brukte jeg av oppsparte midler til å kjøpe en Laurastar dampgenerator med vakuum i strykebrettet. Lenge var ting såre vell. Jeg var over meg av ren fryd over verktøyet jeg hadde anskaffet. Men etter kort tid begynte selve jernet å få stygge merker nede på flaten. 

Flere og flere merker oppsto. De satt bom fast, og etterhvert satte det også flekker på det jeg strøk.

De gikk ikke å pusse eller vaske bort. Heldigvis satte de ikke merker på tøyet, - før det begynte å gjøre det. Den første gangen trodde jeg det var flekk på stoffet fra leverandøren. Det var noe jeg skulle sy til meg selv, så ingen krise, men likevel ergerlig. Jeg vurderte også om det kunne ha kommet fra en industrioverlock, fordi det kunne ligne litt på en oljeflekk, men det ga ingen mening i forhold til hvor flekkene hadde "oppstått" på tekstilet. 

Neste gang var det ikke like greit. Det lagde flekker på et tekstil til 3000 kr meteren. Det var krise! Heldigvis hadde jeg akkurat nok tekstil til å klippe en ny del. Jeg leste bruksanvisninger, hadde fulgt avkalkninger, og gjort alt som skulle gjøres. Samtidig ble flaten på selve strykejernet styggere og styggere, og flekkene flere. Det ble strøket med ekstra håndklær imellom det som skulle strykes og forhåndsregler ble tatt, men etter et nytt uhell - på en lys damaskduk - min egen heldigvis, turte jeg ikke lenger å bruke strykejernet. Tilbake til butikken, som ga meg tre ulike løsninger ut fra hvem jeg snakket med. Til slutt var det en reparatør som skulle se på det. Og hans svar var at jeg måtte slutte å stryke på plast. Seriøst!

Når alt annet har sluttet å virke? Min bedre halvdel håpet at et strykejern av den gamle typen kanskje ville gi meg litt mindre trøbbel. Jeg har fortsatt ikke testet det ut...

Å fortelle en som kun jobber med ull, lin og bomull at hen jobber med plast var ikke heldig. Jeg var så sint at at jeg nesten krøp gjennom røret. Sjefen for kundeservice skjønte etterhvert at godt voksne bunadsyere ikke er av det føyelige slaget når noen beskylder dem for å fuske i faget. Det endte med at de tok tilbake strykejernet med alt tilhørende. Så var det å finne frem til gammelt strykebrett og en fortsatt relativt ny dampgenerator. 

Albert har fått ny plass blant printer og garnlager. Ikke helt fornøyd med den nye plasseringen, som er lenger unna matmor, men antageligvis mer avslappet enn han var under strykebrettet. 

Du har vel gjettet det. Den begynte å fuske. Plutselig ville ikke dampen fungere. Jeg trykket og trykket. Ingenting skjedde, før etter 20 min - den skulle vanligvis ha slått seg av etter 10 minutter. Da formelig eksploderte det damp i alle retninger. Albert som lå under strykebrettet hylte av forskrekkelse, men ble heldigvis ikke skadet. Sengen hans fikk en ny plassering i trygg avstand mens jeg de kommende dagene testet ut funksjonen på strykejernet. Det samme skjedde hver gang. Albert ulte fortsatt hver gang jernet eksploderte, selv om han nå befant seg på trygg avstand. 

Jeg kom vel egentlig frem til at termostaten nå var gåen. Etter å ha sjekket hva en reparasjon ville komme på, fant jeg ut at det var billigere å kjøpe et nytt. - Et kjent paradoks i vår tid. Ting er ikke laget for å vare eller bli gamle, produsert i lavkostland, dermed blir reparasjonene som må gjøres lokalt fort  dyrere enn selve produktet. Også en kjent problemstilling innenfor klesindustrien.

Den nye dampgeneratoren er samme type som den forrige, bare i en oppdatert versjon og litt mer kraft. Selv om jeg ikke lenger syr bunader setter jeg pris på et strykejern som som gjør jobben enklest mulig. 

Så nå har en ny dampgenerator kommet i hus. Jeg holder pusten hver gang jeg setter det på. Vil det fungere, eksplodere damp, spytte ut oljelignende flekker eller ta fyr? Ingen skal si at det ikke er knyttet en viss spenning til det å stryke. Og om noen har råd for å snu dårlig strykejerns-karma tas de i mot med takk. 

Hva gjør man med en utslitt kjole som er full av gode minner?

Vi tar bedre vare på klær med  affeksjonsverdi. Tenk bare på bunaden, eller på den hjemmestrikkede genseren. De blir som regel værende i klesskapet, selv om de har krympet eller sett sine beste dager. Vi er mer villige til å reparere og gjenbruke hele eller deler av de plaggene. Plaggets verdi handler ikke da om kroner og øre, men følelser. Selv om vi generelt også er mer velvillig innstilt på å bekoste reparasjon dersom noe er kostbart i innkjøp. Og reparasjon av klær forlenger som kjent levetiden på klærne våre. 

Sy om og reparere er med på å forlenge levetiden på klærne våre. Jeg skifter gjerne for i jakker, lapper bukser, syr om og bruker deler av gamle skatter som en del av nye kreasjoner eller til reparasjoner.

Dette er noe jeg ofte støter på når noen ønsker å sy festdrakter, eller søker hjelp, for å gjenbruke deler av et elsket plagg i et nytt. Det kan være noe som er laget eller arvet av en kjær, eller rett og slett den første genseren de strikket på videregående. Det vi lager selv tar vi også bedre vare på, enn ting som har kommet enkelt til oss. Kanskje fordi vi da forstår verdien av arbeidstimene som ligger bak det å lage et helt plagg. 

Puten hadde ligget ute og fått et møte med solen som gjorde at den kunne trenge en liten oppgradering. Jeg kunne også ha sprette av foret og forsøkt å farge det, men nå ble det liggende inni den nye puten. 

For har du brukt måneder på å strikke en genser sitter det langt inne å putte den i en pose til Fretex. Klær med historie kan det være vanskelig å kvitte seg med, selv når de har kommet i kategorien, trange/utslitte og brukes helst bare i hagen. Det kan være klær du har laget selv, noe som minner deg om en person eller opplevelser. 

For min egen del sitter det i alle fall mye lenger inne å gi fra meg selvlaget, enn kjøpt  - med noen hederlige unntak. Jeg har faktisk en liten stabel med klær som jeg har laget selv som av ulike grunner ikke er i bruk lenger, som venter på det nye rette prosjektet. Tekstilene er jo like flotte selv om plagget er blitt litt trangt. 

For å piffe opp puten litt ønsket jeg å lage en liten kant. Det var ikke nok stoff uten falmer til å lage brede kanter. Et skråbånd ble brettet dobbelt før jeg puttet inn snoren og sydde det som en rolour. 

Og selv om det sikkert er sunt å kvitte seg med skapfyll, så er det som sagt ikke alt vi synes det er like greit å kassere. Hva gjør vi da? En måte kan være å finne nye bruksmåter for det som er utslitt dersom du har hjerte til å sette saksen i det. 

Tekstilet var falmet og fullt av striper etter bruk og vask. Denim slipper en del farge i vask. Dette er et plagg som er mye brukt og svettet i, dermed også vasket oftere enn et par bukser. 

Denimkjolen

Jeg har en egen forkjærlighet for kjoler laget i denim. Slitesterke, bruksvennlige og enkle å pynte opp og ned. Et supert basisplagg jeg alltid har i garderoben. En av disse kjolene var en sikker vinner i klesskapet, og har vært brukt til alt fra fin på jobben til etterhvert kjekk å ha på stranden. Det siste kunne den sikkert vært brukt til en liten stund til, men strandlivet med Norges-ferier er enkelte sommere så godt som ikke-eksiterende. Bruken har med andre ord vært litt begrenset de siste årene.

På baksiden hadde jeg ikke stort nok stykke, så det ble en naturlig sted å sette inn glidelåsen. Den ligger under kanten. Ps. På Stitsjorama i september skal jeg holde kurs i ulike metoder for å sette i glidelåser.

Dette har vært en kjole jeg ofte fikk komplimenter for. En av de jeg husker best er fra tiden hvor jeg reiste mye i forbindelse med jobb. På 7 flyet til Stockholm sammen med nesten bare dresskledde menn stilte undertegnede opp i blå denimkjole med prikker, oransje selv-strikket bolero og oransje sandaler. I det jeg satte foten inn i flyet utbrøt flyvertinnen spontant "Åh herlighet så deilig å se farger og noe så fint!" Utbruddet første til litt latter, men "It made made day". 

På ferie, på jobb, i butikken, - en brukes over alt kjole. Jeg følte meg alltid velkledd i tillegg til at den var praktisk. - Når jeg nå ser bildet  føler jeg at det er 100 år siden (og ikke 10, men det var virkelig en helt annen tid). 

Likevel etter 10 år med bruk og vask kjente jeg på at nå følte jeg meg ikke fin i kjolen lenger. Den hadde mistet en del fasong, blitt litt slaskete og med tydelige bruksmerker var den blitt degradert til strand- eller bruke i hagenkjole. Men hvordan kunne jeg kvitte meg med en kjole med så mye gode minner?

Tekstilet er klart for nye og gode minner i hagen. Og ikke minst har jeg tilført noe i hagen som også gir meg hyggelige assosiasjoner. 

Sprettekniven avslørte solid falming, og kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke følte meg så fin i kjolen lenger. En sofapute fra hagen hadde lidd noe av den samme skjebnen, solid falming, og hadde blitt liggende (gjemt og glemt på vaskerommet) mens den ventet på nytt trekk. Det var heldigvis nok tekstil i kjolen til å få laget et nytt trekk til puten som har fått plass i sofaen igjen. Jeg laget en rolour av skråbånd og en 6 mm tykk snor, som ble til en dekorkant rundt puten. Puten fikk også glidelås så trekket er enkelt å ta av og på. 

Restene fra kjolen skal få gjøre nytte som for i et pennal, eller som fyll i en annen sofapute. Det viktigste er å ta vare på det vi har, eller lage noe vi har lyst til å ta vare på. Tekstilet skal i alle fall få være med på å skape nye gode og hyggelige minner, bare i en annen setting. 

Bunadbruk i endring

At bunadbruken har endret seg gjennom tidene er ingen overraskelse, men kommer den til å bestå i nye 100 år? Bunadbruken i Norge er unik på verdensbasis, og dermed er den nominert som immateriell-kulturarv til Unesco. Bunaden, det elskede og hatede plagget som få stiller seg helt likegyldige til. Det er få ting som er en så effektiv ice-breaker, i selskap med ukjente, som å fortelle at du syr bunader. Noen hater plagget fordi de synes det er varmt, upraktisk og føler seg bumsete. Men det er rart med det, ryggen og holdningen blir litt rakere i bunad. Selv med tre meter tykk ull rundt livet, er det paradoksalt nok også det plagget de fleste føler seg absolutt finest i. Undertegnede er intet unntak. 

 

Denne festdrakten har fulgt med meg gjennom flere ti-år, og brukes på samme måte som bunaden. 

Bunaden var opprinnelig et plagg som ble brukt til hverdag og fest i rurale strøk, hvor man gjerne hadde en fin-stakk og en hverdagsstakk. I byene ble det brukt klær som var inspirert av moten i Europa. Det er mye takket være unionsoppløsning at det ble utviklet et vell av bunader. Fra Nasjonalen, en variant av hardangerbunaden,  som ble et allemannseie, til nye bunader fra hvert distrikt – og dalføre. Bunadene er delt opp i fem kategorier som sier noe om hvor mye bunaden er basert på drakttradisjon. Desto lavere tall, desto mindre er bunaden basert på lokale drakttradisjoner. Mange av de mest populære bunadene har lave tall, det vil si at de er konstruert basert på få draktdeler, eller mønstre funnet på alt fra rosemalte skap, til hestedekke.  

Om vi bruker litt tid på å sette oss inn i drakthistorien vil vi oppdage at mangfoldet til mange av bunadene våre er langt større og mer spennende enn det vi kanskje trodde. 

Man brukte det man hadde

Utsagnet, Man brukte det man hadde, er en sannhet med modifikasjoner. For også tidligere var man opptatt av mote og et ønske om å passe inn. Å få innpass i gruppen har alltid vært viktig for vår overlevelse. Klærne fortalte om geografisk-tilhørighet, sosial- og sivilstatus, ut fra f.eks. materialer, snitt, farger etc. Men det var normer og regler som ble fulgt for hva som passet seg. Det kunne også være kongelige forordninger som la restriksjoner på hva du hadde lov til å bruke av materialer og farger etc. 

 

Eksempler på å bruke det man hadde for hånden har jeg sett i skoneringer, -(innsiden på falden) laget av alt fra dongeri til noe som kan minne om kjøkkenhåndklær. Mange ulike former for tekstiler brukt i liv, til både rondastakk og beltestakken. Begge var hverdagsklær i bruk frem til nyere tid. Så bruken ble også en del av den levende drakttradisjonen. 

 

Politikk og mote

Bunaden har hatt ulik rolle og viktighet, og den har vært både politisk og moderne. Under andre verdenskrig var det ikke lov å feire 17.mai, og bunadbruk var omdiskutert og ansett som litt oppviglersk. Nazistene brukte små bunadskledde jenter i propagandaen, men lykkes heldigvis ikke med å ødelegge dens betydning.  Mange av de bunadene jeg har hatt inne til reparsjon i verkstedet fra slutten av 40-tallet og frem til midten av 50-tallet er ofte laget i andre materialer, og farger. Disse bunadene er på alle måter et godt eksempel på å bruke det man hadde. 

Om vi spoler frem til nyere tid skjedde det en endring på 90-tallet, etter OL på Lillehammer. Jeg debuterte som syerske på samme tid, da etterspørselen etter festdrakter eksploderte. Plutselig ble bunaden moderne igjen, i alle fall mer interessant enn på 80-tallet hvor den ble ansett som litt traust. I mange år var det et ganske tydelig skille mellom festdrakter og bunader, selv om festdraktene kunne være like kostbare som en bunad. Dyktige designere som Eva Lie og Lise sjåk Brek laget individuelle og vakre drakter. Noen av dem reneste kunstverk! Om jeg blir spurt om bunad eller festdrakt, sier jeg ja takk begge deler. En festdrakt kan være et rimelig alternativ til bunaden og lages helt personlig. Men det er også mulig å gjøre bunaden rimeligere ved f.eks. å lage hele eller deler av bunaden selv.

 

Med litt egeninnsats og tålmodighet kan du lage hele eller deler av bunaden selv. 

Fra tilhørighet til individualisme

Mens det tidligere var mer opplest og vedtatt at du valgte en bunad du hadde tilhørighet til, så er det langt vanligere i dag å velge bunad basert på smak. Nå skal det sies at mange kan ha lett langt bak i anegalleriet for å finne en tipp med opphav fra et område med en bunad som falt i smak. Men det kan synes som om at individualitet er blitt vel så viktig som tilhørighet for mange. 

Kommersialisering har effektivisert produksjonen av bunadene. Bunader har både blitt mote og et statusplagg, men på veien har også effektiviseringen medført at enkelte ting har blitt mer standardiserte. Mangfoldet innen f.eks. bringeduker - og betydningen av motivene, ulike mønstringer etc. har blitt tapt på veien, samtidig som andre aktører har sett sitt snitt i å finne nye markeder. Mangfoldet har endret seg fra den lokale syersken til store kommersielle aktørers produksjoner. 

I 2018 var det en utstilling av bringekluter på Utne utenfor Bergen. Det viser litt av mangfoldet. 

For noen år siden startet noen større kommersielle aktører trenden med silkeskjorter i alle slags mønstringer og farger, inspirert av Telemarksbunaden, til bruk i alle bunader. En trend som får noen til å juble, og andre til å gremme seg. De hvite skjortene som var symbolet på fest, og som det tar utallige timer å brodere, var for mange ikke like trendy lenger. Å bruke hvitt var noe man tidligere kun brukte til høytidelige anledninger, eller om du var rik. Hvitt var ikke en farge du jobbet i, den var også krevende å holde ren. Klær er kommunikasjon. Klærne forteller både noe om oss og om tiden vi lever i. 

Akerdrakten fra OSlo

Under parolen, man brukte det man hadde, er det åpnet opp for fullt frislipp. Her er det ingenting som tyder på at regelen om, less is more, gjelder. Etterhvert så må jeg innrømme at jeg ikke lenger vet hva som skal være det viktigste ved antrekket, men dette er opp til hver og en. Samtidig blir det et spørsmål om hvor går grensen fra når noe er en bunad til å bli en festdrakt basert på en bunad? Når man mikser med elementer fra ulike drakter, låner litt her og der, vanner man samtidig ut det opprinnelige. Mens festdrakten er helt fri, har (hadde?) bunaden et utgangspunkt og noen rammer. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle? At det er et uttrykk for tiden vi lever i, ting går fort, vi bruker og kaster, og er ikke så opptatt av historie eller opprinnelse. Eller blir vi paradoksalt litt fattigere uten historien? 

Når jeg ser reklame for at du kan få bunader i alle farger du måtte ønske, sort, lilla, rosa, turkis – You name it, we´ve got it. Da hender det jeg tenker at den opprinnelige bunaden kan være tapt for kommersielle aktørers interesser. Det er også en av de gangene jeg håper jeg tar grundig feil. Jeg heier på at vi fortsetter å bruke bunadene og festdraktene våre, for bunaden er det mest bærekraftige plagget i garderoben vår. Spesielt når den får gå i arv i generasjoner, og bli en del av din egen historie.