SETTE NØKKEL PÅ EN KATT

Er du et hundemenneske eller kattemenneske? Det er ikke helt uvanlig at man enten foretrekker hund eller katt, - eller for den saks skyld ingen av delene. Selv vokste jeg opp med katter, og næret en viss skepsis til hunder frem til jeg var rundt 8 år. Da ble jeg bitt av naboens schæfer og skepsisen ble forvandlet til ren hundeskrekk. Fra det tidspunktet unngikk jeg alle situasjoner som innebar nærkontakt med hund. Noe som fungerte som  en slags strategi, dvs inntil jeg fikk barn. For det var en svært dårlig strategi når jeg skulle lære dem hvordan man oppførte seg i møte med hunder.

Om ikke bakgårdskatter, så i vesken- eller nøkkelkatter?

Løsningen ble at familien selv anskaffet hund. Historien endte såpass lykkelig at familien nylig anskaffet sin tredje hund i rekken. Jeg kan nå vanskelig forestille meg livet uten en liten pelskledd venn som alltid er henrykt over å se meg igjen, om jeg så bare har være borte i 5 minutter. Ellers er det vel ikke så stor forskjell på hunde- og katteeiere, vi blir uendelig glade i våre følgesvenner.

Albert har inntatt sin plass i familien, som det naturlige midtpunkt. 

Men en liten forskjell er det dog. I det som må være Amsterdams største quilte-butikk, Birdlocks, lette designerspiren og jeg etter tekstiler med hundemønster. Men alt vi fant var et med en fox-terrier eller en dalmatiner. Noe som selvfølgelig helt feil når man er matmor til en liten dachs.

Fremfor å kjøpe feil hundestoff, kom jeg heller ut av butikken med noen biter med kattestoffer. Å komme tomhendt ut av butikken var aldri et alternativ!  For det er jo ikke slik at jeg ikke lenger liker katter, selv om jeg nå er hundeeier. 

Hun som hjalp oss sukket litt oppgitt, "Ja hundestoffer har vi nesten gitt opp da hundeiere er veldig nøye på at det må være riktig rase. Katteeiere derimot, de bryr seg ikke noe om farger eller form på kattene. Det viktigste er at det er katter." Så er det kanskje sant at i mørket er alle katter grå? Grå er ikke katte-nøkkelring-anhengene jeg har laget.

Har du lyst til å lage din egen nøkkelringkatt?
Inspirasjonen til nøkkelring-anhengene kommer fra et bilde jeg fant på Pintrest, og som jeg videre har forsøkt å finne fremgangsmåten ut i fra bildet. Jeg viser ikke det opprinnelige bildet, pga rettigheter mm.

Dette trenger du: 
Diverse restegarn
Strømpinner, ringer til å lage et kjede, en ring som du kan tre kjedet inn på, nål, saks, tang, og evt en glassperle eller annen pynt?
Vatt til fyll

Jeg har brukt Tumi og strømpepinner nr 2.5 mm i mitt eksempel. Hvor lang eller kort du vil ha katten bestemmer du selv. Den første katten strikket jeg noen omganger kortere enn den andre. Selv så likte jeg den lengste katten best. - Nå har jeg også en håndveske som gjør at det er en fordel med et litt stort nøkkelanheng. - Har ikke tall på hvor mye tid jeg har brukt på å lete etter nøklene i vesken.

Slik gjør du: 
Legg opp 18 masker på pinne 2.5 mm, strikk 14 omganger i striper, (eller i et annet mønster),  strikk videre 8 omganger til ansikt. Fell av.

Strikk snor til hale (icord).
Legg opp 4 masker på p 2.5 mm. strikk 4 rett, skyv maskene tilbake til venstre side av pinnen, dra tråden litt stramt på baksiden og begynn fra venstre (rettsiden) i arbeidet igjen. På denne måten strammer tråden på baksiden slik at maskene trekker seg sammen, og det blir en snor. Strikk tilsammen 18 omganger, og fell av. Dra gjerne litt i snoren, og fest tråden nederst i halen. Den andre tråden bruker du til å sy fast halen fast til kroppen på katten.

Snurp sammen kroppen i bunnen. Fest trådene på innsiden av arbeidet. Fyll kroppen med vatt og sy sammen kanten i toppen. Lag noen sting på hver side av toppen til ører. Broder øyne, nese, munn og værhår på ansiktet. Legg en snor, silkebånd eller lignende rundt halsen på katten. Fest denne på baksiden.

Sett sammen ringene til et kjede, og tre på nøkkelringen. Sy fast kjedet til toppen av hodet til katten. Og så er du ferdig! - Valg av farger, mønster, osv er det bare din fantasi og restegarnslager som setter begrensninger for. Morsomme var de i alle fall å lage. Da gjenstår det vel egentlig  bare for undertegnede å finne ut fortere enn svint hvordan jeg lager et dachsformet nøkkelanheng, eller?

EN DAG I STUDIO

Da jeg utga mitt første strikkedesign ante jeg lite om hva jeg hadde begitt meg ut på. Som vanlig tenkte jeg antageligvis, Hvor vanskelig kan det egentlig være? Og som før oppdaget jeg at det var både vanskeligere og mer omfattende enn det så ut til. Det er kanskje flere enn meg som har forsøkt å klippe sitt eget hår, og smådesperat ringt frisøren sin dagen derpå. - Min frisør sukket oppgitt, ved et tilfelle av forsøk på selvfrisering, at hun håpet virkelig ikke at jeg fortalte noen hvor jeg klippet meg.

Å være på photoshoot er en av de tingene som alltid er gøy, selv om tempoet tidvis kan være svært høyt.

Å utvikle strikkedesign er noe av det mer givende jeg gjør. Jeg har likevel lyst til å gi et lite innblikk i hva som ligger bak et design. For det er som sagt ikke bare "å riste et nytt design ut av ermet". For det første er det omfanget av faget, (kultur, materialer og teknikker), alt arbeidet som ligger bak utviklingen av et design (prosessen fra idé til ferdig design, materialvalg, dokumentasjon, skalering i flere størrelser, korrektur, test-strikk), og alt etterarbeidet (grafisk, fotografering, markedsføring, regnskap og administrasjon), som følger med en utgivelse. Fra en idé oppstår til den er klar til publisering kan det fort gå et halvt til ett år. Det er med andre ord en stor forskjell på å ha det som en hobby, og det å utgi ferdige strikkemønstre.

Bak utgivelsen av et design ligger også mye administrasjon som ikke alltid faller like lett for en kreativ person. Men det må holdes styr på kostnader til materialer, korrektur, grafisk design, oversettelser, studioleie etc. etc.

Jeg opplever det likevel som berikende arbeid fordi det er interessant. Jo da det er både slitsomt og litt skummelt fordi det er så personlig, men det er samtidig også en arena for evig læring. Design handler jo mye om å være nysgjerrig, tålmodig og være åpen for å prøve og feile.

Det gjensto fortsatt neon modeller som skulle gjøres klare til fotografering. Listeskriving, og planlegging. 

Men noe jeg alltid synes er et høydepunkt i prosessen: er å gå i studio og få tatt proffe bilder av modellene mine. Å få se designene mine på stylede flotte fotomodeller, er uten tvil en givende del i prosessen.

Mens noen stress-strikket, - jeg strikket blant annet kraven 3 ganger før jeg ble fornøyd, tok andre det hele med stor ro. 

Da jeg er så heldig å ha en dyktig fotografbror, Are Knudsen, er vi avhengige av å kunne legge photoshooten til en helg eller ferier. I dette tilfellet var også tilgang på fotostudio en utfordring. Kombinasjonen av mitt ønske om å få tatt bilder i januar, fotografens fullspekkede timeplan og nesten fullbooket studio, ga oss kun 2 timer til rådighet. Her gjaldt det å planlegge godt!

Det siste designet kom først av pinnene kvelden før. Nå strikkes det opp igjen i en ny farge. 

Bak en photoshoot ligger det også mye planlegging. Og tidvis en del hurtig-/stress-strikking! Denne gang var således intet unntak, da jeg hadde 2 modeller som fortsatt lå halvferdige da vi satte dato 1,5 uke frem i tid. Utfordringen med så kort tid, er behovet for å prøve og feile på veldig begrenset tid. Men det gikk, og jeg må si meg fornøyd med resultatet, selv om jeg nå strikker opp den ene modellen i en ny farge med noen små justeringer på det ene ermet. De vil neppe ha noen effekt på utseende, men noe for komforten.

I garderoben ble det sminket og stylet etter beste evne.

Den knappe tiden medførte at jeg også måtte droppe noe av tilbehøret jeg hadde planlagt å sy til photoshooten, men fest-skjørtet jeg tok meg tid til å sy kvelden før kunne ikke brukes. En skikkelig nedtur da stoffet var en medbragt skatt fra fjorårets San Fransisco-tur! Men det ble for blankt! Med litt improvisasjon fant vi et annet alternativ. Jeg lærte dermed også at blanke klær ikke alltid blir like fint på bilder som live!

ra

Til tross for det som ser ut som kaos, hadde jeg takket være gode lister god kontroll på rekkefølgen.

Både designerspiren og en niese stilte sporty opp som modeller, noe som gjorde denne photoshooten til en liten familie-aktivitet. I forkant laget jeg lister over antrekk, fra strømper til sko, modell og design, for å få utnyttet tiden maksimalt. Målet var å få tatt et bilde av begge fotomodellene i alle designene. Men til tross for effektive klesskift, dyktig fotograf og modeller, strakk ikke tiden til alt jeg hadde planlagt. Nå kan jeg sikkert også beskyldes for å være en tidsoptimist. Jeg må likevel si meg  godt fornøyd med at vi fikk tatt bilde av alle designene. Nesten i mål med 13 ulike plagg på 2 timer, synes jeg faktisk er en aldri så liten prestasjon!

Noen tidligere utgitte modeller ble også tatt med denne gangen, da vi ikke rakk dem forrige gang. Jeg har bestemt meg for å strikke Vivendel  opp i flere farger da jeg er svært glad i den korte omslagsmodellen. 

Mens jeg fortsatt venter på de første bildene fra fotografen til sortering, arbeider jeg videre med skalering og dokumentering av de modellene som knapt rakk å komme av pinnene før fotograferingen. Er par av dem skal etter planen også ut på test-strikk i løpet av kort tid. Så følg med, snart kommer både nye modeller og blogginnlegg!

VESLEMØY PÅ BALL

Jeg har fått litt dilla på å strikke votter og pulsvarmere. Som regel kaster jeg meg over store prosjekter, som jeg bruker mye tid på. Et av disse litt større prosjektene ga meg ideen til Veslemøy-votten. Nå skal det også sies at noe av det forløsende skyldtes at jeg var i beit for en julegave. Under en hyggelig strikkeprat med min tante hadde hun delt sin begeistring for garnpakker, dermed var veien fra ide til handling kort. Så jeg satte meg ned og begynte å tegne et vottemønster, før jeg fant frem passende garn. Mønsteret falt i smak til og med hos designerspiren, så jeg hadde store forhåpninger om å treffe blink med julegaven.

 

Veslemøy, strikket i Tumi, 50 % ull og 50 % alpakka.

Designerspiren er mitt viktigste smaks-råd. Hun er rask til å se om jeg beveger meg mot «kjerring», og gir dertil tydelig beskjed. Disse vottene falt imidlertid i god smak, hvorpå hun tilbød seg å teststrikke et par votter. Mens undertegnede valgte litt rolige farger valgte designerspiren en røffere fargepalett, som også harmonerte bedre med inspirasjonskilden! Designerspirens farger, og votter er fortsatt under produksjon så bilder får komme på Instagram senere.

De burgunder vottene var det første paret ut. Først med 2 høyrevotter! 

Når jeg utvikler nye mønstre, bestreber jeg meg på å få noen andre til å lese igjennom manuskriptene mine før de utgis. Om jeg har mulighet får jeg også andre til å strikke igjennom oppskriften, og på det viset få verdifulle tilbakemeldinger. Å tegne et vottemønster regnet jeg egentlig som en relativt overkommelig oppgave. Jeg har tegnet et vottemønster tidligere, hvor jeg fikk hjelp til å strikke igjennom mønsteret, uten at det kom tilbakemeldinger på det.

Mansjetten på de blå vottene er strikket i to farger. Vottene er dekorert med maskesting og glassperler. 

Det jeg ikke hadde tenkt på da jeg selv skulle strikke meg igjennom mønsteret var hvor «vanskelig» det var å huske å strikke speilvendt! (I alle fall om du hadde et øye på TV-en samtidig, og forsøkte å få med deg "Love Actually", et must i julen). Jeg holdt dermed på å ende opp med 2 høyrevotter. Designerspiren som er en langt mer erfaren vottestrikker enn sin mor, flirte godt av opphavet. Dermed innså jeg at diagrammer til både høyre- og venstrevott måtte med i oppskriften. Det kunne jo hende at det var flere enn meg som ikke fulgte like godt med i timen?

Mansjetten er strikket i en farge, her har jeg til gjengjeld gått litt amok i perleboksen. Vottene er i tillegg dekorert med maske- og kjedesting. 

Dekorering
Mønsteret inviterer til dekorering. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv mens jeg strikket det første paret med votter. Både maske- og kjedesting ble tatt i bruk, og et skikkelig dykk i perleboksen. Dykket var så omfattende at designerspiren kommenterte: Mamma, har du tenkt å bruke dem på ball? Det neste votteparet tonet jeg ned dekoren på. Med kun noen maskesting, og en langt mer beskjeden bruk av perler syntes jeg de også ble flotte. Kanskje ikke helt klare for ball, men i alle fall klare til bruk.

Veslemøy er allerede tatt i bruk. Riktig nok ikke på ball.

Godt nytt år
Det nye året er godt i gang med både prosjekter, og nye muligheter. 2016 kan man si mye om: Om den politiske situasjonen på verdensbasis, om krig og terror, om flyktningkrisen, om sosial uro, om mangel på medmenneskelighet, og om alle musikerne vi elsket som uventet tok farvel .. Men det var også historier om personlig mot, medmenneskelighet og starten på den emosjonelle revolusjon i 2016.

Den emosjonelle revolusjon, ref- Arendalsuka, Yale University 

For egen del var 2016 et begivenhetsrikt år, som for alvor viste at når snøballen først har begynt å rulle så kan det skje mye uventet. 2016 var også året hvor jeg virkelig for alvor forsto hvor ettertrykkelig jeg har lukket noen dører, og i ferd med å stake ut en helt ny kurs. Det har sjelden kjentes så riktig, selv om alt fortsatt flyter, kombinert med en kropp som fortsatt setter noen begrensninger. Hvem hadde trodd at frihet skulle kunne gi indre ro? En situasjon som egentlig burde være en selvmotsigelse for en selverklært kontrollfrik.

Liten tvil om hva som har vært og er favoritt og energifargen. Mon tro om 2017 har andre planer?

Om et par uker er vi klare med ny photo-shoot av flere nye strikkemodeller. Jeg gleder meg til å kunne utgi dem utover våren. Våren og i og for seg hele 2017 kommer nok også til å bære preg av Bunadssøm, da jeg allerede begynner å få fylt opp ordrebøkene, har planlagte samlinger i forbindelse med påbegynte fagbrev, samtidig som jeg snuser på ytterligere videreutdannelse til høsten. Snøballen ruller videre. Godt nytt år, og takk for følget i 2016. Jeg håper dere også blir med i 2017.

MODELL OG MATERIALER
Design: Veslemøy-votter
Materialer: Tumi fra Rauma garn
Fra lager: ja
Farge: Burgunder, gammelrose og naturhvit /Petrol, lys blågrønn og naturhvit
Strikkefasthet: 24 m x 32omg 3,5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra Rauma garn
Tilbehør: glassperler kjøpt hos Panduro
Størrelse: dame

ALBERTS GENSER

 For alle som måtte lure, Albert er familiens nyeste midtpunkt. Han er 20 cm høy, og omtrent dobbelt så lang. Han har allerede medført nye rutiner, og en del ommøbleringer i heimen. Rimelig navie antok vi at han kom til å ha omtrent samme lynne som vår forrige dachs, Maja. En eller annen ler nok høyt nå, for den eneste fellesnevneren mellom de to er at begge kan beskrives som"matvrak".  Mens Maja helst testet ut komforten i sofaen, på teppet på kontoret, i sengen på gangen.. Så er familiens nykommer høyt og lavt, og sjelden i ro. Vi har begynt å innføre en ny måleenhet: "over Albert-høyde". Et høydemål som stadig må oppjusteres...

Alberts genser, strikket i Tumi fra Rauma garn. 

Albert, som også har fått kallenavnet "lille ADHD", viste imidlertid noe overraskende seg å være en skikkelig frysepinn. Fra å ha håndtert en liten hund som gjerne satte pris på ro, til å skulle bli foreldre til en som aldri satt stille skjønte vi at vi måtte melde oss på valpekurs. - Og det var her frysepinn ble ganske åpenbart. Han nektet å rikke seg en millimeter. Aller helst satt han på et medbragt teppe og skalv..

Valpen har ikke utviklet den varmeste underulla, som gjør at de fort fryser. 

Å være foreldre til den lille valpen som må  ha spesialbehandling er ikke alltid like morsomt. Selv med neven full av godbiter nektet Albert å rikke seg, til tross for at vi hadde sørget for at han kom sulten på kurset. Mens de 9 andre valpene gikk pent, satt og kom på innkalling, - vel Albert satt det skal han ha, men han gjorde heller ikke noe annet! Kurslederen forsøkte å innføre egne mål for Albert. "Han behøver jo ikke gå så langt som de andre? Eller ha så mange repetisjoner. Men Albert frøs og ville hjem.

Prøving underveis var ikke alltid like populært. 

 Så kom jeg på at han kanskje hadde hatt godt av en liten genser. Kvelden før en kurskveld satte jeg meg ned med pinner og garn, og gjorde mitt beste i å måle en som aldri sto stille. Dachsens kroppsfasong har en utfordring i forhold til vanlig hundeklær. De er lengre enn vanlig, så om du finner noe som er langt nok blir det som regel for stort rundt magen.

Den lille karen har allerede forstått at garn og strikketøy er en konkurrent til oppmerksomhet.

I tillegg har dachsen et litt høyt bryst. Så her var det bare å sette i gang å strikke en lang tube, med plass til høyt bryst, før neste utfordring meldte seg. Guttedachser har plassert utstyret sitt ganske langt inn på magen. Etter å ha vurdert både gylf og andre former for åpninger fant jeg at det beste var å felle av i passelig avstand.

Bare på få uker ser jeg at genseren begynner å bli litt trang i front ved forbena. Ny genser må på pinnene om kort tid. Husbonden ymtet frempå at han trodde at Albert var Star Wars fan, og muligens kunne tenke seg et nytt motiv..?

Ved neste samling imponerte Albert stort. I ny genser gikk han slalåm mellom de andre hundene, og utførte kommandoer som han aldri skulle gjort noe annet. Vi fikk omsider kjenne på det å være stolte foreldre da kurslederen ga seg ende over Alberts iver og prestasjoner. Neste kurskveld regnet det -og vi var tilbake på null! Hverken, godbiter, medbragte karbonader fra instruktøren, ullgensere eller regntøy kunne motivere Albert til noe annet enn å løpe til bilen.

Matmor og Albert i matchende gensere. (Droppet perlene på Alberts genser.) Min genser, Tilde, ligger på Ravelry, Alberts genser kommer etterhvert som han vokser til, og jeg får testet den ut i flere størrelser. 

Læring. Om en dachs ikke vil, så vil den ikke. Vi har fått en hund som ikke liker regn, men som har blitt glad i ullgenseren sin. Den er han forøvrig allerede i ferd med å vokse ut av. Så her gjelder det å ligge i forkant så den lille fyren vår skal komme seg gjennom vinteren. - Og den observante leser har kanskje lagt merke til at Albert og matmor har matchende gensere? Det er ikke utenkelig at vi kommer til å fortsette med det.

MODELL OG MATERIALER
Design: Alberts genser,  - Mønsteret kommer på Ravelry når jeg har fått strikket den opp og testet den ut i flere størrelser. Matmors genser, Tilde, ligger allerede på Ravelry.
Materialer: Tumi fra Rauma garn
Fra lager: ja
Farge: Petrol, lys blågrønn og naturhvit
Strikkefasthet: 24 m x 32omg 3,5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra Rauma garn
Tilbehør: -
Størrelse: Dvergdachs, valp str 3-4 mnd

ET VILMA-SKJERF

I forbindelse med Kirkens Bymisjons oransje-skjerf kampanje spurte Tusenideer.no om jeg ville være med på kampanjen ved å strikke et skjerf, og å blogge om det hos dem. En forespørsel jeg vanskelig kunne takke nei til. Selv om kirkens bymisjon har en oppskrift på skjerfene, fikk vi frie hender til å utforme våre egne skjerf. Vi ble oppfordret til å bruke skjerfene i november og desember i solidaritet med dem som gruer seg til jul. Alle skjerfene skulle være ferdige til 1. november, dagen da Kirkens Bymisjon farget flere byer over hele landet oransje.

Det oransje skjerfet mitt, strikket i forbindelse med #gledensomgruersegtiljul kapanjen.

Stort sett strikker jeg gjerne større ting som jakker og gensere, selv om jeg i det siste også har laget mindre plagg. Som votter, hals og pulsvanter. Skjerf kunne jeg faktisk ikke huske sist jeg strikket. Oppgaven ble ikke mindre morsom av den grunn.

1.november knøt man skjerf rundt stolper og statuer slik at dem som trengte det kunne ta det. 

Materialer
Vi fikk tilsendt 4 knall-oransje nøster med Freestyle fra House of Yarn som var med som sponsor. Så var det opp til oss bloggerne å se hva vi kunne få ut av dem. - Nå har jeg i ettertid sett at flere av oss som deltok heller brukte eget garn, noe jeg også kommer til å gjøre ved neste års kampanje. Skjerf er nemlig et perfekt prosjekt for restegarn!

Skjerfet var lettstrikket, morsomt  og relativt raskt å strikke. Hyggelig var det også å kunne bidra til en god sak.

Designet
Så det store spørsmålet, for med kun 4 nøster og ca 300 meter til rådighet var det begrenset hva jeg kunne finne på. Materialkrevende mønstre som flettestrikk ble derfor raskt utelukket. Patentstrikk synes jeg er kjedelig å strikke, og kunne følgelig heller ikke se for meg at jeg skulle strikke 1.5 meter med den teknikken. - Men det burde være enkelt, noe som kunne strikkes foran TV-en, samtidig som det hadde litt variasjon i seg. I alle fall nok til at du ser at det vokser, ellers kan et skjerf fort føles som et evighetsprosjekt.

Det røde skjerfet er strikket i et annet garn, og holdt ikke helt samme strikkefasthet. Det ble derfor litt mindre. 

Jeg vurderte også hullstrikk for å gjøre det litt feminint, men syntes ikke garnet og fargen fungerte godt med den strukturen. Oppgaven gjenstod fortsatt: hvordan kunne jeg gjøre det litt feminint og morsomt? En form for rysjekant med en svak økning ble løsningen. Den lille økningen gjorde at jeg fikk en opplevelse at arbeidet vokste: du vet når du er halvveis og nesten ferdig. Valg av garn, og rysjekanten syntes jeg nå harmonerte godt med hverandre. Litt rufsete i kantene, men likevel flott! Skjerfet ble et både hyggelig, morsomt og meningsfylt arbeide. Å strikke for en god sak kommer jeg garantert til å gjøre igjen.

Det røde skjerfet blir nok favoritten blant de to, men flere skjerf er allerede underveis. 

Mønsteret
Jeg ble så begeistret for fasongen at jeg ønsket å strikke opp ett til. I tillegg fikk jeg god strikkehjelp av Siv fra bloggen "Snertne Sneller" som hjalp meg med tips og gode innspill på hvordan jeg kunne forenkle forklaringen. - Det er noe med at når man har strikket siden man er 5 år, så ligger det en del "taus kunnskap" bak det man gjør. Det er litt som å kjøre bil, det er mye du gjør på automatikk som du ikke alltid ville tenkt på å forklare til en nybegynner. Ekstra øyne er derfor gull verdt!

Perler og glitter, kanskje det likevel blir litt hullstrikk i Vilma etterhvert?

Da jeg syntes at Freestyle ble litt stivt, strikket jeg det neste i en blanding av Isager alpakka og et håndfarget garn fra Malabrigo, en liten skatt jeg fikk med meg fra San Fransisco. Dette skjerfet ble mykere, og fikk et annet spill da det håndfargede garnet sørget for at det ble litt liv i fargene. Jeg har allerede plukket ut garn til to nye skjerf. I det ene blir det eksperimentering med perler og gulltråder? Det andre skjerfet blir strikket i et håndfarget garn som igjen skal sørge for litt ekstra liv i skjerfet. Det beste er vel at også dette er et garn som ble tatt med som et ferieminne hvor jeg nå endelig har funnet det rette prosjektet! Du vet, den følelsen ...

MODELL OG MATERIALER
Design: Vilma, tilgjengelig for gratis nedlasting på Ravelry ut desember 2016
Materialer: Freestyle, evt Mitu, Isager alpakka og Malabrigo
Fra lager: ja
Farge: Oransje eller rød
Strikkefasthet: 18 m og 22 omg på p 5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra House of Yarn/Sommerfuglen i København og IKnit i San Franssisco
Tilbehør: -
Størrelse: 150 cm lengde, ca 32 cm bredde

PÅ FRIERFERD

Over 500 forskjellige par med selbuvotter henger utstilt på Sverresborg i Trondheim frem til 22. januar 2017. Om du skulle være både strikkeinteressert og i området ville jeg varmt anbefale å ta turen innom utstillingen. Lenge hadde jeg tenkt å besøke en god venninne i Trondheim, og da det i samme by ble satt opp en utstilling med Selbuvotter - vel da hadde jeg dobbelt så god grunn for å snarest komme meg avgårde.   

Over 500 forskjellige selbuvotter er utstilt på Sverresborg frem til 22. januar 2017.

I flere år arbeidet jeg i en bedrift hvor vi hadde kontor i Trondheim, en by jeg jeg etterhvert ble svært glad i. Byen er litt roligere enn Oslo, sjarmerende, vakker og full av historie. Spesielt begeistret har jeg vært for gamlebyen i Trondheim, Bakklandet hvor jeg har hentet inspirasjon til flere av mine design. Men nå var det altså votter som var formålet for dette besøket.

De gamle bryggehusene er et kjent syn langs Nidelven i Trondheim. 

Seterjenta Marit
I følge historien var det Marit Emstad, ei ung jente fra Selbu, som var opphavet til det vi kaller totrådsbinding, og som har fått æren for å ha strikket de første "rosevottene". Historien forteller videre at Marit og hennes søstre vakte oppsikt på kirkebakken med de vakre vottene sine. Totrådsbindingen spredte seg følgelig som en farsott i bygda, og det samme gjorde mønsterutviklingen. Flere mønstre fikk navn etter personer og gårder. Etterhvert ble imidlertid mange av mønstrene kraftig forenklet.

68 damer og 5,5 kg garn. Selbuvotten fikk sin plass i Guinnes Book of Records som verdens største selbuvott i 2014. 

Vottestrikk som næring
Vottestrikkingen utviklet seg til en viktig næring for det som hadde vært ei fattig bygd. Produksjonen i 1937 utgjorde 90 000 vottepar, noe som tilsvarer at Husflidsentralen på Selbu mottok omtrent 290 vottepar per dag. Husflidsentralen hadde blitt opprettet rundt 1934 for å sørge for kvalitetskontroll av Selbuvottene. Etter å ha opplevd at kvaliteten hadde vært ymse hos enkelte produsenter, noe som kunne true merkevarens gode navn og rykte, så man seg nødt til å sette inn kvalitets-tiltak.

Rekonstruksjon av gamle votter og funn ligger til grunn for utstillingen. 

Åttebladsrosen
De fleste av oss forbinder nok Selbuvotter med den tradisjonelle åttebladsrosen.  Åttebladsrosen symboliserer forøvrig "Det evige liv", og var et populært motiv. Før krigen var også selbuvotter med dyremotiv svært populære. Noen av dem må sies å være ganske eksotiske, se for eksempel votten helt til høyre på midterste rad!

Prisen strikkerne fikk for et par strikkede votter i 1958 var 80 øre per stk. 90 øre dersom de hadde dyremotiv.

Bryllupsfeiring
Votter hadde tradisjonelt en viktig rolle til både hverdag og høytid. Til bryllup gjaldt det å begynne strikkingen i god tid før den store dagen. For bruden skulle strikke strømper til sin kommende mann, svigerfar, brødre, svogere og alle fadderbarn. Svigermor og svigerinner skulle ha nytt kjoletøy, noe den kommende bruden måtte bytte i butikken mot strikkede varer. Alle mannlige gjester skulle ha hvert sitt vottepar. Dette slapp heldigvis bruden å strikke.

Ingen tvil om at selbuvotter kan være så mye mer enn bare sorte og hvite. 

Dette skulle de kvinnelige gjestene sørge for. Vottene ble hengt opp på brudens sengekammer til beskuelse for alle gjestene under bryllupsfeiringen. Det var selvfølgelig viktig å gjøre et godt inntrykk, kanskje hadde man en spesiell ung mann i tankene når man strikket, så det ble lagt ned mye arbeid i mønster og utførelse i strikkingen. Denne skikken bidro sterkt til at strikketradisjonene ble vedlikeholdt og at nye mønstre oppsto. Utenom bryllup fungert også votter som kjærestegaver, hvor det selvfølgelig var viktig å imponere med intrikate mønstre og godt håndverk.

Vottene kunne strikkes i ubleket hvitt og sort før de ble farget røde til fest. Brudeklær som stakk og trøye var også ofte røde. Disse ble derimot ofte farget sorte etter bryllupet.  

Røde stasvotter
På slutten av 1800-tallet var det tradisjon med røde stasvotter til høytid og fest, som bryllup og dåp. Vottene ble i hovedsak farget røde etter at de var strikket i ubleket hvitt og sort garn. Farger kom sterkere inn i Selbuvottestrikkingen utover 1930-tallet, da fortrinnsvis i rødt, hvitt og blått.

Vottene ble fortrinnsvis strikket i nasjonalfargene. 

Mønstre
Det er et utall av mønstre og kombinasjoner som er laget. I forbindelse med utstillingen ble det strikket opp 500 par med votter, rekonstruksjoner eller som man hadde funnet mønstre på. Mønsteret inni vottene, grepsmønstre, er mindre enn på utsiden av votten. Disse er også ofte symmetriske. Tommelen har derimot et eget mønster. På mansjetten, så er det kun mønster dersom det er en herrevott. Damevottene har en vrangbord, gjerne med striper, og kanskje en blondekant?

Variasjonen i det som kalles gripeflaten er stor. Blant mønstene finner man fargerike navn som Litj - H-en og Spyttklysa!

Håndstrikkede votter, vanter, strømper og skjerf omsettes fortsatt av Selbu Husflidsentral AS. Om du på bakgrunn av dette innlegget føler for å teste ut en potensiell svigerdatters strikkeferdigheter, eller om du føler deg inspirert til å strikke deg et nytt par votter vet jeg ikke? Men forhåpentligvis syntes du som meg at det var litt interessant?

Påfyll og inspirasjon langs pilgrimsleden  til Nidaros, ved Lade i Trondheim. 

EN SKATT I GARASJEN

De fleste nordmenn har et forhold til bunader. Du har hele spekteret fra dem som elsker dem, til de som ikke kan fordra dem. Selv hører jeg naturlig nok til i den første kategorien. Men bunad har også blitt et moteplagg og statussymbol, og delvis storindustri. For mange handler det mye om følelser, tradisjon og arv. Spesielt de som har arvet sin bunad har ofte et spesielt forhold til bunaden sin. Når jeg gjør omsøm på gamle bunader ser jeg også hvordan man har modernisert og gjort endringer på bunadene i utførelse, valg av materialer og teknikker. Og om det er flere som har gjort omsøm på den. Hver sydame setter nemlig sitt eget preg på bunaden.

Gamle skatter finnes ikke bare på loft og i kjellere, men også i garasjer!

Nå er det lett å blande sammen bunader og folkedrakter. I følge Ågot Noss' definisjon, er bunad en fest- og høytidsdrakt, med rot i tradisjonsdrakter. En folkedrakt har derimot rot direkte tilbake til hverdagsklær. Innenfor drakttradisjonen var mangfoldet og variasjonen stor. Man ville gjerne sette sitt eget preg på drakten, hvor snitt og passformen var det viktigste innenfor datidens motebilde. Valg av tekstil, eller bruk av silketørkle og lignende, hang direkte sammen med hva man fikk tak i.

Flotte broderier på livet. Båndene er sydd på med symaskin. 

I en Coop bærepose!
Det blir mye bunadsprat om dagen, noe som ikke er helt unaturlig da jeg er i ferd med å etablere meg som bunadssyerske på deltid. Så mye må jeg ha pratet om det at en nabo kom på at han hadde liggende noe gamle "stakke-greier" i garasjen sin. Kanskje jeg var interessert? Et par dager senere kom han innom med en gammel Coop-plastpose og lurte på om jeg fortsatt var interessert? Jeg holdt å å miste pusten da jeg begynte å forstå hva de gamle greiene han hadde hatt liggende i garasjen i bortimot 30 år var!

Liv og bringeduk fra Hardanger. Disse delene turte jeg ikke gjøre noe med av frykt for at de skulle gå i oppløsning. 

Bukseseler, datert 1890. Et liv med belte og bringeklut fra Hardanger, antageligvis fra samme tidsperiode. En stakk, linskjorte og belte fra Telemark, antageligvis fra 1910 -1920? I tillegg fulgte det med et silkesjal, antageligvis brukt til stakken fra Telemark.

De nederste broderte selene er broderte bukseseler, datert 1890. Øverst er et belte, antageligvis tilhørende hardangerlivet. Tidligere var det også vanlig å ha blomster i belter, da det symboliserte fruktbarhet. 

Selv etter å ha arbeidet med tekstiler i mange år, var jeg svært usikker på hvordan jeg skulle gå frem for å behandle tekstilene. Klærne var støvete og flekkete, men feil behandling ville kunne ødelegge tekstilene. I verste fall kunne de gå i oppløsning, eller miste fargen. En del gamle tekstiler kan være farget med naturfarger, som kan være mindre holdbare ved vask enn kjemiske farger.

Etter å ha ligget i kaldt vann, med 2 utskiftninger forsvant nesten alle flekkene på skjorten. 

Linskjorten ble lagt i bløt i kaldt vann for å få fjernet de største flekkene. En del gjør feilen at de vasker lin i Milo fordi det er så mildt, noe som er helt feil. Milo er mildt mot silke og ull som er dyrefibre. Lin er et plantefiber og trenger et mer basisk vaskemiddel, enn ull og silke som trenger et vaskemiddel med høyere syreinnhold.

Folkemuseet i Valdres, også sted for Institutt for Bunad og Folkedrakt. 

Så langt har jeg ikke bestemt meg for om jeg vil forsøke å reparere skattene, eller om de nå skal få hvile blant silkepapir og møllkuler, og heller kun ta dem frem ved spesielle anledninger. Alle draktdelene er nå behørig registrert som funn hos Institutt for Bunad og folkedrakt, noe også naboen vår syntes var et hyggelig utkomme på hans uventede garasje-skatt.

Fra Folkemuseet. Et dåpsfølge forteller en historie om en annen tid. Barnet skulle helst døpes innen 3-8 dager, mens mor ikke fikk bli med i dåpen da hun ble ansett som uren i 40 dager etter fødselen. Barnet skulle helst ha 5 faddere, og skulle bæres til dåpen av en gudmor som måtte være en gift og ærbar kvinne.

Bunadsmodulene

Gleden over å kunne gjøre hobbyen sin til et fag, blir ikke mindre av at jeg endelig har fått begynt på den første av 6 moduler på vei mot et fagbrev som bunadstilvirker. Det innebærer at jeg reiser bort en uke to ganger i året og får undervisning. Denne gangen foregikk undervisningen på Fagernes, eller nærmere bestemt Valdres Folkemuseum hvor Drakt - og materiallære sto på timeplanen.

På timeplanen: Tvebandstrikking. En strikketeknikk brukt til bl.a. votter og sokker, da det blir både stødig, sterkt og varmt. 

Og for min del som trodde at vi kun skulle sitte og notere, så kunne jeg ikke tatt mer feil! Det meste av dagene gikk med til praktiske øvelser: som sy, strikke, brodere og hekle. Til og med leksene besto av for eksempel strikking! - Jeg skal innrømme at jeg var mer enn litt sliten innen uken var omme, men oppdaget at jeg satt og gledet meg til neste samling da jeg kjørte hjemover.

Et utstnitt av en brudedrakt. Disse var overdådig pyntet dersom man hadde råd til det, og klærne var ofte røde. En grunn til dette kan ha vært at bruden for en kort stund fremsto som en verdslig eller himmelsk dronning. Skikken gikk ut av bruk omkring 1850. Etter bryllupet var det vanlig å farge stakken sort slik at den kunne brukes til hverdags igjen. 

Etter en kurshelg i montering av strikkeplagg, og en påfølgende uke med en seig forkjølelse, er jeg omsider klar igjen for noen dager med bunadssøm. Forhåpentligvis blir det også tid til litt utregningsarbeid på ventende strikkedesign, før jeg setter nesen mot Trondheim neste helg. Hva som skjer i Trondheim? Bortsett fra et veldig hyggelig venninnebesøk: besøk på en strikkeutstilling på Sverresborg, med Selbuvotter. Ja hva skulle det nå ellers ha vært?

Ikke selbuvotter, men flotte broderte og dekorerte votter fra Hallingdal.