Pasta, Pizza og italienske størrelser

Helt siden jeg fikk min første skinnjakke i tenårene, og har jeg hatt en egen forkjærlighet for skinn. Det har ikke spilt noen rolle om skinn har vært moderne eller ei, for jeg elsker lukten og følelsen av materialene. Når jeg kommer inn hos skinnforhandlere kan jeg ofte å stå bare og lukte og ta inn inntrykkene før jeg kommer til meg selv igjen. 

Jeg liker skinnjakker fordi de er både røffe og elegante på samme tid. De er vindtette og tåler noen vanndråper, også synes jeg de passer til det meste. 

Jeg setter pris på kontrastene ved de ulike materialene jeg jobber med, som teksturer, egenskaper og uttrykk. Ikke at jeg har arbeidet så mye med skinn som jeg hadde ønsket, noe som mye skyldes at symaskinene mine aldri helt har akseptert akkurat dette materiale under foten, og gjort det de kan for å "tygge" fremfor å sy. Og med et kostbart og sart materiale har angsten for ødeleggelse fremfor å skape bitt seg fast til handlingslammelse når det gjelder skinn.

Jeg elsker å planlegge garderobefornyelser med ulike materialer som komplementerer hverandre. Grov ull, tynn ull kombinert med strikk og kanskje noe i skinn - dersom symaskinen min ikke tygger det opp.

Skinnjakker er en av de tingene jeg aldri har forsøkt å sy selv. Et skjørt har jeg for det meste klart å tvinge gjennom symaskinen, med litt ulikt resultat.  Bare litt, - eller mye tygget på. Men jeg bruker skinnjakkene mine til det meste, om jeg skal en tur i butikken eller gå en runde rundt kvartalet med Albert. Det er med andre ord et plagg som blir godt brukt i min garderobe. Og jeg bruker dem ofte til de nesten faller fra hverandre, eller til jeg ikke lenger klarer å lukke dem. 

Italienske størrelser

Italia er et av de landene som er kjent for både mote og lekre skinnvarer, og her har jeg gått på mer enn en skinnjakke smell. Men okay. Denne skinnjakken så jeg i et vindu i Firenze en kveld min bedre halvdel og jeg var ute og spiste. Jeg falt pladask, kunne levende se for meg alle gangene jeg kom til å bruke den.  På dette tidspunktet hadde jeg heller ennå ikke brukt opp hele feriebudsjettet på garn og tekstiler, (det gjorde jeg litt senere), og følte at her hadde jeg litt å gå på. 

Jakken er jo kul og lekker, så egentlig hadde jeg ikke lyst til å selge den. Men den ble ikke brukt, og klær som bare tar opp plass i klesskapet forsøker jeg å finne nye hjem til. Ved å selge på Finn føler jeg det er større sjanse for at den kommer til å bli brukt.

Dagen etter kjørte min bedre halvdel meg til butikken, den jakken skulle bli min. I det jeg kommer inn døren hilser en dame litt avmålt på meg og lurer på om hun kan hjelpe. Med en blanding av noen få italienske gloser og litt engelsk fikk jeg forklart at jeg gjerne ville prøve jakken i vinduet. Damen målte meg opp og ned, før hun sa. "You need Large". Akkurat der og da følte jeg at 2 og en halv uke med pasta,  pizza og gelato (italiensk is) måtte ha satt større spor enn jeg var klar over. Her kommer hun røslige fra Norge liksom. Jeg druknet i jakken til damens store overraskelse, som gikk for å hente en mindre størrelse når hun innså at hun hadde feilbedømt størrelsen min.

En italiensk str 42 har ingenting med en norsk str 42 å gjøre. EN italiensk str 42 = norsk str 36. Men de er som regel ikke store i størrelsen, og ikke beregnet på norske ullgensere. 

Neste størrelse var også stor. Litt motvillig måtte hun gå og hente en ny jakke. Jeg syntes den fortsatt var litt lang på ermene, og spurte pent om jeg kunne få prøve den som var utstilt i vinduet. Damen snøftet, "it will not fit you, this one is good". Jeg satte hendene i siden, og forkynte at jeg likevel ville prøve den. Jeg fikk igjen glidelåsen, ermene var perfekte på lengden, det samme var jakken. Litt trang kanskje, men herlighet jeg skulle jo hjem og spise knekkebrød og blomkålsuppe. Dette kom til å gå fint. Med nesa i sky, erklærte jeg at jeg tok den  som hadde stått i vinduet. 

"Ha, du skulle sett henne", sa jeg til min bedre halvdel da jeg kom ut i bilen, som repliserte med, "Du kjøpte en jakke som var litt for liten for å vise henne hva da?.  Jeg hadde ikke et kjempegodt svar på det akkurat da, og har vel ikke funnet det etterpå heller. 

Jeg syr hele foret fast fra vrangen og vrenger det til slutt gjennom en åpning i siden som jeg syr til for hånd til slutt. 

Vel hjemme igjen innså jeg at damen hadde antageligvis hatt rett i at en størrelse større hadde vært smartere om jeg ville ha noen mer enn en t-skjorte under jakken.  Også var det foret som kjentes som ren plastikk, og hver gang jeg tok på meg jakken så skled hele mansjetten ut med foret på ermene. Så jakken ble ikke så mye brukt som jeg hadde tenkt. Masse dill og løse deler var det også på den. Den ble forsøkt solgt på Finn, men ingen nappet på "rålekker skinnjakke fra Italia". Like greit egentlig. Ikke hadde jeg lyst til å selge den heller når det kom til stykke. Jeg bestemte meg for å heller skifte for, og sørge for at mansjettene satt fast. 

Reparasjons-jobben

Jeg sprettet av hele foret og oppdaget både rifter og løse sømmer. Så reparasjons-jobben ble litt større enn det jeg hadde trodd. Men jeg oppdaget også at skinnet var langt mer sart enn det jeg hadde forestilt meg. Det tålte lite. Enkelte steder hadde sømmene nærmest skåret hull i skinnet. Jeg lappet på dette ved å lime annet skinn på baksiden. Ved klaffen på skuldrene hadde trykknappene begynt å irre, så skinnet rundt var blitt grønt. Det var ikke mulig å få vasket bort, jeg forsøkte å male over uten hell, så jeg endte med å skjære vekk skinnet som var misfarget. Dermed måtte jeg også  fjerne både klaffer og trykknapper. For å bøte la jeg skinn i hullene som jeg sydde fast.

Det ble sår i skinnet etter at trykknappen var fjernet. Jeg skar bort hele delen og la inn nytt. 

Jeg oppdaget at ermene i foret var merkelig lange. Det første jeg gjorde var å sprette fra hverandre alle delene, og tegnet et mønster basert på delene. Ermene klippet jeg ca 5 cm kortere for at de skulle være med på å holde mansjetten på plass. Mansjetten delvis limte jeg fast, samtidig som jeg festet den med et par sting på innsiden. Foret jeg valgte var litt tykkere enn det originale, men det var perfekt i fargen og ga en litt luksuriøs følelse. I ryggen la jeg til en ekstra fold som jeg la midt bak. Jeg ser på de skinnjakkene jeg har hatt lengst ofte har røket i foret ved ermehullene bak på ryggen. En skinnjakke kan vide seg ut, men det fordrer at foret er litt større så du får rom til å strekke skinnet litt. 

Jeg klippet delene litt større, da jeg overlocket alle delene. i tillegg la jeg til 4-5 cm til bevegelse i ryggen. Dette synes jeg gjorde en del for komforten, at jakken føltes mindre trang over ryggen.

I og med at skinnet var så tynt og sart tok jeg en avgjørelse på å sy fast foret for hånd. Null tygging med symaskin! Jeg oppdaget også at jeg måtte dra til ekstra for at sømmen skulle sitte, enkelte sømmer måtte jeg sy flere ganger før jeg fant rett "trådspenning". For å skåne skinnet mest mulig sydde jeg noe med knapphullssilke da det er en rundt tråd som ikke skjærer i skinnet. Andre steder sydde jeg med ekstra sterk tråd, da jeg ikke alltid klarte å dra silketråden hardt nok til. Dessverre er håndsøm er noe av det skuldrene og hendene mine liker aller minst. Enkelte dager er en halvtimes økt nok til at armen og hånden er ubrukelig til både strikking, matlagning eller bare det å løfte vannkokeren! Dette ble med andre ord et prosjekt som måtte porsjoneres ut i mange små økter. 

Her er de ekstra cm lagt inn som et motfold midt bak. 

Langtidsprosjekter har en tendens til å bli veldig langtids. Skinnjakken har hengt på syrommet/kontoret som en påminnelse over: Næmen, her var det jammen et uferdig prosjekt til ja. Jeg flyttet rundt på sømbysten, og tenkt,  Neste uke tar vi et par mindre syøkter, selv om det som regel ble med tanken. Inntil for et par uker siden hvor jeg følte at den nærmest hånlo av meg. Jasså ja, du tenker kanskje at den vil passe bedre til neste år. Ouch. På grunn av helseutfordringer har jeg blitt langt mindre mobil, noe jeg kjenner på bukselinningen. Her er det bare å brette opp ermene, sy jakken ferdig, og kutte litt ned på pizza og pasta i månedene fremover. (- Jeg sa kutte ned på, ikke slutte med, jeg skal jo leve også.) 

For hva er vel livet uten gode venner og god mat og drikke. (Og strikketøy)

Med en tynn ullgenseren under får jeg lukket jakken. Litt trang, men jeg har allerede brukt jakken flere ganger etter at den fikk nytt for. Det tar jeg som et godt tegn. Etterhvert håper jeg også at kroppen vil spille mer på lag så lengre turer og mer bevegelighet igjen kan være en del av hverdagen. Men noen tykk genser under denne jakken blir det neppe plass til, verken i år eller neste år. 

"Ta vare på det du har, eller lag/kjøp noe du vil ta vare på."

Helle Siggerud, Strikk til alle anledninger 2020 

(Eller selg det om du ikke lenger får igjen glidelåsen...)

Her er noe av det jeg gjorde:

• Jeg strippet jakken for ekstra detaljer som skulderklaffer og løse deler
• Sømmen på lommen er reparert. 
• Det ble gjort en kraftig opprydning inni jakken, der var det mye tråder og rufs. 
• Ermene ble klippet ca 4-5 cm kortere for at de ikke skulle gå utenfor jakkeermet når jeg tok på meg jakken. 
• Såret /hullet etter trykknappen som irret reparerte jeg ved å legge inn annet skinn som jeg sydde fast. 
• I ryggen laget jeg en motfold for å legge inn ekstra bevegelsesvidde i plagget. 
• Noen steder var det fargeforskjell når jeg tok av hemper, der malte jeg forsiktig over med skinnmaling, kjøpt hos Jørn Jensen Lærhandel.
• Flere steder oppdaget jeg at det var hull og rifter i jakken, der limte jeg skinnet fra hempene jeg ikke lenger trengte på baksiden med lim beregnet for skinn. Kan kjøpes på f.eks Panduro.