Har jeg laget mormors forklekjole?

Nesten hakk i plata, det føles nesten sånn når jeg nå har laget den 3 (eller 4) kjolen basert på samme mønster. For hvor mange jerseykjoler trenger man egentlig, eller hvor mange soldager har man i løpet av en sommer? Mange håper jeg! Stoffet kom med meg hjem ved en glipp, som det så ofte gjør. Som vanlig var jeg innom Lillestrøm sysenter, når det glipper, kun for å supplere med litt tråd. En øvelse man skal være mer enn litt tykkhudet for å komme seg helskinnet igjennom. Den blomstrede jerseyen "vokste" på meg etterhvert som jeg sonderte rundt i butikken, også gikk det som det så ofte gjør...

Hakk i plata, hvor mange jerseykjoler trenger man, eller hvor mange soldager i løpet av en sommer. Mange håper jeg. 

Det avgjørende øyeblikket var når et par damer som jeg antar var på kurs på sysenteret, gav seg ende over i begeistring over stoffet jeg sto og holdt i. "Er det ikke litt kjerring da?" Lurte jeg mens jeg tok i mot råd fra 2 kvinner på nærmere 70? om at dette var bare så moderne. Temmelig kjapt rasjonaliserte jeg at stoffet kom til å passe godt til både sorte og brune sandaler til sommeren. Med den følge at 1,2 m med blomstret jersey igjen kom på mitt sybord. Jeg kan antageligvis trygt trekke slutningen om at jeg ikke er vanskelig å overtale.

Først ble overdelen klippet i en del for variasjonens skyld. 

Jeg valgte denne gangen å klippe overdelen i en hel del, fremfor i omslag for å få litt variasjon fra de andre kjolene. Men desto mer jeg jobbet med stoffet, desto mindre sikker ble jeg på at dette var helt min greie. Var stoffet virkelig så mønstret? Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk mer og mer assosiasjoner til min mormors forklekjoler, og skjønte at jeg var på villspor. På toppen av det hele syntes jeg ikke at jeg fikk belegget i halsåpningen til å ligge pent. På et tidspunkt vurderte jeg å "begrave" hele prosjektet, men etter en liten intens intern kamp, besluttet jeg å forsøke å "redde" prosjektet. Denne gangen hadde jeg nok stoff, ikke ofte jeg opplever det, til å kunne klippe et halvt forstykke til.

Sår i stoffet ble løst med å lage blant annet utringning i nakken dypere, og beltet i midjen litt smalere. 

Oppspretting av overlocksøm er noe av det mer krevende jeg gjør. I en litt tynn jersey så skjedde det som måtte skje, det etterlot seg noen sår og huller i stoffet. Dette lot seg heldigvis løse ved at jeg laget en litt bredere kant på for- og bakstykkene. Den neste utfordringen var å forsøke å finne hva som kunne gjøre kjolen litt morsommere. Jeg satt nemlig stadig med en nagende følelse av at jeg ikke var helt i mål. Både bånd og sløyfer ble testet ut, og like raskt forkastet. En del løsninger var utelukket, da det ville ha medført at jeg hadde måttet sette glidelås i kjolen, noe som ikke var et alternativ.

Sløyfen ble forkastet da den forsvant i alt mønsteret. 

Resultatet
Nå har designerspiren forsikret meg om at kjolen ikke gir henne assosiasjoner til hennes oldemor, og at jeg hadde rett når jeg antok at den kom til å fungere til både sorte og brune sko. Kombinert sammen med et impulskjøp fra Mette Møller, en okergul mønstret kardigan, synes jeg den ble riktig så fin. Det jeg er mest fornøyd med er hold og fald i stoffet. Heller ikke denne jerseykjolen er foret. Jeg endte opp med å ta bort all ekstra pynt, også den lille sorte sløyfen, da jeg ikke syntes den løftet plagget. Igjen, som på den blå mønstrede kjolen er det tilbehøret som blir det avgjørende.

Jakken fra Mette Møller har allerede blitt en stor favoritt, og vil forhåpentligvis vise seg som en god investering på sikt...

Mens vi venter
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves sies det. Nå venter jeg fortsatt på min nye røde bestevenn, og ser med litt misunnelse på alle de som kjører rundt i små røde biler. Men bare litt, for  bilforhandleren har i mellomtiden lånt meg en bil som det er mer enn en fornøyelse å kjøre. Bilforhandleren håpet at jeg kunne kjøre rundt i en brun bil, han hadde forstått at dette med farger var en viktig greie, mens jeg ventet. Og det kunne jeg jo. Bilen er mye finere enn den jeg har kjøpt, og er følgelig litt ambivialent til å måtte gi avkall på soltak + + når min bil kommer. Husbonden minner meg daglig om at jeg ikke må bli for glad i lånebilen.

En hyggelig kos fra en liten tass, som alltid befinner seg i nærheten av matmor  

Nå skal det sies at den er såpass avansert at jeg aner knapt hvordan noen ting fungerer. På vei til et møte i Oslo klarte jeg å gjøre en feil avkjøring. Hundre og ett var ute, hvordan skulle jeg nå finne frem? For å toppe det så jeg at drivstoffmåleren faretruende nærmet seg 0! 911-Husbonden ble oppringt, som heldigvis visste hvordan jeg kunne sjekke hvor mange km jeg hadde igjen før tanken var tom. Så var det vei-anvisningen. Svaret mitt: Oslo, på spørsmålet om hvor jeg var, var neppe til stor hjelp. Etter mye tuting og sikkert frustrasjon fra andre bilister, og besøk i ukjente sidegater i Oslo, fant jeg til slutt frem. Bare 5 min forsinket.

Absolutt ingen dårlig erstatning, mens jeg venter på min lille røde.

Vel hjemme igjen lurte husbonden på hvorfor jeg ikke hadde benyttet GPS-en i bilen? Hadde jeg GPS? Jo da, jeg fant den sammen med knappen til soltaket som jeg hadde oppdaget når designerspiren hadde fortalt meg om det, etter 2 dager. Etter 3 dager fant jeg ut hvordan jeg åpnet lokket til bensintanken. Øh, diseltanken... Men ellers går det kjempefint.


Faktaboks
Design: tegnet eget mønster, inspirert av Metter Møller
Materialer: jersey i viskose
Fra lager: nei
Forbruk: 1,2 m jersey
Tilbehør: intet
Farge: mønstret i sort, beige og gråblått
Kjøpt hos: Lillestrøm sysenter
Størrelse: S/36