6. november 2016

EN SKATT I GARASJEN

De fleste nordmenn har et forhold til bunader. Du har hele spekteret fra dem som elsker dem, til de som ikke kan fordra dem. Selv hører jeg naturlig nok til i den første kategorien. Men bunad har også blitt et moteplagg og statussymbol, og delvis storindustri. For mange handler det mye om følelser, tradisjon og arv. Spesielt de som har arvet sin bunad har ofte et spesielt forhold til bunaden sin. Når jeg gjør omsøm på gamle bunader ser jeg også hvordan man har modernisert og gjort endringer på bunadene i utførelse, valg av materialer og teknikker. Og om det er flere som har gjort omsøm på den. Hver sydame setter nemlig sitt eget preg på bunaden.
Gamle skatter finnes ikke bare på loft og i kjellere, men også i garasjer!
Nå er det lett å blande sammen bunader og folkedrakter. I følge Ågot Noss' definisjon, er bunad en fest- og høytidsdrakt, med rot i tradisjonsdrakter. En folkedrakt har derimot rot direkte tilbake til hverdagsklær. Innenfor drakttradisjonen var mangfoldet og variasjonen stor. Man ville gjerne sette sitt eget preg på drakten, hvor snitt og passformen var det viktigste innenfor datidens motebilde. Valg av tekstil, eller bruk av silketørkle og lignende, hang direkte sammen med hva man fikk tak i.
Flotte broderier på livet. Båndene er sydd på med symaskin. 
I en Coop bærepose!
Det blir mye bunadsprat om dagen, noe som ikke er helt unaturlig da jeg er i ferd med å etablere meg som bunadssyerske på deltid. Så mye må jeg ha pratet om det at en nabo kom på at han hadde liggende noe gamle "stakke-greier" i garasjen sin. Kanskje jeg var interessert? Et par dager senere kom han innom med en gammel Coop-plastpose og lurte på om jeg fortsatt var interessert? Jeg holdt å å miste pusten da jeg begynte å forstå hva de gamle greiene han hadde hatt liggende i garasjen i bortimot 30 år var!
Liv og bringeduk fra Hardanger. Disse delene turte jeg ikke gjøre noe med av frykt for at de skulle gå i oppløsning. 
Bukseseler, datert 1890. Et liv med belte og bringeklut fra Hardanger, antageligvis fra samme tidsperiode. En stakk, linskjorte og belte fra Telemark, antageligvis fra 1910 -1920? I tillegg fulgte det med et silkesjal, antageligvis brukt til stakken fra Telemark.
De nederste broderte selene er broderte bukseseler, datert 1890. Øverst er et belte, antageligvis tilhørende hardangerlivet. Tidligere var det også vanlig å ha blomster i belter, da det symboliserte fruktbarhet. 
Selv etter å ha arbeidet med tekstiler i mange år, var jeg svært usikker på hvordan jeg skulle gå frem for å behandle tekstilene. Klærne var støvete og flekkete, men feil behandling ville kunne ødelegge tekstilene. I verste fall kunne de gå i oppløsning, eller miste fargen. En del gamle tekstiler kan være farget med naturfarger, som kan være mindre holdbare ved vask enn kjemiske farger.
Etter å ha ligget i kaldt vann, med 2 utskiftninger forsvant nesten alle flekkene på skjorten. 
Linskjorten ble lagt i bløt i kaldt vann for å få fjernet de største flekkene. En del gjør feilen at de vasker lin i Milo fordi det er så mildt, noe som er helt feil. Milo er mildt mot silke og ull som er dyrefibre. Lin er et plantefiber og trenger et mer basisk vaskemiddel, enn ull og silke som trenger et vaskemiddel med høyere syreinnhold.

Folkemuseet i Valdres, også sted for Institutt for Bunad og Folkedrakt. 
Så langt har jeg ikke bestemt meg for om jeg vil forsøke å reparere skattene, eller om de nå skal få hvile blant silkepapir og møllkuler, og heller kun ta dem frem ved spesielle anledninger. Alle draktdelene er nå behørig registrert som funn hos Institutt for Bunad og folkedrakt, noe også naboen vår syntes var et hyggelig utkomme på hans uventede garasje-skatt.
Fra Folkemuseet. Et dåpsfølge forteller en historie om en annen tid. Barnet skulle helst døpes innen 3-8 dager, mens mor ikke fikk bli med i dåpen da hun ble ansett som uren i 40 dager etter fødselen. Barnet skulle helst ha 5 faddere, og skulle bæres til dåpen av en gudmor som måtte være en gift og ærbar kvinne.
Bunadsmodulene
Gleden over å kunne gjøre hobbyen sin til et fag, blir ikke mindre av at jeg endelig har fått begynt på den første av 6 moduler på vei mot et fagbrev som bunadstilvirker. Det innebærer at jeg reiser bort en uke to ganger i året og får undervisning. Denne gangen foregikk undervisningen på Fagernes, eller nærmere bestemt Valdres Folkemuseum hvor Drakt - og materiallære sto på timeplanen.
På timeplanen: Tvebandstrikking. En strikketeknikk brukt til bl.a. votter og sokker, da det blir både stødig, sterkt og varmt. 
Og for min del som trodde at vi kun skulle sitte og notere, så kunne jeg ikke tatt mer feil! Det meste av dagene gikk med til praktiske øvelser: som sy, strikke, brodere og hekle. Til og med leksene besto av for eksempel strikking! - Jeg skal innrømme at jeg var mer enn litt sliten innen uken var omme, men oppdaget at jeg satt og gledet meg til neste samling da jeg kjørte hjemover.
Et utstnitt av en brudedrakt. Disse var overdådig pyntet dersom man hadde råd til det, og klærne var ofte røde. En grunn til dette kan ha vært at bruden for en kort stund fremsto som en verdslig eller himmelsk dronning. Skikken gikk ut av bruk omkring 1850. Etter bryllupet var det vanlig å farge stakken sort slik at den kunne brukes til hverdags igjen. 
Etter en kurshelg i montering av strikkeplagg, og en påfølgende uke med en seig forkjølelse, er jeg omsider klar igjen for noen dager med bunadssøm. Forhåpentligvis blir det også tid til litt utregningsarbeid på ventende strikkedesign, før jeg setter nesen mot Trondheim neste helg. Hva som skjer i Trondheim? Bortsett fra et veldig hyggelig venninnebesøk: besøk på en strikkeutstilling på Sverresborg, med Selbuvotter. Ja hva skulle det nå ellers ha vært?
Ikke selbuvotter, men flotte broderte og dekorerte votter fra Hallingdal. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for besøket. Jeg blir veldig glad om du legger igjen en hilsen.