22. mars 2014

Dilla på Fana?

Etter 2 boleroer i Fana-mønsteret oppstår nå Fana-mønsteret i en kjole. Til alt overmål i sukkertøys-farger, men ikke mindre gjenkjennelig av den grunn. Fargevalget og størrelsen avslører ganske raskt at dette ikke er strikket til meg selv, men til en liten niese. Jeg er såpass trygg på at mor til denne niesen ikke er en av bloggens faste lesere, at jeg likegodt presenterer den lille prinsessens fødselsdagspresang her.
Fana- denne gang presentert i kjole str. 4 år.
Jeg tror noe av grunnen til at jeg har fått "dilla på" Fana-mønsteret er to ting. Det ene er at det skjer noe hele tiden når du strikker Fana. Bortsett fra stjernemønsteret er det meste helt på autopilot, dvs. ingen tvinning av tråder bak på arbeidet og rimelig repetivt. TV-titting og strikking er med andre ord fult forenlige med Fana-strikk.
Brodering og kanter kombinert med egne fargevalg gjør det mulig å sette sitt preg på plagget. 
Den andre grunnen for begeistringen er nok muligheten for å gi den et personlig preg. Det siste er nok mulig med flere av våre tradisjonelle kofte-mønstre, men de har jeg altså ikke begitt meg ut på. Mulig de kommer senere. Kjenner jo nå på at jeg muligens har strikket mitt siste Fana-plagg på en stund, selv om dekoreringen har vært utrolig morsom.
Modellen er hentet fra den samme boken som boleroene: Lekre masker og lekne sting.
Nå skal det sies at jeg synes kjolen var så fin når den var ferdig strikket at jeg faktisk vurderte om den var vel så fin uten ekstra påbroderte blomster og annen pynt. Et rikholdig lager av restegarn etter Arne og Carlos strikkedukke-produksjon var imidlertid avgjørende. Det er ikke så ofte jeg strikker med rosa og her hadde jeg en god mulighet til å få avsetning på litt av restegarnet.
Bruker man en knapp i nakken på str. 4 år, eller når slutter man med det?
Det er såpass lenge mellom hver gang jeg strikker i str.-barn så jeg opplever at niesene vokser merkelig fort mellom hver gang jeg finner frem pinner og garn til et nytt niese-prosjekt. Mens egne barn har rukket å bli voksne er det fint lite jeg har å sammenligne med når jeg lurer på hvor stort er egentlig et barn på 3-4 år? Heldigvis finnes det mønstre på nett med målskjemaer som er en god hjelp. Mønsteret gikk nemlig kun opp til str 2 år og måtte dermed økes både i høyde og bredde. Men hvor mye skulle det økes? Og bruker man fortsatt knapp til lukning i nakken på str 4 år?
Broderingen går rundt hele kjolen.
Under tvil kom knappen med. Et målskjema funnet på garnstudio.no ble redningen og veiledende for utregning av størrelsen. For ikke bare strikket jeg det i 2 størrelser større enn det mønsteret oppga, så hadde jeg selvfølgelig også valgt et annet garn med en annen strikkefasthet. Nå jeg må egentlig bare krysse fingrene for at den ikke er strikket for liten. - De små i familien vokser som kjent fortere enn det jeg klarer å følge med på.
Broderingene rundt livet følger rundt hele plagget. Blomstene på skjørtet er derimot kun på forsiden. 
Resultatet
Etter å ha strikket de siste prosjektene i alpakka-garn virket rent ullgarn ganske stivt. Designerspiren som holder på med et arbeid i samme kvalitet forsikret imidlertid om at garnet var langt fra stivt og at det ville bli mykere ved bruk. Jeg håper den lille vil synes kjolen er myk nok. Falk holder i alle fall fasongen godt. (Det ergrer meg bare veldig at Dale flagger produksjonen sin ut av Norge). Men, den endelige vurderingen av resultatet får jeg først om noen måneder når den lille mottar gaven sin. Jeg tror jeg har truffet riktig på fargevalget. Så gjenstår det å se om modellen faller i smak. - Jeg kunne jo alltids legge ved en liten prinsesse-krone i håp om at det kan øke gavens popularitet?
En stille stund i en hektisk hverdag - nyt!
Om å tro mer på det man gjør
Et av prosjektene mine i år er å tro mer på det jeg gjør. For meg handler det om å ha mot til å følge sin egen intuisjon når jeg er i tvil om at det jeg holder på med er bra nok. Det handler ikke om at jeg ikke skal være åpen for andres innspill. Tvert i mot, så opplever jeg andres innspill som berikende på flere måter. Om så bare for å bli utfordret på å "argumentere" bedre for det jeg har tenkt i utgangspunktet, eller som læring? Og læring, det er noe jeg setter pris på.
Neste prosjekt ut, denne gang med design fra Leila Hafzi. 
Det handler vel i bunn og grunn om å akseptere sitt eget uttrykk. På male- og tegnekurset jeg går så ser jeg klart og tydelig at jeg har et klart uttrykk som tvinger seg frem uansett hva oppgaven er. Det gjelder ikke bare form og farge, men også stemning! En morsom erfaring å ta med seg. Har du tenkt på hvordan man kan få energi av å arbeide med enkelte farger, mens andre ikke gir deg noen ting?

“Faith is a place of mystery, where we find the courage to believe in what we cannot see and the strength to let go of our fear of uncertainty.” 
― Brené Brown, The Gifts of Imperfection: Let Go of Who You Think You're Supposed to Be and Embrace Who You Are

For min del er det å tørre å feile viktig, samtidig uten å føle at jeg ikke strekker til. Jeg har tenkt på det litt som å sammenligne f.eks. ulike malere opp mot hverandre. Hvem er best? Der vil de fleste strides, da det kommer an på smak og hva som treffer en personlig. Men hva om alle hadde vært like i sitt uttrykk? Da hadde ingen hatt noe som gjorde dem unike. Veldig kjedelig om du spør meg. Det er litt som Brené Brown sier, Uperfekt men bra nok. - Eller var det det å være feiltastisk som var målet?

Faktaboks 
Design: Kjole i Fana-mønster fra boken: Lekre masker og lekne sting
Materialer:
Til kjole: 350 g Falk fra Dale garn, 200 g rosa, 150 naturhvit (50 g =106 m/forbruk 742 m)
Til kanter og brodering: rester av Falk fra Dale garn
Fra lager: ja
Farge:  Naturhvit 1017 og rosa 4536
Kjøpt hos: Strømmen Husflid
Strikkefasthet: 22 m = 10 cm på p. 3,5
Tilbehør: 1 knapp til lukning
Størrelse: 4 år

15. mars 2014

Rett med en gang

Jeg har begynt å sette pris på "prøv og lær" i mine prosjekter, og verdsette læringen jeg tar med meg fra alle feil og fadeser. Det er tross alt grenser for hvor morsomt det er å sprette opp sømmer eller rekke opp strikketøy, så læring har så absolutt sin misjon. Men så er det enkelte ganger det fungerer dårlig med "prøv og lær"-metoden, rett og slett på grunn av materialene. Skinn og silke; svært ulike materialer, men til tider like sarte og lette å ødelegge. De hører begge med til mine favoritt-materialer, men begrenses av lommeboken. Dyre i innkjøp, dyre å feile med og lette å ødelegge!
Skinnskjørt med hjertedekorasjoner, et tilskudd til den brune garderoben.
Det ligger derfor som regel en del tenkearbeid bak modellen, før jeg setter saksen i disse materialene. Dette skjørtet var således intet unntak. Siden skinnet ble kjøpt i London i fjor høst, har det ligget på benken til inspirasjon etter rett modell. Skinnstykket var såpass stort at jeg hadde større valgmuligheter enn jeg normalt har hatt med de skinnbitene jeg har arbeidet med tidligere. Altså, egentlig et luksusproblem.
Splitt bak, steg for steg.
Etter å ha kikket på en del skinnskjørt (Google), kom jeg frem til at jeg foretrakk en enkel blyant-modell med splitt bak. Ingen kapper eller noen ekstra sømmer til pynt. Her hadde jeg muligheten til å klippe skjørtet i hele deler, noe som var ren luksus. Det eneste var at jeg ønsket å sette på noe pynt nederst på skjørtet. Et blått skinnskjørt med hjertedekorasjoner som jeg sydde i fjor vår, ble malen for dette. Forskjellen er at det blå skjørtet ble laget av minimalt med materialer og bærer preg tydelig av det.
Resultatet av splitt. Skinn er mer krevende å arbeide med enn tekstil, mer levende og morsomt!

Jeg synes nemlig det blå skjørtet ble akkurat litt for kort. Vi snakker egentlig om 3 cm! Langt fra lårkort, men likevel akkurat på et skinnskjørt kan det bli litt feil. Selv om skinn er for meg et fantastisk materiale, (det er mykt, levende og lukter godt), vet jeg at mange har helt andre assosiasjoner til skinn. Derfor er jeg litt var på lengden, spesielt med tanke på at jeg gjerne lager klær for jobb-bruk.
Mange sømmer man vanligvis syr limes heller når man arbeider med skinn. Er noe først limt er det vanskelig å endre.
Rett med en gang
Så var det dette med rett med en gang da. Når du syr må du klippe riktig med en gang. Har du klippet for trangt eller kort er løpet kjørt med mindre du kan finne noe å skjøte på med. Med skinn så lønner det seg imidlertid å klippe litt trangt, da det utvider seg. Foret i et skinnskjørt bør derimot klippes som vanlig ellers blir det selvsagt for trangt, da det sjelden utvider seg.

Belegg brukes oftere enn en påsydd linning i skinnskjørt. 
At skinn utvider seg er en av utfordringene ved å arbeide med skinn. Det må altså sitte bra, eller litt trangt med en gang. Noe jeg har lært av å sy ting passe for at de etter kort tids bruk blir litt store. Linningen er en av de tingene som er viktig at sitter relativt bra selv om resten av plagget utvider seg. Om man ikke vil risikere at plagget sitter lenger og lenger ned på hoftene da?
Et bånd uten elastisitet er nødvendig for at skinnet ikke skal utvide seg for mye. 
Jeg har pleid å løse dette ved å sy et silkebånd fast på innsiden av linningen. Dette holder på fasongen godt nok. Jeg vurderte denne gangen å sy på en linning fremfor å lage belegg, men fant at jeg ikke fant noen metode for å holde fasongen i en påsydd linning, mens et tynt bånd i toppen av skjørtet ville holde fasongen i livet. Et belegg ble dermed igjen løsningen.
Prøv og lær fungerer ikke alltid med skinn. - Den vertikale sømmen gjorde ikke det optiske bildet av hoftene smalere.
Men. Når skjørtet mer eller mindre var ferdig syntes jeg at jeg så litt rund ut over hoftene i det. Jeg kunne ikke sy det mer inn før det så trangt ut. Jeg vurderte så om en vertikal søm i forstykket ville dele det opp på en måte som kunne jukse meg litt smalere over hoftene. Så jeg forsøkte, bare for å finne ut at det kunne en vertikal søm ikke gjøre! Og her kommer problemet ved å ikke gjøre det rett med en gang. Til tross for at jeg hadde sydd med de største stingene på symaskinen så etterlot sømmen seg stygge hull i skinnet.
Skinn og silke får fort "sår" og merker etter søm. Sår i skinnet etter å ha sydd en prøvesøm. Vanskelig å gjøre usynlig igjen. 
Jeg prøvde å gni på skinnet med en fille, - uten hell. Skinnmaling ble funnet frem,  - fortsatt uten hell. For selv om skinnmaling er langt bedre enn tekstilmaling som jeg av og til har tydd til tidligere for å "reparere" uhell i skinn, så blir det fort litt matt. Neste ut var skopussemiddel. Jeg pusset og gned, - uten synlig hell. En tilfeldighet gjorde at jeg gned litt vann på skjørtet, hvor jeg forsto at vann faktisk var det som fungerte best. Hullene er fortsatt ikke borte, men langt mindre synlige enn de først var.
Shoe polish var bare et av flere midler som ble forsøkt for å dekke over sårene i skinnet. 
Dekorasjonene
Skinnet jeg kjøper hos min faste "skinnlanger" i Lillestrøm har noen helt fantastiske kalveskinn. Størrelsen på bitene er som regel ikke altfor store, noe som gjør at man skal være ganske god på puslespill for å få det til å gå "opp i et plagg". Nå blir for prisen på et skinnskjørt kjøpt i Lillestrøm fort en 5-600 nok. Ikke all verden for et skinnskjørt i den kvaliteten, men det er likevel nok til at jeg synes det er dyrt å gjøre feil. - Skinnet fra London var rimeligere og i en litt tykkere kvalitet, noe jeg egentlig så som en fordel, da det ble litt mindre sart å arbeide med.
Skinnet var så tykt at tang måtte til for å trekke nålen gjennom skinnet. 
Det skulle imidlertid vise seg at det ga en annen utfordring, for mens jeg hadde planer om å sy fast hjertene for hånd gjorde skinnets tykkelse at det var nesten umulig. Symaskin var eneste mulighet. Som regel vil glattsiden av skinnet "suge" seg fast i symaskinfoten, som igjen fører til at symaskinen står og "tygger" skinn.
Flere farger på tråden ble vurdert. Det samme ble farger på hjertene. 
Løsningen pleier å være å sy på et tynt papir. Av en eller annen grunn viste dette seg å ikke være et problem med dette skinnet. Mulig skinnet var litt mindre glatt enn de jeg pleier arbeide med?
En lys beige tråd og hjertere i samme farge som skinnet ble til slutt valgt. 
Mokka eller kakao
Dette kunne fort vært benevnelsen på to av mine favoritter i matveien: kaffe og sjokolade. Men det er også navnet på fargene på strømpebuksene jeg pleier å kjøpe, - som skjørtejente har jeg et betydelig forbruk av akkurat dette. Mokka og kakao skal passe til det meste av det jeg har i garderoben, så farger i disse tonene pleier å være styrende når jeg handler tekstiler og garn. Jeg har tidligere sydd et mørkebrunt skinnskjørt i mokka, som er så mørkt at det nesten grenser mot sort. - Litt i mørkeste laget med andre ord. Så når jeg kom over dette skinnet tenkte jeg at "her er endelig sjokolade-fargen jeg har lett etter". Så enkelt skulle det imidlertid ikke vise seg å være.
Ulike bruntoner i skinn. Skinnet i midten er dette skinnet, mens det fremste er mokka-fargen. 

Fargen er overraskende omskiftelig avhengig av hvilket lys man ser det i. Mens jeg hadde trodd at det var mye gult i brunfargen, oppdaget jeg etter å ha arbeidet med det (i kjellerbelysning) at det var mer rødbrunt enn gulbrunt. Jeg ser derfor at det ikke blir like enkelt å kombinere til andre brunfarger i garderoben som jeg hadde håpet på.
Skinnet var mye rødere enn jeg først hadde trodd. Turkis og blått har vist seg som gode kombinasjoner til fargen. 
Resultatet
Jeg er fortsatt i "prøv og lær" fasen når det gjelder å arbeide med skinn. Nå er det grenser for hvor mange skinn-skjørt man egentlig trenger, så det er mulig jeg må begynne å produsere vesker eller lignende for å tilegne meg mer erfaring med materialet? Foreløpig er jeg sånn midt på treet fornøyd med resultatet. Mer på grunn av fargen enn enn passformen, for den er helt ok.
Ikke så lett å se hjertene i dette lyset, (dårlig fotograf), men de er noe av det jeg ble mest fornyd med. 
Sjef i eget liv
Tusen takk for mange hyggelige tilbakemeldinger og hilsener på bloggen. Spesielt setter jeg pris på disse hilsenene i en tid hvor jeg selv gjerne skulle ha vært så mye flinkere til å legge igjen en hilsen hos flere enn det jeg rekker over. -Jeg ser heldigvis litt lysere på de neste ukene, etter å ha tilbakelagt det jeg opplever som et lite maraton på jobb. Men sånn er det vel i perioder for flere av oss; litt mye. Men så tror jeg at jeg også luftet noen tanker i siste innlegg som traff flere? Både bekymring over behovet for "likes", men også behovet for å fylle livet med noe mer enn jobb og materielle goder.
Mye tid på jobb er heldigvis ikke et hinder for at man leter etter ny inspirasjon. 
Jeg sitter med en opplevelse av at flere begynner å bli lei av å henge i stroppen, og samtidig miste kontrollen over eget liv. Det foregår et lite opprør eller kanskje en oppvåkning? i min omgangskrets hvor kvinner i solide posisjoner sier stopp! Resultatet er at de enten går ned i redusert stilling og gjør mer av det de har lyst til. - Eller så starter de opp for seg selv. Som en sa; "Jeg jobber antageligvis mer nå enn før. Men nå jobber jeg med hobbyen min, så det gir meg energi, og det beste ,- jeg er min egen sjef. Den beste sjefen jeg noensinne har hatt!." Lene formulerte det å starte for seg selv som: å endelig finne balansen i eget liv.
Neste prosjekt: Ytterligere en Fana, men denne gang ikke en bolero....
Jeg tror det er det vi alle søker etter. Balansen. - Bli sjef i eget liv. Der hvor skillet mellom jobb og fritid ikke er det viktigste, men at vi får nok av det som fyller oss med energi. Det betyr kanskje at vi må gi slipp på noen av våre materielle goder og forventninger? - Det jeg synes er det vanskeligste i den prosessen er forventningene fra omgivelsene. Forventningene om at man hele tiden skal ønske seg mer og oppover. Og ikke være fornøyd med det man har. Jeg husker jeg fikk kommentarer på at jeg "kastet bort kompetansen min", når jeg arbeidet deltid mens barna var små. Min ambisjon om å ha et rolig familieliv på bekostning av sydenturer (ingen) og en fin bil provoserte åpenbart flere. Selv så synes jeg det var et av de bedre valgene jeg har tatt. (Vi har forøvrig fortsatt ikke "fin" bil.)
Utrolig mye "lykke" kan ligge i noen meter med tekstiler eller meter garn. 
Det er vel derfor jeg blir så oppmuntret av min omgangskrets, og av alle dere som velger å jobbe redusert eller starter opp med noe helt nytt fordi det føles riktig. Som velger å ikke høre på "kravet" om at vi hele tiden skal sikte oppover, men som heller velger å følge mage og hjerte. Dere er for meg en fantastisk god inspirasjon for å følge min magefølelse når jeg kjenner på krav og press fra omgivelsene til å være flink pike. - Jeg begynner å bli veldig flink til å ikke ha dårlig samvittighet når jeg sier nei til ting....
Van Gogh, en av mine favoritter, på kartet i påsken. 
Det må vel kanskje heller beskrives som symptomatisk for tiden vi lever i når jeg ikke lenger går å "drømmer" om å vinne i Lotto, men om å ha mer fritid. - Så teller jeg også ned til påsken hvor jeg skal ha lang-fri. Det er snart tid for designerspirens og undertegnedes årlige jente-tur. Vi skal Amsterdam, - denne gang med flere ønskede museer og kunstutstillinger markert på kartet, (og kanskje en veldig veldig liten stoff-butikk).

Faktaboks 
Design: eget
Materialer: kalveskinn, ca 10 fot, 0,5 m forstoff
Fra lager: ja
Farge: sjokoladebrun?/forstoff: mørkebrun
Kjøpt hos: I Berwick Street, Soho, London
Tilbehør: 1 glidelås 25 cm, 1 knapp, 80 cm silkebånd, ekstra sterk sytråd til dekorasjonene, tekstil-lim
Størrelse: S

9. mars 2014

Bolero fritt etter Fana, igjen. Men bare nesten!

Det er ikke så ofte at jeg strikker noe 2 ganger. Denne har vært et av unntakene, rett og slett fordi jeg syntes den var så morsom å strikke. Ikke minst på grunn av broderiene og all pynting som ga mulighet for å gi boleroen et personlig uttrykk. Så ikke før jeg hadde festet den siste tråden på den forrige Fana-boleroen så var den neste på pinnene.
Bolero fritt etter Fana, denne gangen i blått. 
Kvaliteten
Boleroen er strikket i 100 % alpakka fra Sandnes, i motsetning til den forrige som var strikket i 2 kvaliteter: 100 % alpakka fra Sandnes og en kombinasjon av silke og alpakka fra Blue Sky Alpacas. Jeg må innrømme at jeg egentlig foretrakk den andre kombinasjonen da jeg syntes silke-blandingen ga litt mer stødighet i plagget. Silken i garnet gjorde det også litt blankere, som ga en fin effekt i stripene. Men mykt blir det uansett når du strikker med alpakka.
Kanter og pyntingen er en del av det morsomme med å lage denne jakken.
Den største utfordringen har vært å få strikke-tid. Strikketøyet har vært med på reise. 2 omganger i sengen på hotellet før man sovner, et par omganger på flyet skviset mellom "røslige" menn (prøver alltid å booke vindusplass da det er den beste strikkeplassen), på toget på vei til møter i byen, på sofaen foran TV'en (før jeg sovner).
Før pynting, men med laaange ermer.
Laaaange ermer
Noe av utfordringen ved at man alltid strikker på vei til, eller rett før man sovner er at man ikke alltid er like oppmerksom. Nå skal det sies at akkurat "utfordringen" som oppsto egentlig kom som en følge av en feilberegning. Ermene skal være ca 45 cm (i str S) når man skal begynne å felle av for ermekuppel. Det eneste man må passe på er at man avslutter med samme farge-stripe som på bolen.
Fremgangsmåten: tre en pinne inn på den omgangen som du skal bruke når du skjøter sammen.
Når jeg hadde strikket like mange striper som på den oransje boleroen syntes jeg ermet virket litt kort og la inn et par striper til. Det viste seg å være en usedvanlig dårlig avgjørelse. For det jeg oppdaget når jeg skulle begynne å montere jakken var at ermene ség, og ble fort 4-5 cm for lange. Så lange at det måtte gjøres noe med dem.
Det som blir til overs. 
Noe måtte altså gjøres, men å sprette opp erme-sømmene og strikke ermekuppelen på nytt fristet lite. Jeg kom så på at når min mor syntes gensere var for lange pleide hun å rekke opp strikkegensere nedenfra, for å så plukke opp maskene og strikke ny vrangbord. Av to onder ble moder'n metoden ble valgt fremfor strikke ermekuppelene på ny. Jeg trædde først en rad inn på pinnen før jeg klippet over tråden 2 rader over der jeg hadde tenkt å skjøte.
Sammensying av erme på bol.
Jeg gjorde så det samme ved å klippet over tråden 1 rad under der jeg hadde tenkt å skjøte strikketøyet sammen igjen. Jeg passet på at jeg ikke klippet for langt ned slik at det ble nok tråd til å feste alle trådene. Etter å ha fjernet 2 striper sydde jeg på ermet igjen på bolen med maskesting.
Boleroen etter at ermene er kuttet til rett lengde. 
I utgangspunktet synes jeg det er skummelt nok å klippe opp strikketøy når man har sydd maskinsømmer på hver sin side av en klippekant, så denne øvelsen satt langt inne før jeg kastet meg over oppgaven. Men om jeg ikke hadde gjort det ville jeg sannsynligvis ha irritert meg over lengden på ermene, med den følge av at boleroen hadde blitt liggende ubrukt i skapet. - Og da hadde alt arbeidet med boleroen vært helt bortkastet!
Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre den enklere - en hverdagsbolero... Men jeg klarte ikke stoppe å sy når jeg først var i gang.
Fargene
Jeg arbeider egentlig ikke så ofte med blått selv om det er en av de fargene jeg bruker mest til hverdags sammen med brunt. Mulig at den ikke gir meg nok energi? Det som imidlertid var spennende var hvordan fargene jeg hadde plukket frem til å dekorere jakken virket helt annerledes når jeg begynte å arbeide med dem. Farger som jeg trodde skulle bli for skarpe og hadde forkastet, ble løsningen når andre jeg hadde hatt mer tro på ga for lite kontrast. Jeg hadde egentlig planlagt den litt mindre ton-i-ton enn den endte opp som, men syntes ikke jeg fant akkurat den fargen som frisket opp, - uten at den samtidig tok for mye oppmerksomhet. En interessant erfaring å ta med seg videre.
Hjertet på ryggen er på plass også denne gang. Den lyseblå fargen kom med - til tross for at den var forkastet ved første utvelgelse. 
Resultatet
Denne gangen hadde jeg også med meg noen endringer/lærdom fra forrige gange, da ermene var og er en utfordring. Jeg felte av til ermeåpningen 4 cm høyere opp enn hva oppskriften angir. Fellingen til ermekuppelen får jeg fortsatt ikke til å stemme i forhold til mønsteret, men det var likevel enklere å justere dette med den ermeåpningen jeg nå hadde laget. Passformen synes jeg også ble bedre ved å gjøre det på denne måten.

Alt i alt må jeg si meg fornøyd med resultatet. Jeg kunne kanskje tenkt meg at den var litt mindre ton-i-ton, men synes den går godt til jeans, og er enkel å kombinere med flere farger når den er såpass nøytral. Så får vi se om jeg likevel skulle komme over akkurat den fargen som kan løfte den et hakk. Forslag?
Her sammen med favorittkjolen over alle favoritter, - jeanskjolen.

Hva gir deg energi?
Jeg prøver så godt jeg kan å prioritere den tiden jeg har til disposisjon til å bruke den på det som gir meg energi. Det er så mange "burde - burde" i hverdagen som fort tapper en for energi, så det er nødvendig å være bevisst på hva man bruker tiden på. At det ikke er den dårlige samvittigheten som velger for deg, fremfor det som du egentlig burde bruke tid på; Det som er bra for deg. Som f.eks. familie og venner som gir en følelse av samhørighet, eller en tur i solen, nystekte kanelboller eller rom for kreativitet? Opplevelser som sammen gir de gode stundene eller øyeblikk av hverdagslykke.
5 timer med sol i går. Te og en god bok i solen = det gode liv = ny energi. 
Umiddelbar belønning
Det er med en viss uro jeg opplever at behovet for umiddelbar belønning ser ut til å prege samfunnet i dag. Alt skal gå fort. Ønsker vi oss noe skal vi ha det med en gang. -  Jeg skjønner det ikke når unge friske mennesker går på 5-2-dietten eller fyller ansiktet sitt med botox, og lurer på om de egentlig blir lykkeligere av det? Men jeg stusser også over hvor mange 16 åringer som er eiere av luksusvesker. - Hva skjedde med det å glede seg til? - Dagens teknologi og sosiale-medier byr på ubegrenset tilgjengelighet, men også på å få dekket et behov for anerkjennelse. Når jeg ser en del unges bruk på sosiale-medier i dag lurer jeg på om vi får en generasjon selfies som er umettelige på "likes".
Neste prosjekt er allerede på pinnene. Som noen kanskje allerede har gjettet av fargevalget, det er denne gang ikke noe til meg selv.
Da blir jeg mer oppløftet over at det ser ut til å komme en mot-reaksjon på det jeg opplever som det overfladiske. Jeg blir optimistisk når jeg leser om ungdom som går bort fra smarttelefoner, fordi de ikke ønsker å være hele tiden. Eller når interessen for tradisjonelt håndverk øker, og ulike former for håndarbeidskurs er populære som aldri før. For å ikke snakke om mindfulness og yoga! Mens vi tidligere var en hard kjerne på 8-10 personer som trofast dukket opp til yoga-timene, er timene nå sprengfulle og med ventelister.
Boleroen fungerte godt som følge til kjole og til Jan Eggum-konsert.
Jeg tar det derfor foreløpig med ro når politikerne roper at vi må jobbe mer. Jeg skjønner vel egentlig ikke hvem de sikter til, for alle jeg kjenner jobber allerede mye. Jeg ville heller sagt at flere av dem kunne trengt en dose av "være mer tilstede i eget liv". For hvem vil vel se seg tilbake ved livets slutt, og angre på at man glemte å leve, når man hadde sjansen? Men nå tror jeg at jeg ser et glimt av solen, nytt strikketøy er allerede på pinnene- og dermed tid for å tine noen boller fra fryseren. God søndag til dere alle.

Faktaboks 
Design: Bolero Fritt etter Fana, fra boken: Lekre masker og lekne sting
Materialer:
Til Bolero: 350 g Sandnes 100 % alpakka (50 g =110 m/forbruk 770m)
Til kanter og brodering: Cotton Glace fra Rowan, Sandnes 100 % alpakka
Fra lager: ja
Farge: Sandnes alpakka Naturhvit no 1012 og blå 6063
Kjøpt hos: Strømmen Husflid
Tilbehør: 1 nål til lukning
Størrelse: S