Hva hadde du gjort om du var Pippi

Årets siste dag og i det litt filosoferende hjørnet. Det er blitt den tiden på året hvor mange av oss gjør opp status på hva som har vært bra, mindre bra, hva vil vi ha med oss videre, og hva vil vi legge igjen i det gamle året. Ikke minst hva vil vi ha mer av? Noe kan vi ikke påvirke, som høye strømpriser og været. Det er nok rundt oss til å bli deprimerte og motløse av. Men det er heldigvis flere ting vi selv kan gjøre som kan ha betydning for hverdagen vår. 

Endelig sammen igjen. Da tenker jeg på undertegnede og strikketøyet, ekte kjærlighet ruster ikke. 

For det er jo en gang slik at det vi fokuserer på har vi en tendens til å skape mer av. Det er jo egentlig ganske opplagt, men det kan være overraskende vanskelig å gjennomføre i praksis. Et ønske om en sunnere livsstil kan fort spennes bein på av noe så banalt som uregelmessig arbeidstid. Fokuserer du på bekymringer er det der tankene dine oppholder seg. Noen er som rene eksperter å regne på det feltet. Hypokonderlegen Ingvard Wilhemsen sa det så treffende, "Det er veldig dumt å ha øvet seg på få kreft hele livet dersom du ender opp med hjerteproblemer. Da har du rett og slett øvd deg på feil sykdom." Uansett, det er greit å tenke over hva vi velger å fokusere på. Gode relasjoner, noe som gir deg glede, mennesker eller opplevelser. 

Det var det året da,

Tja, noen ganger er det også veldig greit at det føles som om tiden går stadig fortere. Litt sånn, Oi, var det sommerferien, eller oi er det jul allerede! Det positive er at det ligger mye læring i motbakker. Av og til tvinger de frem endring, eller nye veivalg. Noen ganger kan det være frustrerende, andre ganger helt greit. 

Jeg fikk inspirasjon til å ta yogaen et skritt videre, Yin-yoga teacher training. Faktisk ganske så stolt!

Det første halve året var mest preget av takknemlighet over at tiden gikk fort. En uforutsigbar hverdag ga i perioder en bortimot uhåndterlig arbeidsmengde, noe som resulterte i en til sammen åtte måneders ufrivillig strikkestopp. Når du er selvstendig næringsdrivende er du selv helt avhengig av å holde hjulene i gang, jobber du ikke tjener du ikke penger. Sykemelder du deg over lengre tid risikerer du å likevel måtte legge ned fordi kundene dine har forsvunnet. Løsningen ble noe midt i mellom, ta et valg om lavere inntekt i en periode for å kunne redusere arbeidstiden. Og det nesten umulige, å venne meg til å ha hendene i ro også når jeg ser på TV. Det var hard medisin. Skal innrømme at det i begynnelsen var nesten som å ha abstinens, er det mulig å sitte og ikke gjøre noe liksom, men etter hvert har det gått overraskende fint. Mye takket være at jeg har fått en annen type konsentrasjon etter at jeg begynte å trene yinyoga.  

1000-kroners spørsmålet

Og noen ganger hjelper det å reise bort og flytte seg fysisk vekk for å kunne se ting med nye øyne. En uke med latter, gode samtaler, refleksjon, Yoga og vandring. Få nok avstand til å kunne stille meg selv 1000-kroners spørsmålet, Om jeg hadde vært Pippi Langstrømpe med en kiste full av gull og ikke var redd for noen ting, hva ville jeg ha gjort da? Du trekker kanskje litt på smilebåndet av et slikt spørsmål, men prøv gjerne selv. Det kan hende at du finner ut at du er akkurat der du ønsker og bør være, eller at du går med en uoppfylt drøm som det plutselig kan være for sent å realisere. 

Det er ikke alltid man behøver å reise så langt. Kunne vel så gjerne gått i Jotunheimen som på Kreta. Det viktigste var å flytte meg til et sted hvor jeg klarte å legge hverdagens trivialiteter bak meg, og se ting med nye øyne. 

Når jeg ser tilbake har jeg, til tross for mye strev, mest gode minner og mye å være takknemlig for. Det er i alle fall det jeg velger å ta med meg videre. Reiser og samtaler som har inspirert meg, utfordret meg eller hjulpet meg videre når jeg har hatt behov for det. Jeg har dessuten funnet frem malesakene igjen. Kastet meg utpå en ny teknikk, som jeg fortsatt ikke behersker, men nyter å kunne leke med former og farger uten tanke på at det skal bli noe som skal selges eller bedømmes. Lek for lekens skyld. Det er befriende å gjøre noe bare fordi det er gøy! Det har også hjulpet meg med å redusere arbeidstiden i verkstedet. 

Ingen nyttårsforsetter, bare ønsker

Det er mange år siden jeg forsøkte meg på nyttårsforsetter. De hadde en lei tendens til å bli glemt, eller gi meg dårlig samvittighet. Ønsker for det nye året synes jeg høres bedre ut.

Som vanlig handler det om prioritering. Å prioritere betyr som kjent at man må si nei til noe annet. Men også mer ja! En av de viktigste læringene jeg tar med meg fra dette året er at jeg sier ikke nei til andre, men sier ja til meg selv. For når du sier ja til andre på bekostning av dine egne behov, så avviser du samtidig deg selv. Tygg litt på den. 

For å siterer yung pueblo (@yung_pueblo), fritt oversatt

• La deg selv vokse
• Respekter ditt behov for å hvile
• Legg bort perfeksjonisme
• Fokuser på de små stegene fremover
• Tilbring tid med mennesker som gir deg energi
• Å oppleve opp- og nedturer er normalt
• Bruk energien din på bare en håndfull mål
• Si nei om din intuisjon ikke sier ja
• Kjenn på takknemlighet på daglig basis
• Gi slipp på behovet for å kontrollere alt 
• Husk at vekst er vanskelig, men verdt det

I det nye året...

blir det mindre bunadsøm i verkstede. Jeg dreier mer av virksomheten inn mot kurs og et par andre aktiviteter som ikke er avklart ennå. Det gir en annen form for forutsigbarhet og gjør det enklere å kombinere familieliv, egne aktiviteter og ikke minst forebygge nye ufrivillige strikkestopper. Malingen følger med meg inn i det nye året, det samme gjør  Yoga-en, den har blitt en stadig større og viktigere del av hverdagen min. 

Jeg kjenner på takknemlighet og at jeg er litt spent på hvor(dan) veien nå går videre. 

Av en eller annen grunn har jeg funnet fred i situasjonen selv om mye fortsatt svever og er uavklart. Jeg har en tro på at ting ordner seg på ett eller annet vis. Vel optimistisk når jeg ser verden rundt meg, ser jo den. Men jeg har vel også tenkt at det som ikke ordner seg, går som regel over. Også heter det seg at det ordner seg for kjekke jenter. (Det gjelder kjekke damer også håper jeg). Jeg takker samtidig alle som har valgt meg til å sy eller reparerer bunaden sin i året som har gått. Og en takk til alle som har kjøpt strikkeoppskrifter, bøker, deltatt på kurs eller foredrag. Tusen hjertelig takk. Jeg håper mange av dere følger med oss inn i det nye året. Med det ønsker jeg dere alle et riktig Godt nytt år. 

Ikke bare én dårlig hårdag nei

 Jeg har hatt høstferie og tid til å stoppe opp, gjøre opp status og reflektere over smått og stort. Av og til må jeg forflytte meg fysisk for å få nok avstand til å se ting i et annet perspektiv. Vekk fra hverdag og alt som lager støy. Så sammen med en gruppe bestående av nordmenn og dansker, hvor de fleste var helt ukjente for meg, har jeg vandret i raviner, på fjell, trent yoga og meditert. Det har vært et opphold fylt av kontraster, med latter, alvor, frustrasjon og inspirasjon. Noe av det som er spennende med å reise på turer hvor de fleste er ukjente for deg er møtene med menneskene, og deres perspektiv på ting. Jeg opplever at det ligger mye læring i å se en sak med helt nye eller andre briller. Forstå resonnementene og verdiene som ligger bak. Man kan være enig eller uenig, samtidig er det en fin mulighet til å reflektere over egne standpunkt. Kanskje blir du sikrere, eller så endrer du oppfatning. Ingen skade skjedd.

Å møte andre som ser ting på en annen måte kan utfordre oss på både godt og vondt. Vi kan provoseres, møte oss selv i døren, eller lære noe nytt og endre standpunkt. Jeg tror på å møte det med nysgjerrighet, vilje og evne til å se ting fra flere sider. Det åpner opp for å lære om både oss selv og andre. 

Men hva i all verden har dette med hår å gjøre? 

Vel, det handler kanskje mest om å se saken fra ulike sider. Å endre hårfarge har for meg handlet om en form for selvaksept. I tenårene og helt frem til midten av 30 årene har jeg slitt med mye akne. Det har egentlig vært en greie til helt for noen år siden. Spesielt i tenårene hadde jeg store utbrudd. I motsetning til i dag, leste akkurat i VG at økningen i bruk av isotretinoin har mangedoblet seg på få år,  var det ikke akne noe man tok særlig seriøst. I alle fall ikke den psykiske effekten det hadde. Jeg opplevede å møte hudleger som lo godt når jeg klaget over å ha hatt alvorlig akne i 7- 8 år, og følte meg sosialt utilpass i møte med nye mennesker. Herregud, jeg var jo bare noen og 20. Jeg kunne ha akne i mange år til. Lykke til! 

Jeg vet ikke hvilke kremer og remedier jeg ikke forsøkte. Finleste alt jeg kom over om tips og triks, av en lege fikk jeg en antibiotikakur i 2 år! Da sluttet den å virke. At mange anså akne det som selvforskyldt ble en ekstra belastning. Jeg måtte jo spise usunt! Så jeg kuttet ut godteri, potetgull og sjokolade i over ett år uten at det hjalp. Likevel følte jeg på et stigma i møte med nye mennesker. Jeg ble hun litt reserverte, og unngikk klemming før jeg ble godt kjent. Fryktet for at andre skulle synes at det var ekkelt å klemme en med akne. 

Håret ble min redning. Jeg har alltid hatt et tykt og sterkt hår. Så strategien ble at håret og klærne skulle ta oppmerksomheten bort fra det jeg ønsket å skjule. Man blir jo også etter hvert god på å skjule røde kuler med sminke. Håret ble mitt varemerke, hun med det store bustete røde håret. Så kom dagen hvor jeg ikke lenger hadde behov for å gjemme huden min lenger. 

Jeg skal ikke stikke under en stol at avgjørelsen om å la det grå få vokse fritt og vilt satt langt inne. Håret var på en måte det jeg oppfattet som mitt beste trekk. Skulle jeg virkelig gi avkall på det? Men en veldig befriende avgjørelse når den først var tatt. Etter hvert har jeg vent meg til den nye hårfargen, og gleder meg faktisk til det er helt utvokst. 

Er du sikker på at det er lurt?

Foran speilet har jeg forsøkt å regne ut hvor lang tid det vil ta, og kom frem til at jeg kom til å ha en dårlig hårdag i omtrent ett år til. Så hadde jeg et interessant møte som minnet meg om det å se ting fra en annen side, og samtidig utfordre valget mitt.

Jeg hadde bedt om et innspill på om jeg kledde en farge, - når du endrer hårfarge påvirker det også hvilke farger du kler. Joda, den fargen kunne jeg fint ha, for jeg hadde vel ikke tenkt å fortsette å la det grå fortsette å gro? Jeg skulle vel farge håret igjen snart? Resten av samtalen forløp omtrent slik:

Jeg, litt lattermildt, "Dessverre, nei det skal ikke farges opp i den gamle fargen igjen."

NN, bestyrtet, "Hva, hvorfor i all verden vil du det?"

- "Jeg er lei av å farge håret, og synes denne fargen er helt ok."

- "Hva! Nei, nei, også du som alltid har hatt så flott hår. Hvorfor vil du gjøre dette." 

- "Men du, håret mitt var jo nesten helt oransje etter hvert. Og det blir jo ikke mindre oransje etterhvert som det grå overtar helt. Jeg liker det."

"Ja, ja", du kan jo alltids farge håret opp igjen i en annen farge når du har latt det grå vokse ut."

Jeg måtte smil av hele samtalen, den var forfriskende oppriktig. 

Jeg skjønte da at mens jeg har tenkt at mine dårlige hårdager ville være over om et års tid, ville andre synes at det var da de for alvor begynte. Noen ganger er man enige, andre ganger uenig. I dette tilfellet ble jeg overraskende nok tryggere i den avgjørelsen jeg har tatt. Litt sånn, hvem i all verden har bestemt at grått hår ikke kan være fint? Så møtet ble for meg en inspirasjon til å fortsette. Og skulle jeg nå om et års tid synes at gråfargen er kjipere enn kjip, så er det fullt mulig å gi lokkene litt ekstra piff. Ingen skade skjedd, og den tid den sorg. Det som er sikkert er at kinnene mine skal slippe tungt pudder, de skal få sol, flere rynker, og de skal ikke lenger gjemmes. 

 

Sy deg et pennal versjon 2

Har du en del stoffrester igjen, men som du ikke helt vet hva du skal bruke til? Små pennal eller andre vesker er jo også veldig kjekt å bruke til sminke, blyanter, pensler eller andre ting eller duppeditter du kunne tenke deg å oppbevare på samme sted. Jeg har foreløpig sydd to pennal av stoffrester, her kommer en veiledning på hvordan jeg laget det ene. Det andre finner du i et tidligere blogginnlegg. Dette er for at innlegget ikke skal bli for langt, og at de i etterkant skal bli enklere å søke opp fra Tutorial-siden.

Dette trenger du:

• 28 x 20 cm tekstil til utvendig bruk. Jeg har brukt kanvas fra Stoff og stil som er ganske stivt og kraftig. Om du velger å bruke et tynt bomullstoff ville jeg ha vattert tekstilet med vatt før jeg begynner å sy.
• 31 x 20 cm forstoff, jeg har brukt et bomullsstoff med trykk
• minimum 30 cm glidelås, men en fordel om den er lenger enn det du skal sy, så du heller kan klippe av det du ikke trenger etter at den er sydd fast. -Det er mye mer kronglete å sy den på dersom den er akkurat passe.
• 15 cm skråbånd.
• Liten stoffrest til hempe

Nål delene sammen rette mot rette. Du vil få litt løst stoff ved foret, da det er større enn stoffet som skal brukes ytterst. Sy en søm på langsidene, ca 0,8 cm inn fra kanten. 

Vreng stoffene med rettsiden ut, press ned sømmen. Nål fast glidelås langs langsiden. Nb. Mye enklere å sy denne fast dersom den er litt lenger enn arbeidet. Denne klippes i så fall først av etter at du har sydd på den første siden av skråbåndet som skal festes på enden. Bruk en glidelås i plast da det er enklere å klippe og forkorte. 

Nål fastglidelåsen og sy fast på langsiden av arbeidet.

Fra vrangsiden. Brett pennalet flatt, så glidelåsen kommer på midten av arbeidet. sy fast et skråbånd på enden, pass på at det stikker ut ca 1 cm med skråbånd på hver side, så det er nok til å få brettet det inn før du bretter over og syr det fast. Sy fast på maskin eller for hånd.  - klipp av ev. overflødig glidelås nå. 

Fra vrangsiden. Brett nå pennalet på langs så glidelåsen kommer øverst. Sett fast en hempe i toppen før du syr fast et skråbånd over sårkantene på toppen. Pass på at det stikker ut ca 1 cm med skråbånd på hver side, så det er nok til å få brettet det inn før du bretter over og syr det fast.

Vreng pennalet, det er nå klart til bruk. 

Sømbeskrivelse på det andre pennalet/sminkepungen finner du her. 

Sy deg et pennal eller sminkepung versjon 1

Har du en del stoffrester igjen, men som du ikke helt vet hva du skal bruke til? Små pennal eller andre vesker er jo også veldig kjekt å bruke til sminke, blyanter, pensler eller andre ting eller duppeditter du kunne tenke deg å oppbevare på samme sted. Jeg har foreløpig sydd to pennal av stoffrester, her kommer en veiledning på hvordan jeg laget det ene. Det andre kommer i neste blogginnlegg. Dette er for at innlegget ikke skal bli for langt, og at de i etterkant skal bli enklere å søke opp fra Tutorial-siden.

Denne er nå sydd som et pennal, men om du lager den større, f.eks. bredere vil den fort kunne bli en liten toilettmappe eller sminkepung. 

Dette trenger du:

• 30 x 25 cm tekstil til utvendig bruk. Jeg har brukt kanvas fra Stoff og stil som er ganske stivt og kraftig. Om du velger å bruke et tynt bomullstoff ville jeg ha vattert tekstilet med vatt før jeg begynner å sy.
• 33 x 25 cm forstoff, jeg har brukt et bomullsstoff med trykk
• minimum 30 cm glidelås, men en fordel om den er lenger enn det du skal sy, så du heller kan klippe av det du ikke trenger etter at den er sydd fast. -Det er mye mer kronglete å sy den på dersom den er akkurat passe.
• 30 cm skråbånd.
• Liten stoffrest til hempe

Nål delene sammen rette mot rette. Du vil få litt løst stoff ved foret, da det er større enn stoffet som skal brukes ytterst. Sy en søm på langsidene, ca 0,8 cm inn fra kanten. 

Vreng stoffene med rettsiden ut, press ned sømmen. Nål fast glidelås langs langsiden. Nb. Mye enklere å sy denne fast dersom den er litt lenger enn arbeidet. Bruk en glidelås i plast da det er enklere å klippe og forkorte. 

Fra vrangsiden. Klipp ut alle 4 hjørnene ca 2,5 x 2,5 cm. Sy fast skråbånd over endene. Nb, om du vil ha en hempe må den sys fast før du syr på skråbåndet. Brett skråbåndet rundt sårkanten og sy fast med symaskin eller for hånd. 

Hempen kan lages av et skråbånd, eller av annen tekstil. Jeg brukte det ytterste stoffet, klippet en bit 3x10 cm. Fra langsiden. Brettet den først inn ca 0,5 cm på hver side, før jeg brettet den igjen så sårkantene ble liggende inni. Sy en søm helt i ytterkanten. 

Brett de avkuttede hjørnene på langs og sett et skråbånd over. Sy fast. Her er det viktig at skråbåndet stikker 1 cm ut på hver side, så du har nok til å få brettet båndet inn og skjult alle kanter. Brett over og sy fast for hånd eller på maskin. 

Sy skråbånd på alle fire kantene. Nå skal alle sårkanter være dekket og beskyttet. 

Da gjenstår det kun å vrenge pennalet, sminkepungen eller ting og tang vesken. Nå er den nemlig klar til bruk. Oppskrift på et annet pennal finner du her. 

Søndagsfølelsen

Jeg har gått med søndagsfølelse hele helgen, siden fredag ettermiddag faktisk. Antageligvis skyldes det at den siste konfirmasjonsbunaden ble levert ut rett før helgen, og en stor bør er som løftet av mine skuldre. Hver vår og høst har jeg perioder hvor jeg må stenge nesten alt annet ute for å holde fokus. Ikke hjalp det på stressnivået at dampstasjonen min tok kvelden midt i oppløpet heller. Egentlig burde jeg jo feire, men det føles nesten litt som om luften går ut av ballongen når siste sting er satt. 

Med søndagsfølelse siden fredag nyter jeg fridagene til fulle. Det vil si, jeg rydder, kaster og forsøker å få oversikt. Når jeg har mye i hodet er det en av mine metoder å sortere på, - tellekanter i genserskuffen!
I dag klarte jeg også å komme meg på en formiddagstime med yoga, før jeg fikk en liten kosestund på terrassen med skisseblokk og en kosesyk hund på fanget. Det er i slike øyeblikk jeg kjenner på at jeg har mye å være takknemlig for. 

Et skritt frem, to tilbake

Både våren og høsten vært mer krevende enn normalt som følge av min vonde arm. Innimellom føler jeg at det er et skritt frem og to tilbake i helningsprosessen. Samtidig har det også blitt en viktig påminnelse om at det ikke er en eneste sjel som takker meg dersom jeg ødelegger helsen min. Det er jeg selv som må sette grensene, og prioritere egen helse. Dermed har det tvunget seg frem noen avgjørelser, ideelt sett burde jeg ha holdt armene helt i ro i et par måneder, men det er noe jeg absolutt ikke ønsker. Likevel, med et snev av realisme anser jeg det som lite sannsynlig at armen vil restitueres dersom belastningen på denne ikke reduseres. - Og jeg er noe så himla lei av å ikke kunne strikke og å leve med kroniske smerter! Kred til alle dere som lever med kroniske smerter hver eneste dag. I min bok er dere noen helter. Har innsett at jeg håndterer det fryktelig dårlig å ikke være fullt ut fungerende. 

Reduserte åpningstider fem til jul

Fra og med neste uke kommer jeg derfor til å redusere arbeidstiden i systuen/verkstedet frem til jul. For å hjelpe meg selv litt har jeg forpliktet meg til å male en dag i uken, det hjelper å måtte reise vekk fra verkstedet. Nå gleder jeg meg også veldig til å kjenne på at livet består av mer enn bare jobb, ikke minst til å få overskudd til å nyte hobbyer og fritid. Høstferie er også planlagt, så nå krysser jeg fingrene for at innen jul sitter jeg igjen og koser meg med pinner og garn.  

Nå gjenstår det bare å pakke bunaden, et par dager med fagdager for bunad venter. Temaet i år er bærekraft, aktuelt og brennhett tema. Mer om dette kommer på bloggen senere. 

De oppdaterte åpningstidene kommer på nettsiden til hellessyskrin.no og på Google. 

Å leve Helhjertet

Jeg liker ordet helhjertet. Det er liksom et sånt ord som forteller at du er tro mot deg selv, hjertelig, gledelig, kjærlighet og livsglede. Jeg får kanskje stoppe før jeg tar helt av, men det har vært et mål for meg å leve et liv hvor jeg er tro mot meg selv, egen verdier og behov. Det siste har jeg ikke vært så flink til, der går jeg på en smell rett som det er. For det til tider fryktelig vanskelig å sette grenser og si nei. Det kan være situasjoner hvor du vet at du burde si nei av hensyn til egen trivsel eller helse, men rett og slett ikke orker å være den kjipe eller har råd til å si nei. Men prisen kan bli høy. 

Kroppen sier som regel i fra når vi går på akkord med oss selv. Jeg merker at desto eldre jeg blir, desto viktigere blir det å lytte til hva den forteller meg. 

Med hue under armen, og armen i bind

Så satt jeg her da. Senebetennelse i armen er ingen ukjent tilstand for undertegnede. I innspurten på begge bøkene mine knasket jeg betennelsesdempende og bet i meg smertene. Etter en hvileperiode ble armen helt bra igjen, og dermed var det bare å kjøre på. (Hallo er det noen hjemme?) Men de siste årene med fulltid i systuen kombinert med strikking har ikke vært heldig. Kombinert med et uvanlig stort trykk i enkelte perioder har det vært veldig uheldig. Som i fjor høst hvor vi skulle gjøre unna to sesonger på en, førte til en overbelastning som antageligvis ikke var leget før årets vårsesong var i gang. Så kom alle utsettelsene, som følge av sykdom på nyåret, som førte til at jobbene akkumulerte seg til det nesten uhåndterlige. Tror jeg nesten endte opp med å gjøre unna 4,5 måneders jobb på 2,5. Resultatet er mange måneder med smerter og dårlig nattesøvn. 

Trekk pusten, det ordner seg som regel på et eller annet vis. 

Håpet var at sommerferien og tablettkur nummer seks dette året skulle gjøre susen. Men den gang ei, det er oppstått endringer i skulderen som følge av alle betennelsene. Heldigvis har jeg nå kommet til en lege som forstår problemet og følger meg opp, så jeg har forstått et håp om å kunne bli smertefri. Men det betyr at jeg fortsatt må la strikketøyet ligge urørt og ta på meg færre oppdrag i systuen en god stund fremover. 

Dyttet jeg trengte

Så hva hadde dette med helhjertet å gjøre? For å spole litt tilbake. I fjor reiste jeg til Kreta på en vandringstur med åtte andre damer. Forfatter og coach Gitte Jørgensen var reiseleder. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke, det ble en god miks og vi ble godt kjent i løpet av uken. Vi vandret i fjellene, mediterte, lærte om urter og oljer, badet og spiste mye god mat. Men det var møtet med menneskene, og energien som oppsto, som ble avgjørende for endringer jeg var klar for da jeg kom hjem igjen. I bunn og grunn handler det jo om prioritering og grensesetting. 

Det må til om jeg skal kunne ta gode valg for meg selv, og bruke mer tid på det jeg har lyst til. For det er egentlig det jeg har ønsket og arbeidet for hele tiden. Forskjellen var at jeg kom hjem med en besluttsomhet og energi som jeg ikke har kjent på før. Etter nesten to år med nedstenging begynte jeg å trene yoga igjen, spise mer grønt og kortreist, gå inn en i prosess på å la håret gråne naturlig (denne var faktisk vanskelig) og ha mindre dårlig samvittighet for det jeg ikke rekker eller får til. Det var befriende å bare gjøre! Spesielt etter to år med uforutsigbarhet og tidvis handlingslammelse. 

Yoga handler om så mye mer enn å være myk. Pust, balanse, fokus... Jeg kaller det egenkjærlighet.

Bare fordi jeg har lyst til

Et av de punktene jeg hadde på "har lyst til" - listen var å ta frem tegne- og malersakene igjen. Jeg har malt litt med akrylmaling, men har syntes at jeg måtte ha tid for å male. Det krever også plass, og en del rydding om du ikke har et eget atelier. Så slo det meg i våres at jeg kunne bruke dette som en mulighet til å lære noe nytt, male med akvarellmaling. Teknikken er ny for meg. Men et lite malerskrin og noen blyanter er langt enklere å ta frem og rydde vekk enn staffeli og en haug med tuber og blandeplate. 

Som sagt så gjort. Etter litt Googling fant jeg en akvarellmaler som jeg likte utrykket til, som også holdt kurs med få deltagere. Første mailen hennes fortalte meg at jeg også likte tilnærmingen hennes, så fra slutten av september kommer jeg til å male akvareller en dag i uken. Om jeg kommer til å like det, eller om jeg vil foretrekke akrylens egenskaper gjenstår og se. Uansett så er det morsomt å lære noe nytt. Det beste er at det har fått meg til å ta frem skisseblokken igjen. Det ser heldigvis ut til at det er en aktivitet armen min tåler greit. 

Jeg er ute av trening, men som en tidligere lærer sa, Du får ikke god kondis av å jogge en gang i året. En ferdighet må holdes vedlike. Men det første steget er tatt, tegneblyanter og skisseblokk er hentet frem.

Hvor går veien videre

Det er ikke første gang at jeg opplever at det skjer ting i livet som gjør at jeg må endre retning. Jeg har også erfart at når du først er åpen for at veien kan ta en uventet sving, så dukker det også opp nye muligheter du ellers ikke ville vært åpen for. Sånn sett har jeg vel kommet frem til at dersom armen ikke er bra innen jul så må jeg muligens revurdere yrkesvalget mitt. For satt helt på spissen, om jeg må velge mellom å være håndverker uten mulighet til å være kreativ på fritiden min, vs å ha en annen form for arbeid med mulighet til å være kreativ er valget enkelt. Valget står i bunn og grunn om å kunne leve helhjertet eller ikke. Dessuten, å fortsette med smerter og dårlig nattesøvn er uansett ikke et alternativ. 

Tross motgang de siste årene, ser jeg lyst på fremtiden. Jeg har tro på at det ordner seg på et eller annet vis. Den høyst ufrivillige restitusjonstiden får jeg bruke noe hyggelig. Som å gå tur, lese bøker, gå på museum, planlegge kurs, teste ut det nye maleskrinet mitt, ringe en venn, dra på cafè, meditere (har pt treningsforbud), planlegge ferie.....  

I første omgang vurderer jeg å holde ulike sykurs. Jeg må bare tenke litt mer over hva, hvor, når og hvordan. Det vil gjøre at jeg vil kunne fortsette å kunne sy bunader, bare i et mindre omfang, samtidig som jeg kan arbeide med formidling som jeg også liker. Målet er å ha friske armer til kreativ utfoldelse. Alt i alt tenker jeg at det ordner seg på et eller annet vis. Dessuten ligger det også viktig læring i kjipe opplevelser. Det nyttet ikke å surmule over det som har vært, gjort er gjort. Da tenker jeg at det er bedre å se fremover. Den som sitter stille kommer seg som kjent ikke av flekken! Akkurat nå ser jeg heller frem mot en hverdag i høst med litt mer tid til lek, nysgjerrighet, bevegelse, pågangsmot og mye annet gøy! 

Ps. enn så lenge har jeg opprettet en ny instagramprofil for å motivere meg selv til å tegne og trene litt yoga hver dag. (Det siste må jeg vente litt med, men den som venter på noe godt..) helle kunst og yoga 

Kjolesøm og flekktrøbbel

Jeg tror de fleste kan ha godt av å kjede seg litt. Man trenger litt tid for at nye ideer skal få plass. Når det hele tiden skjer noe blir det vanskelig å konsentrere seg, også opplever jeg at jeg har en del tidstyver i hverdagen, som f.eks. sosiale medier. Siden jeg har nål og tråd som arbeidsverktøy forsøker jeg kun å lese epost som om morgenen, før arbeidsdagen i systuen begynner. Men et mål for høsten er å være mer logget av, og skjerme tiden min til det den bør brukes på. For jeg merker at mange og stadige avbrytelser gjør noe med både konsentrasjonsevne og påvirker kreativiteten min negativt. Så ferie med tid til å kjede meg har kanskje vært akkurat det jeg har hatt behov for?

Luftig og deilig sommerkjole. 

Sommerferien har gjort meg godt, kanskje nettopp fordi jeg har hatt mer tid til å kjede meg enn vanlig, selv om jeg er litt frustrert over å ikke kunne strikke. Armen trenger nemlig fortsatt hvile. Men for å ha sagt det, det går i riktig retning! Men det betyr at jeg har fått lest og sydd litt mer bare for kosens skyld. Nå skal det ikke stikkes under en stol at jeg har et rimelig anselig lager med tekstiler å bruke av, likevel fylles det på med jevne mellomrom opp med litt nytt. Som hver gang jeg har vært ute å reist, eller kanskje når jeg bare skulle innom en stoffbutikk og kjøpe en glidelås. Merkelig det der. 

Dette tekstilet var et sånt tekstil. Skulle bare kjøpe en glidelås hos Stoff og Stil og endte opp med 2 meter med et lekkert rødt tekstil i tillegg til glidelåsen. Jeg mente å huske at jeg hadde plukket stoffrullen fra reolen med lin, men etter å ha arbeidet med det ble jeg mer og mer i tvil, og heller mer mot bomull. Lin kjennes litt tørrere ut enn bomull. Uansett, det krøller, men har vært stødig og godt å arbeide med. Så langt så godt. 

Når jeg ikke forer lager jeg et ekstra godt belegg rundt halsåpningen. Lommene glemte jeg...

Glemte lommene

Da jeg ba om 2 meter med tekstil så jeg for meg en enkel sommerkjole med ermer til albuen. Splitt i front, lommer i sidene og en form for en kappe nederst. Lenge tenkte jeg å klippe en volangkappe, - den kan f.eks klippes som i en spiral, og lage ermer med en liten puff. Jeg valgte å ikke fore kjolen, men heller basere meg på å bruke en underkjole under den. 

Det var først da jeg hadde satt i glidelåsen bak og sydd for- og bakstykke sammen at jeg kom på et jeg hadde glemt lommene. Jeg hadde glemt å klippe dem også, så det var i og for seg greit nok. Og kom frem til at jeg ikke gadd å å sprette opp sidesømmene igjen. Foreløpig er jeg fornøyd med den løsningen, men det kan hende at jeg tar og setter i lommer senere, for jeg er virkelig glad i lommer i kjoler og skjørt.

Jeg har et grunnmønster som jeg bruker som utgangspunkt til flere kjoler. 

Grunnmønster og kropp i endring

Et godt grunnmønster er et fantastisk hjelpemiddel. Basert på det lager jeg skjørt, kjoler, bluser og kåper! Jeg har også et buksemønster som jeg bruker som utgangspunkt til både smale og vide bukser. Nå er det sånn at et grunnmønster må justeres etter hvert som kroppen endrer seg. Jeg fikk for flere år siden, laget en toille - en grunnform i lerret.  Denne passer dessverre ikke like godt lenger fordi kroppen min siden da har endret seg. Midje og hofter har blitt større, uten at bysten har hatt samme utvikling. Sånn sett burde jeg ha fått laget en ny, men det er enklest i gjøre med hjelp av andre. Så enn så lenge legger jeg til de ekstra cm når jeg tegner nye mønstre.

Designendringer underveis

Da jeg fikk satt i ermene syntes jeg at kjolen manglet noe i halsen. Løsningen ble en liten rysj i halskanten, dermed ble volangkappen nederst byttet ut med en tilsvarende rysjekappe. Det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære, for det var litt av en jobb å rynke kappen som var lagt dobbel. Vurderer å anskaffe en egen rynkefot til symaskinen for dette formålet, er jo rimelig glad i rysjer. 

Og plutselig var det litt rysjer både her og der. 

Flekkene

Hvorfor jeg ikke la merke til flekkene på skjørtet før kjolen var ferdig har jeg ikke noe godt svar på. De første flekkene oppdaget jeg ved halsen, men tenkte at de sikkert gikk greit bort og brydde meg ikke med dem. Først da jeg skulle dampe og gjøre klar kjolen oppdaget jeg at det var flere merkelige flekker på det ene forstykket. Først var jeg redd det kunne komme fra strykejernet, men slo det fra meg da jeg hadde strøket flere hvite skjorter før jeg hadde begynt å dampe. Ikke at jeg har hatt problemer med flekker fra strykejernet tidligere heller, men jeg vet jo at man kan være uheldig dersom vann blir liggende i strykejernet lenge. Flekkene virket dessuten litt oljete. Ved nærmere undersøkelser oppdaget jeg også noen partier som hadde lysere flekker. 

Flekkene. Noen først litt oljeaktige før de ble lyse flekker etter at de ble borte. Men ved gjennomgang av tekstilet fant jeg flere lyse flekker. 

Jeg begynte å gni forsiktig med lunkent vann på den største flekken og lot den tørke, bare for å oppdage at tekstilet hadde lysnet der hvor flekken hadde vært. Og det var fortsatt 3 oljeaktige flekker igjen på tekstilet. Jeg forsøkte å gni vaskemiddelet Blenda forsiktig inn og skylte godt. De siste flekkene satt som støpt. Siste løsning var en såpe som jeg hadde kjøpt på Silkemuseet i Stockholm, og flekkene forsvant. Jeg skylte opp kjolen og håpet at nå var ting på stell. 

Redningen. Flekkfjerner og -kamuflerer. 

Men nei! Der hvor oljeflekkene hadde vært var det nå lyse flekker. Jeg hadde liten lyst til å kassere hele kjolen så en siste nødløsning ble forsøkt. Tilfeldighetene ville at jeg skulle ha liggende en boks med Dylon tekstilfarge, i fargen Tulip. Den er litt mer rosa, men nærme nok. Blandet så ut litt fargepulver i vann, og testet ut styrken på et lyst tekstil. Deretter dryppet jeg det over de lyse feltene. Det ble litt bedre, og bra nok til at jeg tror ikke jeg vil tenke over at det er noen få litt lysere partier og bruke kjolen.

Kjolen er klar, da venter jeg bare på en solskinnsdag i hovedstaden.

Og bruke den håper jeg jo å få gjort. Vi har lenge snakket om å ta en tur inn til Oslo, for museum og lunsj en dag i ferien. Nå er min sommerferie straks over, men jeg skal alltids klare å klemme inn en dag med Munch, lunsj og en mulighet for å ta på meg en rød sommerkjole. Jeg har i alle fall kjolen klar!

Sommerkjole, ikke helt som planlagt

De som har fulgt meg en stund vet at jeg er glad i kjoler og skjørt. Bruker dem gjerne hele året, noen er helårs plagg, andre mer sesongpregede. Jeg syr dem gjerne selv, da får jeg dem til å passe, slipper å legge opp og ta inn et sted, eller ut et annet sted. Kroppen min er i stadig endring, merkelig det der. Ikke blir jeg høyere, men bredere og da spesielt over stussen og rundt midjen. Tidligere ryddet og sorterte jeg bort klær som jeg ikke hadde brukt på noen år, nå har jeg startet prosessen med klær som ikke lenger passer. En dachs som helst bare vil kose i sofaen er tydeligvis ikke det smarteste valget av treningskamerat.  

Sommerkjolen, ikke helt som planlagt. 

Men forfallet stopper jo ikke der. Håret blir gråere, det samme gjør huden. Vi blir kort og godt litt mer «gustne» når håret gråner. Og på et tidspunkt kan farger vi tidligere kledde bli for mørke eller skarpe. Med påfølgende ny rydding og utskiftning i garderoben. Så jeg hadde verdens beste grunn til å dra på en aldri så liten tekstiljakt da vi skulle på en liten mini-ferie.  

Etter 17.mai-ferie

Etter at jeg begynte å sy bunader har jeg innført "etter 17-mai-ferie".  Så langt det er mulig forøker vi å reise bort noen dager. For så lenge som jeg har verkstedet mitt i tilknytning til egen bolig, kan det i perioder være vanskelig - nesten umulig - å finne ro og slappe av i eget hjem. Jeg har skrevet litt om det før, ulempene ved å alltid ha jobben innen rekkevidde. I hverdagen må jeg være bevisst på å sette grenser, men også hente påfyll når jeg har mulighet for det. Det har vist seg overraskende mye vanskeligere å være en god sjef for seg selv enn jeg hadde trodd på forhånd.

Feriefølelsen. Sitte på kafe i en ny by, drikke hvitvin til lunsj og ikke ha noen planer. Bortsett fra å ta livet med ro. Og kanskje besøke en garnbutikk....

I år gikk "etter 17-mai-ferien" til Stockholm. Tidligere arbeidsforhold har gjort at jeg har tilbragt en del tid i byen, men aldri som turist. En jobbreise blir som regel til og fra flyplassen og kontoret. Men noe hadde jeg jo kjennskap til fra før. Stoffbutikken Sidencarlson i Drottninggatan var  et sted jeg ofte stakk innom på vei tilbake til flyplassen. Den sto på listen over "må besøkes", sammen med Gamla Stan og Silkemuseet. I Gamla Stan fant jeg en koselig garnbutikk, Makeri14, og på silkemuseet noe som muligens blir et eget blogginnlegg.  

Selv om jeg nå nesten bare broderer kunne jeg ikke la være å ta med meg noen uimotståelige nøster fra Makeri14. Det økte motivasjonen til å bli litt flinkere til å si nei, og ha litt mer tid til restitusjon og egne aktiviteter. Være en litt bedre sjef for meg selv. 

Et gledelig gjensyn

Det var helt merkelig, men da jeg kom inn hos Sidencarlson var det som om jeg hadde vært der i forrige uke. Selv om det var 9 år siden forrige besøk! Så var det å saumfare hyllene etter noe som tiltalte meg. Jeg fikk god hjelp til å finne farger som var gode til en litt mer falmet versjon av undertegnede. Rødt er heldigvis fremdeles min farge. 

Helt håpløst, alltid samme problem. Hvor mye plass kan man låne hos reisefølget?

Vi fant frem en nydelig ullkvalitet, det blir forhåpentligvis en fin jakke, tekstil til en bluse, et skjørt og en kjole. Tekstilet jeg hadde valgt til kjolen hadde et tungt og fint fall. Jeg så for meg en enkel kjole, kanskje med puffermer, og tungt fint fall. Planen var å bruke en løs underkjole under. Stoffet ble vasket på forhånd da jeg hadde fått beskjed om at stoffet ville krympe ca 5 prosent. Akkurat hvor mye det krympet vet jeg ikke, men det trakk seg sammen i alle retninger. 

Planen var Bohem, nattkjole var dommen. 

Det var akkurat som om stoffet ble litt krinklete, og ble mer elastisk etter at det var vasket. Jeg forsøkte å dampe det ut, men det var akkurat som om det var blitt litt "levende". Etter hvert som jeg arbeidet med det ble det mer og mer klart at tyngden ikke bare gikk nedover. Det var heller ikke nok hold i tekstilet til at jeg ville lage puffermer. Men også fordi skuldrene i kjolen seg lenger og lenger ut. Jeg hadde vurdert en litt lengre kjole, litt bohemsk, men etter at datteren ymtet frempå at det så ut som en nattkjole forkastet jeg den ideen. Rykk tilbake til start og tenkt nytt.. 

Jeg liker å bruke usynlig glidelås i kjoler. 

Tålmodighet, tålmodighet

Jeg kom frem til at kjolen måtte fores. Denne gangen ble jeg belønnet med at jeg sjelden kaster stoffrester. Foret etter en annen kjole, som var gjort om til en bluse, kunne gjenbrukes. Det vil si, det var for trangt rundt hoftene. Jeg valgte da å sette inn en kile i hver side. 

Kilene er satt inn i sidene på foret. Noen innsnitt er lagt inn bak for å kompensere for ekstra vidde rundt midjen. Over hoftene var den for trang, men sitter nå løst og fint. Gå-vidden var også for smal.

For å kompensere for noe av den ekstra vidden rundt midjen la jeg inn innsnitt i ryggen. Tanken var å sy fast enkelte punkter på kjolen til foret for å holde den på plass. Men det var ikke nok. Det var akkurat som om det fortsatte å vokse. 

Det trengtes en markering under bysten. Blonden (til høyre) hjalp litt, men ble litt borte. 

Etter mye prøving og feiling fant jeg ut at jeg måtte sette et bånd under bysten for å "tjore" kjolen fast til underkjolen. På Lillestrøm Sysenter fikk jeg hjelp til å finne et tynt bånd, som ga akkurat nok effekt til at det syntes, uten å dominere. 

Jeg lot båndet gå hele veien rundt. Det er sydd fast i både kjolestoff og foret. 

Etter å ha testet ut båndet kom jeg til at det fortsatt måtte strammes inn litt ekstra på forstykket, jeg syntes også at halsutringningen var blitt for stor. Løsningen ble å legge en søm midt foran på den øverste delen og nye innsnitt på skjørtedelen. Det hjalp litt på fasongen. Det tynne båndet sydde jeg fast for hånd. Nå føltes det i alle fall som om kjolen satt litt bedre. Noen små sting oppå skuldrene, for at ermene skulle holde seg på plass. Til slutt la jeg kjolen til vask i håp om at alt skulle trekke seg sammen. 

Nattkjole eller sommerkjole? 

Det eneste som trakk seg sammen var lengden. Den gode nyheten er at stoffet er så tungt at det meste retter seg ut bare den får hengt en stund. I verste fall har jeg heldigvis en litt bred fald som er mulig å legge ned. Det viktigste spørsmålet er, den ligner ikke like mye på en nattkjole nå, eller?

Vær litt raus a'

Jeg har vært litt naiv og kanskje heldig. Når jeg har hatt kunder i systuen som har spurt meg, "Men er dette lov, er det ingen som kommer til å kommentere på at dette er feil?". Da har jeg ledd litt og forsikret at bunadspolitiet er høyst oppskrytt og at om andre har problemer med at man bruker sorte behagelige sko fremfor de vanlige bunadskoene får det være deres problem. Egen helse kommer først. Mange har føtter som gir dem smerter ved bruk av litt stive sko. For dem er alternativet å enten bruke andre sko eller la bunaden henge i skapet. "Det er da virkelig ingen som går rundt og kommenterer sånt?" Til dem vil jeg nå be om unnskyldning. Det er visst det.

Man kommer langt med litt raushet og toleranse.

Det har vært velsignet fritt for bunadspoliti på de bransjearrangementene jeg har vært på. Kanskje har jeg vært heldig og bare truffet på hyggelige og rause folk? Jeg har vært på bransjearrangementer hvor noen har glemt bunadskjorten eller -skoene hjemme. Det har aldri vært noen som har sagt "Fy, sånn skal den ikke være", eller begynt å le når de ser vedkommende! "Ha ha", nei har du sett! Hvorfor, fordi det ikke er hyggelig. Fordi man vet at skjorter kan glemmes, og at folk har vonde bein som ikke passer inn i "riktige" sko. Det er ikke noe problem, og har noen et problem med det så er det akkurat det det er, deres problem. 

Å gjøre det beste ut av situasjonen

Etter tre dager med storbyferie og mye tråkking var mine allerede vonde føtter godt dekorert med gnagsår og plastret. Å presse dem inn i et par stive og aldri helt inngåtte bunadsko var helt uaktuelt. Selv mine myke og lekre bunadsstøvletter ble en prøvelse med gnagsår. Så alternativene var, å finne noe annet å ha på meg, eller bytte ut bunadskoene med Birkenstock-sandaler, joggesko eller et par sorte Dr Martens. Jeg valgte det siste. De er gode, har snøring og kan minne litt om snørestøvler jeg tidligere har brukt til bunad. 

Mange bruker snørestøvler til bunaden sin. 

Så gjorde jeg bommerten, jeg la ut et innlegg på sosiale medier hvor jeg sier noen ord om hvor kjekt det er å alltid vite hva du skal ha på deg ved de store anledningene i livet når du har en bunad. Om at jeg hadde glemt skjorten før vi reiste, og ikke tenkt så mye på den da vi kom hjem sent kvelden før. Men det ble likevel bra nok, jeg følte meg fin på en dag vi skulle feire. Det gikk ikke lang tid før den første kommentaren kom. "Skoene". Jeg sier den første, for det kom flere - og de kom fort. Det ble etter hvert tydelig at dette kom til å bli en lite hyggelig tråd, så jeg slettet hele innlegget. Leit, men jeg ønsket å bruke ettermiddagen på noe hyggelig. Men plutselig forsto jeg hva kundene mine refererte til. Jeg ble lei meg, for det gikk opp for meg at jeg uforvarende kan ha satt kundene mine i kjipe situasjoner. 

Gode sko

For dem som har fulgt med på hva blant annet styreleder i Norges Husflidslag har sagt om sko til bunad, er gode sko det de anbefaler. På direkte spørsmål om joggesko er greit, er svaret ja. Har man vonde bein skal man selvsagt ta hensyn til det. I dag bruker også mange snørestøvler til bunad. De skoene vi forbinder med bunadsko er inspirert av sko fra 1700-tallet. Da brukte man, om man hadde flere par, spennesko til fest. Spenneskoene ble etter hvert avløst på1800-tallet av en enklere flate sko med og uten rem over risten. På samme tid brukte også kvinnene ankelhøye støvler med snøring i siden. 

I disse skoene har jeg plass til plastrede tær og kunne bruke bunaden. 

Litt raushet skader ikke

Personlig forstår jeg ikke hvorfor noen alltid må lete etter noe de kan kritisere? Hvorfor man går inn for å få andre til å føle seg mindre? Kanskje er det en god grunn for at noen har "feil" skjorte på seg. Istedenfor å bruke energi på å irritere seg, tenker jeg at det er greit å være litt raus, og tenke at dette går helt fint. Alternativet om vi alle skal gå rundt som politi vil være at en del må la bunaden henge i skapet. Er det virkelig en bedre løsning? For jeg ønsker fortsatt å kunne fortelle kundene mine at om de har vonde bein så skal de selvfølgelig bruke sko som ikke gir dem mer smerter. - Jeg kommer nemlig også til å gjøre det. 

Kilder: 

NRK: Dagsrevyen, 16.mai 2022
Holtermann Christophersen, Kirsten, Drakthistorie
Karlberg, Magny,  Frå Versailles til Valdres.

Den lille tradisjonshåndverkeren – en idealist?

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger. Om det å være en liten tradisjonshåndverker innenfor et smalt fagfelt. Det jeg savner er en saklig debatt om det er viktig at vi beholder kunnskapen om ulike former for tradisjonshåndverk. Om de har en verdi i seg selv. For det handler om mye mer enn bare håndverket, det handler om å bevare immateriell-kulturarv. 

Selv om bunadbruk er meldt inn på Unescos verdensarvliste så er kunnskapen om håndverksteknikkene som ligger bak de ulike bunadene våre et i ferd med å bli borte.   

Betegnelsen på immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. Kulturrådet, https://www.kulturradet.no/immateriell-kulturarv

Rødlistet

At noe er rødlistet innebærer at kunnskapen om noe er i ferd med å bli borte. Man snakker ofte om truede dyrearter, men det gjelder også håndverksteknikker og yrker. Norsk håndverksinstitutt hadde hele 44 yrker på listen over verneverdige fag i 2022. Alt fra trebåtbygger, bøkker, urmaker, vever, skomaker til bunadtilvirkere. Det er fag hvor rekrutteringen er såpass liten at man ser at kunnskapen om faget kan forsvinne helt i Norge. 

Urmakere, trebåtbyggere, smed. treskjærer, nautisk instrumentmaker ....

Hva skjer om de blir borte

En del fag er veldig smale og påvirker oss lite i hverdagen. Men vi blir sårbare og helt avhengige av å importere kompetansen fra utlandet når vi trenger den. Med tanke på at 2/3 av alle nye bunader i dag produseres i utlandet er vi allerede godt i gang. Men med denne effektiviseringen mister vi ikke bare kunnskapen om hvordan noe skal lages, men også repareres. Utfordringen er for mange av disse yrkene er at det ikke nødvendigvis eksisterer en reell mulighet til å livnære seg av dem. Så da blir ansvaret for å videreføre kunnskapen overlatt til ildsjeler og dugnadsånd. Men det har også en annen side, når det ikke lenger er noen som kan reparere det gamle, så øker forbruket vårt. Det er dårlig nytt for miljøet.

Det hender jo at jeg lurer på om de av oss som bruker tid på å sette seg inn i håndverksteknikker, besøker museer - gjerne arkiver om vi har mulighet, utstillinger, fordyper oss i faget - om vi er en utdøende rase og faget med oss. Jeg hadde gjerne sett at ulike former for håndverk fikk en større plass som en del av pensum i skolen.  

Gammelt håndverk, og kunnskap. 

Den lille tradisjonshåndverkeren

Jeg har etter hvert stiftet bekjentskap med spesielt mange kvinnelige håndverkere som driver for seg selv. Noe av det vi har felles er at vi jobber sten på sten, sparer før vi kjøper og gjør mest mulig selv for å spare penger. Det kan være gullsmeder, skomakere, kjole- og draktsyere, bunadtilvirkere mm. Vi blir allsidige, vi er IT-ansvarlige, sekretærer, ordner regnskap, innkjøp og er som regel bedriftens eneste ressurs. Mange av oss har verkstedene i tilknytning til egne hjem, ikke fordi vi synes det er så koselig å være hjemme og pusle med hva det nå enn det er vi driver med, men for å holde kostnadene nede. Det handler stort sett alltid om økonomi! Partnerne våre er gjerne ubetalte sjåfører og vaktmestere. Jeg pleier å tulle med at om jeg hadde vært mann ville jeg antageligvis ha tatt opp lån fremfor å bruke tre år på å spare til noe jeg trenger i systuen. Å være avhengige av partneren økonomisk for å få endene til å møtes er dessverre også et kjent faktum for mange av oss. 

Er immateriell-kulturarv = Dugnadsarbeid?

Jeg har tenkt mer enn en gang at vi om driver for oss selv i små håndverksfag må være idealister - eller? Som en mannlig håndverkervenn sa, om det virkelig er sånn at du må jobbe 50-60 timer i uken, for å få en lønn du kan leve av, er det noe riv ruskende galt med prisene dine. Og han har rett. Samtidig kjenner jeg på at vi kjemper mot en etablert sannhet om at bunad er dyrt, uten at man ser på tidsbruken som ligger bak det vi produserer. Sammenligner du bunadtilvirkerens timelønn med en snekkers eller hva du ville måtte betale for tilsvarende tid i frisørestolen, så tror jeg flere ville få seg en liten aha-opplevelse. 

En del av utfordringen er at klær og sko har blitt så billig at vi har mistet av syne hva som kreves for å lage det. Ei heller at det nødvendigvis må være noen i produksjonskjeden som ikke får en lønn til å leve av. Når selv kvalitets-sko blir så billige at det ikke lønner seg å reparere dem hos en skomaker, fordi det blir billigere å kjøpe nye. Det blir litt som når jeg tidligere fikk inn forespørsler om å sy om rimelige klær, og en forventning om at jobben ikke skulle koste mer enn plagget. Men for den som skal utføre arbeidet spiller det ingen rolle om noe har kostet 50 -500 -5000 – eller 50 000, om jobben er den samme. Du får ikke rabatt i vaskehallen selv om du kjører en gammel bil.

Selv velger jeg dessverre å takke nei til stadig flere oppdrag, rett og slett fordi de ikke er økonomisk bærekraftige. Jeg synes det er leit, fordi det strider mot mitt ønske om å ta vare på og bevare det vi allerede har. Men de færreste kan leve av dugnadsarbeid, eller gode ord. Hvordan skal vi da kunne forsvare å rekruttere unge til et yrket de egentlig ikke har en reell mulighet til å livnære seg av? 

Kunststopping, lapping av hull i gamle plagg. Ta var på det vi har, eller lager noe vi ønsker å ta vare på.

Så har jeg jo undret meg over at vi villig vekk bruker penger hos frisøren, noen hver 6.uke, på noe som kun varer noen uker. Men å bruke penger på å reparere et par gode støvletter du kan ha i ennå 5-8 år, trekke om en god stol du kan bruke i nye 50 år, eller sy om bunaden som du kanskje gjør hvert 20. år og skal bruke resten av ditt liv, det blir av en eller annen grunn ansett som mye dyrere? 

Flere faller fra

Flere i min håndverkerkrets har gitt opp. De har gått lei av å drive håndverket sitt på "dugnad". Stadig prispress som følge utenlandsproduksjon gjør det vanskeligere for den norske håndverkeren å ta seg skikkelig betalt. Bekymringen for rekrutteringen til tradisjonshåndverkene er reell og noe vi skal ta på alvor om vi ønsker å bevare den immaterielle-kulturarven håndverkene favner. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle om noen kan reparere klokker, bygge trebåter, reparere sko eller sy bunader lenger?