Den beste versjonen av deg selv

Dette er en frase som ofte brukes i forbindelse med anti-aging. Som om den beste versjonen av deg selv kun består av ditt ytre, og hvor få rynker du har. Bakgrunnen for hvorfor jeg har tatt til tastaturet er en kronikk i VG av Alexander H Sandtorv, som ledet til en debatt i Dagsnytt 18 på NRK. Sandtorv mener at anti-aging har gått for langt og at vi faktisk heller blir dårlige mennesker av alt fokuset på det ytre. Jeg er mer enn tilbøyelig til å være enig i at ting har gått alt for langt. Det er grunn til å bli bekymret når vi leser om barn ned i 10 års alderen som går til legen for å få vite mer om alti-aldring, og som er vel opplest på retinol og andre produkter som skal hjelpe mot å bremse tegn på aldring. Jeg skriver tegn, for vi blir eldre uansett hvordan vi ser ut. Og det å bli eldre, er et privilegiet. Det er ikke alle som får oppleve å bli eldre.

Hva legger du i begrepet, å bli den beste versjonen av deg selv? Anti-adring er egentlig et paradoks. Vi ønsker jo å bli eldre. Alternativet til å ikke bli eldre er ingen ting å trakte etter. 

Tilbake til debatten hos Dagsnytt 18, der møttes Sandtorv med en av deleierne fra skjønnhetsklinikken Nomi. For de som ikke husker, Nomi var klinikken som sendte ut en pressemelding signert 3 kjendiser, med utsagnet,  om man ville eldes som et "rent a wreck" eller en "jaguar E type". Det var et av flere utsagn som forsiktig sagt skapte litt støy. Men denne legen argumenterte med at huden er et organ som må tas vare på lik linje med ethvert annet organ, som hjerne og hjerte. Det var her jeg falt av. Er rynker noe som gjør meg syk, forkorter levetiden min, eller gir meg andre helseplager? Hvorfor er rynker noe som må repareres? 

Jeg forstår at et godt kosthold og aktivitet kan forebygge flere sykdommer, som hjerte - og karsykdommer. Men hvilke alvorlige sykdommer forebygger fillere eller et ansiktsløft? 

Legen var veldig nøye med å presisere at de ofte sa nei. De hadde faglig integrritet. Tja, når noen tenker at rynker er dårlig helse er jeg litt i tvil. I den anledning har jeg lyst til å dele to erfaringer jeg har med denne industrien. 

Hva er galt med ansiktet mitt?

Jeg har en hudsykdom som gjør at jeg får noen slags nupper som kan ligne på kviser eller vorter i ansiktet. Den eneste måten å behandle den på, altså fjerne utvekstene, er med laser. For ca 10 år siden oppsøkte jeg en klinikk for å få fjernet en 10-12 kuler. Selve behandlingen gikk helt greit. Det så ut som om noen hadde lekt med en sigarettglo i ansiktet mitt når vi var ferdige, men det leget seg relativt raskt. Jeg vil presisere at det eneste jeg etterspurte av behandling var fjerning av disse kulene som jeg oppfattet som sjenerende. 

Et par uker senere var jeg tilbake for en kontroll. Hun som hadde behandlet meg kikket raskt på meg og overlot rommet til en ny kosmetisk sykepleier. Lite ante jeg hva som ventet meg. Denne tok ansiktet i hendene sine og gransket det. Så begynte hun å ramse opp alt som var feil med ansiktet mitt. Det var en lang liste. Jeg trengte fillere, litt botox og muligens et lite løft. Men jeg kunne ta det helt med ro for de kunne hjelpe meg med alt sammen, så kunne jeg bli den beste versjonen av meg selv. 

Mens jeg kjempet med å holde sinne tilbake svarte jeg at jeg anså at den beste versjonen av meg selv handlet om å være en personen jeg kunne stå inne for. At det handlet om å være glad i seg selv, fylle livet med noe meningsfullt og fylle det med folk man er glad i. Sykepleieren stirret uforstående på meg før hun satte ansiktet sitt bare cm foran mitt og utbrøt, "men se på meg. Jeg har ikke en rynke".  Og sånn fortsatte det til jeg ikke lenger klarte å skjule at jeg var dr...forb. og ba henne om å fjerne seg før jeg gjorde noe som ville få meg arrestert. 

Jeg var så sint at jeg ikke klarte å sette meg inn i bilen og kjøre hjem før jeg hadde rukket å drikke en kopp te på cafeen i underetasjen. Det som gjorde meg mest forbannet var at jeg aldri på noe som helst tidspunkt hadde nevnt rynker, skjønnhetsbehandling eller noe som skulle tilsi at jeg var ute etter anti-aldrings behandlinger. Det å bli presentert for en handleliste av kosmetiske inngrep uten å ha bedt om det. Jeg oppfattet handlingen som dypt uetisk, og følte meg utsatt for et forsøk på råsalg i dårlig selvfølelse. Samtidig tenkte jeg på, hva om jeg hadde vært nyskilt og usikker? Hvordan hadde jeg reagert da?

Selfies uten filter. Det er ikke alle som kjenner at de synes er greit i en utseende-fiksert verden.

Fettsuging faktisk

Hadde det enda vært den eneste opplevelsen jeg hadde med folk som skal redde meg fra meg selv. Eller vil hjelpe meg til å bli den beste versjonen av meg selv. Igjen ønsket jeg å få fjernet kuler i ansiktet som hadde kommet tilbake i hopetall. I 2021 fjernet jeg over 60 stykker i en og samme behandling. - Men, det var faktisk ikke alle. Så fikk jeg tips om at Volvat kanskje kunne gjøre en laser over hele ansiktet. Jeg øynet et lite håp om at jeg i samme slengen kanskje kunne få redusert et par dype acne-arr. Dette var på slutten av Covid perioden hvor vi fortsatt satt litt langt fra hverandre. 

Inne hos legen forklarte jeg situasjonen med kulene, og lurte samtidig på om acne-arrene kunne utbedres. Svaret jeg fikk var ikke det jeg forventet. Legen undersøkte ikke kulene, men betraktet meg på 1,5 m avstand. "Jeg foreslår fettsuging. Vi behandler fettet som vi sprøyter inn, så får du en så fin lød. Det fungerer hver gang." Et skikkelig teit spørsmål, men jeg stilte det like vel, "Skal du sprøyte fett i acne-arret? " - Arret var riktig nok dypt, men likevel. " Nei, nei, dette er for at du skal få tilbake litt lød i ansiktet ditt. Det blir så fint." Legen kikket litt på meg og fortsatte, "Du har kanskje ikke så mye fett, men ta det helt med ro, jeg finner alltid noe". 

Da jeg kom ut i bilen hvor min bedre halvdel ventet, spurte han om de kunne hjelpe til med kuler og acne-arr. Jeg svarte som sant var at det ante jeg ikke, men at jeg måtte fettsuges. Jeg kom ut med en "handleliste" fra legen på kr 60 000 i hånden. Heldigvis klarte å se humoren i situasjonen og le av den. Men når jeg blir møtt med påstander om ansvarlighet fra skjønnhetsklinikker er jeg på ingen måte overbevist. Eller er det sånn at fjerning av kviselignende kuler i ansiktet er et kodeord for - Jeg vil egentlig ha rynkebehandling! For ordnes skyld, jeg fikk fjernet resten av kulene hos en lege som ikke foreslo andre behandlinger. 

Linjer og rynker er spor av livet jeg har levd. Erfaringene som har formet meg til den jeg er i dag. Er det eller jeg mindre verdt fordi jeg ikke har pakket meg inn i glatt hud? 

Igjen så satt jeg igjen med en dårlig følelse. Hva om jeg ikke hadde vært trygg nok til å si at jeg er komfortabel med at livet jeg har levd syns. Det er ingen som lengter etter å bli gammel, men det er jaggu ikke enklere i et samfunn hvor vi konstant påminnes om at vi nesten burde skamme oss for å bli eldre. I alle fall at det synes. 

For jeg kan ikke la være å lure, hvilke helseplager gir naturlig aldring av et ansikt? Bortsett fra at det bærer spor av et levd liv, og det som gjør oss til de menneskene vi er? Og hvem er det som har bestemt at rynker er stygt? Hvem er det som sier at et ansikt ikke kan være vakkert eller interessant selv om det viser spor av er levd liv? Det er jo ikke sånn at vi slutter å være glad i venner, partnere, foreldre eller besteforeldre fordi de ikke lenger ser ut som om de er 25. Hvor glatt hud et menneske har forteller ingen ting om hvem de egentlig er, om de er generøse, snille, tålmodige eller om de er selvopptatte, smålige og gjerrige. Hvem er den beste versjonen av seg selv?

Jeg synes det er grunn til å rope et varsku når barn ned i 10-års alderen bekymrer seg for rynker. Av alle ting en 10 åring skal bekymre seg for, som ikke bør være veldig mye, burde ikke dette være på listen i det hele tatt. Så mitt hjertesukk og oppfordring til de som vet at de har unge følgere, vær så snill og husk at du er en rollemodell. Er det du promoterer egentlig god helse? Kan vi heller være enige om at den beste versjonen av oss selv handler om veldig veldig mye mer enn bare det ytre, og hvor mange rynker du har. 

Et avsluttet kapittel

Jeg vil alltid være takknemlig for alle dere som gjorde det mulig å drive verkstedet Helles Syskrin, og skape min egen arbeidsplass. Det har vært nervepirrende, hektisk, slitsom og morsomt. Men ikke minst, veldig lærerikt. Det skal ikke stikkes under en stol at det å være håndverker og bunadsyerske krever sin kvinne. Foruten å være bedriftseier, med alt hva det medfører av ansvar, er det er fysisk tungt med mange repetitive bevegelser som kroppen vår ikke er laget for. Jeg vil anslå at omtrent 80 prosent av all sømmen jeg gjorde ble gjort for hånd. Og alle som har brukt en bunad vet at den er tung. 

Allerede høsten 2022 startet prosessen med å nedskalere arbeidet i systuen. Kroppen hadde lenge gitt kraftige signaler om at alt ikke var som det skulle være. Så skulle det også komme til et punkt hvor nedskalering ikke var nok, strategien med å bite tennene sammen fungerte ikke lenger, og et virke med nål og tråd var et avsluttet kapittel. 

Det har vært både lærerikt og interessant å arbeide med kulturhistorie og det mest miljøvennlige plagget vi har i garderoben. Jeg er jo like glad i bunader selv om jeg ikke jobber med dem lenger. 

I løpet av det siste året har jeg formidlet på nettsider og i sosiale medier at jeg først kom til å ta en lang pause, så stengt på ubestemt tid, og nå før jul at eventyret er over. Jeg har lagt ut informasjon på Google om at bedriften er stengt, endret kategori på Gulesider og fjernet nettsiden til systuen. Likevel kommer det inn henvendelser om bunadsøm. Noen tar også kontakt for å høre hvordan det går. Svaret på det er at verkstedet er stengt, utover det har jeg ikke behov for å dele verken diagnoser eller dårlige dager. Jeg ber om forståelse for at det tilhører privatlivet.

For å ta vare på meg selv har jeg valgt å ikke være tilgjengelig for spørsmål som tilhører systuen. Den er stengt og nedlagt. Har du behov for hjelp med bunaden din må du selv Google, ringe rundt og sjekke hvem som har ledig kapasitet og mulighet til å hjelpe deg.

Igjen, tusen takk til alle dere som har vært kunder hos oss, men nå er det dessverre noen andre som må overta stafettpinnen med nål og tråd.

Forbruk som lykkepille

Shopper vi oss lykkelige? Det er uklart om det var renteoppgangen eller bekymringen for miljøet som sto for 2 prosent reduksjon i antall korttransaksjoner i 2023 (1). Etter en sterk vekst innen netthandel over flere år kan man nå se en nedgang, bortsett fra i den yngste aldersgruppen. 

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»  - Henrik Ibsen, Villanden. 

Fast fashion suksess ligger i at den spiller på folks behov for å tilhøre (2). Vi kjøper nye ting fordi vi er blitt fortalt at nytt er bedre, og slik oppnå målet om andres anerkjennelse. Vi kan spørre om vi søker individualitet uten å stille spørsmål ved hva det vil si å måle egenverdi ut fra en snever definisjon av hva det vil si å være vellykket. Å måle egenverdi basert på andres overfladiske bekreftelse, målt i klikk og likes i sosiale medier, eller beundring fra en kollega. Forbruket blir en lykkepille. En del av prisen vi betaler blir til overforbruk og sånn fortsetter vi å fore et system som ikke fungerer. 

Når vi vet at hvert 5. klesplagg enten aldri er brukt eller nesten ikke, er det legitimt å spørre hvorfor vi kjøpte det i utgangspunktet. Hvilket behov skulle det egentlig dekke?

Pynter vi bare på bruden?

Vi forsøker å reparere et system som ikke fungerer med en medisin som tillater det samme systemet å fortsette i en ny og litt mer spiselig innpakning. Såkalt eco-friendly. Men før vi innser at så lenge vi fortsetter å støtte overproduksjon som løsningen, vil vi ikke klare å få til de nødvendige endringene. Endringene vi står overfor består ikke bare i endrede produksjonsmetoder, men i endret verdisyn. 

Om lag 80 prosent av miljøpåvirkningen fra et klesplagg avgjøres i designprosessen. Er det laget av nedbrytbart et materiale, er det tidløst så det føles aktuelt i mange år, vil tekstilene være egnet for gjenbruk og en del av sirkulærøkonomien etc. Men selv om produsenter som HM tester ut klær laget av ananas og andre nedbrytbare materialer, så endrer det kun på materialene. Ikke på overproduksjonen som er det største problemet. Greenpeace (3) pekte også på at også sirkulærøkonomien er basert på det gamle systemet med overproduksjon. Og kan nedbrytbare materialer laget av tang og ananas brukes på nytt? Og vil kundene egentlig ha det? En av utfordringene i dag er at vi har et system som er rigget og laget for å vokse inn i det uendelige. Selve målet er økonomisk vekst. Og gjerne inn i himmelen. For når er nok egentlig nok? 

Mange av tiltakene som settes i gang nå handler om å lappe på et gammelt system. Problemet er at det støtter overproduksjon. Vi gjenbruker fibre, men hva hjelper det om produksjonen i den andre enden foregår med samme intensitet? Vi vil fortsette å produsere avfall som må håndteres på et eller annet vis. Hvem skal håndtere det i fremtiden? I dag sluses det meste av avfallet fra tekstilindustrien til lavkostland som ikke har systemer for å håndtere avfallet. Lenge har ute av øye ut av sinn fungert for vesten, men hvor lenge kan de fortsette med det?

Ringvirkninger. De valgene vi tar her hjemme har en påvirkning på hva som skjer andre steder i verden.

Glocal

Da jeg arbeidet i American Express brukte vi utrykket "Glocal". Think Global, Act Local. Tenk helhetlig, men husk hvilket marked du opererer i. Vi har på grunn av klimaet alltid måtte importere en del råvarer og tekstiler, som bomull og silke. Om vi skulle være fullstendig selvforsynte ville vi raskt merke at en god del råvarer forsvant ut av sortimentet vårt. Så er vi kanskje enige om at en del import er nødvendig, men hvor skal de forurensende prosessene utføres? 

Flere vil hevde at vi egentlig ikke trenger å produsere mer klær i det hele tatt. Det er produsert mer enn nok for flere generasjoner fremover. Gjenbruk av eksisterende klær er løftet frem som en av løsningene. Nå visere tallene at søkelyset på gjenbruk foreløpig har dempet lite på våre handlevaner. Vi liker fortsatt å kjøpe nytt. Gjenbruk krever bedre tid, du må saumfare flere butikker for å finne noe som er i din størrelse, kanskje krever det at du kan sy, eller er villig til å betale noen andre for å gjøre det. 

Arbeidsplasser

Vi støter på flere etiske dilemmaer i miljødebatten. En av dem er arbeidsplasser. Det meste av klesproduksjonen er i dag satt ut til land som trenger arbeidsplasser. Det gjør inntrykk når vi vet at  tekstilindustrien står for ca 84 % av de samlede eksportinntektene i Bangladesh. I tillegg sysselsetter industrien rundt 4,4 millioner, hovedsakelig kvinner fra landlige områder. Om vi skulle legge ned industrien i morgen ville vi sende millioner av sårbare mennesker ut i fattigdom. De blir verken møtt av et NAV med arbeidsledighetstrygd, eller gode muligheter for utdanning. Vi må med andre ord klare å ha det globale overblikket, samtidig som vi vurderer de lokale konsekvensene. 

På samme tid som industrien er viktig for land som Bangladesh kommer den andre siden av regnestykket inn i form av forurensning. Industrien forurenser matjord, og en vannkrevendeindustri legger beslag på en viktig ressurs i et område hvor tilgang på rent vann er mangelvare. 

En redusert produksjon vil være et gode for miljøet, men ha store konsekvenser for kvinnene som mister levebrødet sitt. Det er lite trolig at Bangladesh alene vil være i stand til å løse dette problemet uten at det internasjonale samfunnet bidrar til løsninger som kan sikre andre arbeidsplasser. Samtidig støter vi fort på et nytt etisk dilemma, hva om endringer i utdanning og høynet levestandard fører til at stadig flere får økt kjøpekraft og ønsker å være med på forbruksfesten? Hvordan kan vi i vesten trekke opp stigen etter oss og si, beklager, men vi har brukt opp alt, men vi vil gjerne fortsette som før fordi vi er blitt godt vant. 

Vi trenger ikke se lengre enn til eget land for å se hvor langt vi er villige til å strekke oss for noen få arbeidsplasser. Viser store aktører interesse er skog lite verdt. Hytteutbygging har gått fra kos til protest og lokalpolitikere står i spagat mellom ønsket om arbeidsplasser og behovet for vern av uerstattelig natur. Mange har også fått øynene opp for at oppdrettsnæringen ikke bare betyr vekst og arbeidsplasser, men også død og ødelagt havbunn.  

Longing for less

Som et motsvar til ønsket om ukontrollert vekst har den Nederlandske kunstneren Arne Hendriks (4)  de siste åtte årene arbeidet med en utstilling hvor han snakker om «Longing for less». En lengsel etter å bli mindre. Mennesket har takket være den medisinske utviklingen og bedre ernæring blitt både eldre og større. Det innebærer også at vi vi krever mer ressurser både i form av mat, plass og klær. Fordi det er store forskjeller på størrelse blir det også større variasjon i hva som må være standard. Hendriks spør, hva om vi vi gikk inn for å heller ha et ideal om å bli mindre og ønske oss mindre. Det ville kreve mindre ressurser, i tekstilindustrien ville man kunne ha mer standardiserte størrelser med redusert svinn, mindre matproduksjon etc. 

Hva kan du klare deg uten? 

Fra ego til Eco

Det er likevel ikke til å komme fra at verdiene våre må justeres om vi skal lykkes med å få nedforbruket vårt. Vi må ønske oss mindre ting, se etter andre måter å måle suksess på, og andre måter å måle egenverdi på. Gå bort fra ideen om at nytt alltid er bedre. 

«Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på (5)»

I 2014 gjorde de et prosjekt i forbindelse med en kunstutstilling på Art Tower Mito and the Marugame Genichiro Inokuma Museum of Contemporary Art i Japan, hvor museumsvaktene skulle lage sine egne uniformer som en del av en kunstutstilling. Det ble satt opp flere workshops for vaktene som fikk opplæring innen søm. De lærte blant annet hvordan de satte et erme i en jakke, ulike sømteknikker etc. De hadde relativt frie hender til å utvikle sine egne uniformer, og gikk inn for oppgaven med stor entusiasme. De oppdaget at de langt oftere ble kontaktet av publikum og fikk langt flere spørsmål som følge av de personlige draktene. Museumsvaktene, alle kvinner, rapporterte også om stor stolthet over hva de hadde fått til. De fortsatte å arbeide med uniformene sine lenge etter at de egentlig var tatt i bruk, tilførte personlige broderier, tekstiler med affeksjonsverdi etc. 

Mye tyder på at om du har en emosjonell tilknytning til det du bruker tar du også bedre på det. Dette kjenner jeg godt igjen fra tiden som bunadtilvirker. Bunaden brodert av bestemor, båret av en tante og mor er uerstattelig. Det var de bunadene jeg sto med andakt og litt redsel, før jeg skulle sette sprettekniven i plagget. For jeg visste at uansett hvor god forsikring jeg hadde, så ville aldri en ny bunad kunne erstatte den som var fylt med 100 års historie. Det var de bunadene jeg elsket å jobbe med, reparere og restaurere for nye 50 års bruk. Bunaden er antageligvis det mest bærekraftige plagget vi har, så kan vi heller ta debatten om behovet for å pimpe opp og fornye den en annen gang.

Selv om vi ikke kan forvente at alle skal begynne å sy, kan vi muligens klare å skape en relasjon mellom produsent og forbruker. Utvidet bruk av Åpenhetsloven kan være et første skritt i å spore produsent slik vi ser forsøkt i matindustrien. Enkelte ullprodusenter på New Zealand har QR-koder i klær slik at forbrukeren kan gå inn og se hvilken gård ulla i klærne er produsert på. Du ser sauene og blir kjent med bonden og hens familie. Jeg vet ikke hva du synes, selv hadde jeg fått en ekstra tilknytning til plagget.

Om alle gjør litt vil det ha en stor effekt.

Kommunikasjon og tilhørighet

Utfordringene vi står overfor er komplekse, og uten to streker under svaret. Mange ønsker å gjøre noe, men synes det er vanskelig å vite hvor de skal begynne.  Klær er kommunikasjon, de forteller om tilhørighet og status. De forteller både om hvem vi vil være, og hvor vi og hvem ønsker å identifisere oss med i samfunnet. Vi higer etter aksept og tilhørighet. Behovet for dette vil være størst for de unge som skal ut og finne seg selv og sin plass i den. Hva da med oss som har kommet forbi den fasen.

Vi må begynne med oss selv, tørre å være modige. Ta oppgaven som rollemodeller på alvor. Oppfordre lovgivere til å være modige. Som Dagfinn Høybråten, røykelovens far. Han sto imot latterliggjøring og hets fordi han kjempet for folkehelsen. Jeg kjenner ikke noen som kunne tenke seg å gå tilbake til tiden da halve flyet var røykeavdeling. Vi trenger modige politikere som tør å se forbi neste valg, og vi må være villige til å gå inn i oss selv og ta livet av en livsløgn eller to. For blir du egentlig lykkeligere av den nye blusen? Hva betyr det egentlig at kollegaen beundrer den nye vesken din? Om du fikk vite at du hadde 2 måneder igjen å leve ville du shoppet som en gal for å føle lykke? Eller handler din egenverdi og livsglede om noe helt annet? Om å være et ansvarlig, godt, reflekterende, raust, kreativt, snilt, klokt menneske. Tenk fort, for planeten vår trenger en pause nå. 

Kilder: 

• [1] https://www.dnb.no/portalfront/nedlast/no/om-oss/Aarsrapport_2023.pdf
• [2] Danielle Bruggeman, dissolving the Ego Fashion
• [3] Greenpeace, Fashion at the Crossroads” (2017) 
• [4] http://kvadratinterwoven.com/arne-hendriks-and-the-incredible-shrinking-man
• [5] Siggerud, Helle, Strikk til alle anledninger 2020