Trikkestrikk i Lisboa

Det er en god stund siden jeg lovet et innlegg om tekstiljakt i Lisboa, så det er vel på høy tid at jeg får skrevet det. Det er godt mulig andre først Googler "Top 10 severdigheter" når de planlegger en reise, selv Googler jeg etter "yarn- og fabric shopping". (Som om noen hadde trodd noe annet.) Nå skal det  samtidig sies at reisen til Lisboa bar nok mer preg av impulsivitet enn av lang planlegging. Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke uken på en ekstra  samling i bunadtilvirkerutdanningen. Men etter å ha brukt både kvelder, helger og sommerferie til et bokprosjekt, (den kommer ut neste år), så ble det i innspurten klart at det var langt mer fornuftig med en ukes "time Out".

Det ble mye trikkekjøring i Lisboa. Noen gjorde store øyne da jeg trakk frem strikketøyet. Andre nikket anerkjennende.

Lisboa er en av de byene jeg tenkt på å besøke lenge. Det er et eller annet med trikk, trange bratte gater og flislagte hus som tiltaler meg. Jeg må samtidig innrømme at min kunnskap om Lisboa var ganske begrenset utover en forestilling om en by med mange bakker og trikk. Noe som også skulle vise seg å holde stikk. Lisboa er bygget opp over to høyder, med den følge at den også har to gamlebyer. Den er trang, koselig og gjestfri. Jeg opplevde at selv om mange ikke kunne engelsk var det ingen hindring for hverken gjestfrihet eller god service.

Jeg pakker alltid med meg strikketøy på tur. Det må helst ikke være for stort, eller komplisert.

Vi bodde midt mellom de to høydene, egentlig midt i smørøyet med gangavstand til mye. Ellers kjørte vi trikk om vi skulle lengre avgårde. De mer modige satte på med en av de mange Tuk tuk-ene som raste rundt ut i byen. Her hadde Solan Gundersens mopedkjøring vært helt normal. Innenfor et relativt lite område i sentrum var  mange av tekstilforretningene samlet. Noen hadde spesialisert seg på bomullsstoffer som Casa Tavares, en annen butikk Feira dos Tecidos hadde rimelige og ferdigklipte tekstiler. Mine favorittbutikker har gjerne et godt utvalg av ull og silke i vevede kvaliteter.

Denne butikken lå i en av gågatene midt i sentrum. Store deler av feriebudsjettet forsvant her.

Akkurat som i Italia er det ikke fritt frem til å ta på, dra ut av hyller etc. Noen steder har de alle varene plassert bak disken, som hos Casa Frazão. Her fant jeg heldigvis en dame som kunne litt engelsk. I motsetning til Italia hvor jeg ofte har endt opp med noe helt annet enn det jeg hadde tenkt fordi strenge ekspeditriser legger føringer for hva jeg får kjøpe, var det litt lettere å handle her. Sett i ettertid har det stort sett vært gode råd jeg har fått, men likevel en litt merkelig opplevelse.

Bukse, bluse og jakkestoff. Mulig det blir en ny høstgarderobe?

Men, det manglet ikke på gode råd om hva jeg burde velge. For om jeg forøkte meg på noe ekspeditrisen tydelig ikke likte fikk jeg raskt høre at det virket altfor gammelt til meg. Hun var da raskt på pletten med å foreslå noe annet som virket mer ungt. Det var igrunnen argumentasjon nok til at jeg revurderte førstevalget mitt. Så når sant skal sies så endte jeg nok opp med et litt annet utvalg enn hva jeg først hadde sett for meg.

Selv om tekstilene lå fremme var det ikke fritt frem for å dra ut og se  nærmere på

Besøket hos den andre "skattekisten", Ouro Texteis ble en enda dyrere fornøyelse. Her lå stoffene mer fremme, men man skulle fortsatt være litt forsiktig med å gjøre den antagelse at det var fritt frem å kjenne eller ta for mye på stoffene uten tillatelse. Også her fant jeg en dame som kunne litt engelsk. I motsetning hos Caza Frazao, fikk jeg derimot ingen hint om at noe ikke passet eller virket gammelt. Kanskje det derfor  ble ekstra dyrt? Men det beste av alt, i kjelleretasjen hadde de også en egen avdeling for sytilbehør. (Her måtte jeg puste dypt og samle meg litt før jeg handlet.)

Mer buksestoff, en kjole og noe " måtte ha med". 

Her var det derimot ingen som kunne et eneste ord engelsk, og alle varene lå bak disk. Men er man innstilt på å gjøre en handel så ordner det meste seg med litt innsats. Damen som hjalp meg var velvilligheten selv, vi fant både forstoffer, glidelåser i tre ulike størrelser, tråd og bånd som passet til tekstilene jeg hadde plukket ut i etasjen over. Det sies at lykke ikke kan kjøpes for penger, men tekstilkjøp er jammen ikke så langt unna!

I bratte gater bruker man funicolaren for å komme seg opp om man vil slippe trappene. Denne lå like ved garnbutikken.

Sytilbehør
I flere av tekstilbutikkene hadde de ofte lite eller intet sytilbehør, dette ble som regel solgt i egne små butikker. I gaten Rua da Conceicão lå sytilbehørsbutikkene tett i tett. Her fant jeg en butikk med både tekstiler og sytilbehør, mens de fleste sytilbørsbutikkene hadde knapper, tråd, glidelåser mm. og litt garn. Felles for dem alle var at det meste av kommunikasjonen foregikk med en form for tegnspråk (peke på knapper og tråd bak disken), tålmodighet og mye godvilje hos alle parter.

Ikke så store lokaler, men stor nok til at jeg fant et par skatter. 

Garnbutikker

Rene garnbutikker var det derimot ikke flust av. Jeg hadde på forhånd Googlet meg frem til to, en av dem lå i sentrum, og hadde bestemt meg for å avlegge Retrosaria et lite besøk. Jeg hadde allerede fått beskjed om at den hadde et lite vareutvalg, i alle fall om vi sammenlignet det med hva vi er vant til her hjemme. Heldigvis hadde jeg også fått beskjed om at den lå i andre etasje. 

I tillegg til garn hadde butikken et lite utvalg av sko!

Takket være denne kunnskapen kombinert med Google Maps fant jeg frem til butikken. I Portugal er forøvrig andre etasje det samme som vår tredje etasje. Inngangen lå i noe jeg syntes så ut som en litt shady bygning, med et skilt som viste veien opp en smal mørk trapp. I (vår) andre etasjen lå en mann og sov på gulvet. Fortsatt fast bestemt på å handle garn klemte jeg vesken litt ekstra fast under armen, listet meg forbi den sovende mannen og fortsatte i hurtig tempo opp trappen. Mulig jeg til tross for listing vekket ham, for han var borte da jeg gikk ned igjen.

Jeg så ingen andre som tok frem strikketøyet i offentlighet. Et franskt par reagerte med vantro, himlet med øynene og ristet på hodet. Lokalbefolkningen var  heldigvis langt mer vennlig innstilt og nikket anerkjennende til håndarbeidet. 

Butikken lå plassert i en leilighet. Koselig innredet med kurslokale, et lite utvalg av sko og en del håndfarget garn. Jeg vil tippe at butikken var omtrent tre eller fire ganger fire meter. Men nok til at jeg kunne bruke litt tid på å finne et par skatter. Jeg kom selvsagt ikke tomhendt ut av butikken, selv om det kun ble et par nøster til et par sokker og et sjal.

Denne gangen gikk stort sett alt i oransje og burgunder, en god kombinasjon for en som er glad i rødtoner. 

Helhetsinntrykket av Lisboa? 
Koselig, passe stort og et lite eldorado for tekstiljegere. Mulig vi var litt uheldige med en del av restaurantene vi besøkte, men mathallen ved havnen er verdt et besøk om man setter pris på god mat og drikke. Vaniljekaker er en av de lokale spesialitetene, og ble raskt en favoritt under frokosten.

Fliser  er brukt på husfasadene i alle former og farger.

Til tross for både hyggelige folk og by, står den likevel ikke på listen over steder jeg veldig gjerne vil reise tilbake til. Jeg tror jeg rett og slett synes byen virket litt skitten, nedslitt og dårlig bevart. Noe som er utrolig synd når mange av husene er dekorert med de mest fantastiske fliser. Rene kunstverk! Men verdt et besøk, det er Lisboa så absolutt! Dessuten er det veldig hyggelig med trikkestrikk.

Ps. Sjekk gjerne fanen Shopping-tips for adresser til garn- og tekstilbutikker i flere byer og land.

GRØNN GLEDE

Tittelen er muligens en smule misvisende for dette er så absolutt ikke et innlegg om hagearbeid, men tvert i mot et innlegg om gleden over å arbeide med grønn tekstil! Det er ikke så ofte at jeg syr eller strikker noe til meg selv lenger. Det vil si, jeg strikker opp en mengde modeller, men når alt skal dokumenteres, skaleres opp i flere størrelser, korrekturleses, fotograferes osv osv forsvinner hobbyfølelsen og rekreasjonen som man gjerne forbinder med håndarbeid. Å skulle sy noe til meg selv mens det ligger betalte oppdrag og venter i systuen kjennes heller ikke naturlig. Så da 17.mai og det største bunadsrushet var over inntok jeg igjen systuen kun for å lage noe fordi jeg hadde lyst! Et overraskende stort savn faktisk.

Grønt på grønt. En farge jeg først i de siste årene har begynt å arbeide med. Den jadegrønne er en favoritt.

INSPIRASJONSKILDER
Pintrest synes jeg er en fantastisk kilde til inspirasjon, hvor jeg har funnet  ideer til både strikk og søm mer enn en gang. Denne gangen hadde jeg funnet et bilde av et omslagsskjørt jeg ikke hadde klart å glemme. Ettersom jeg fortsatt handler både tekstiler og garn når jeg er på reise, har lageret av tekstiler vokst betydelig i denne perioden hvor jeg kun har sydd til andre. Jeg tror faktisk at jeg ikke hadde sydd noe til meg selv på over et år?  - Eller så har jeg kanskje vært opptatt med strikketøy eller
andre prosjekter..?

Det grønne ullstoffet har ligget fremme på klippebordet i ett år, i påvente av det rette prosjektet, tid og overskudd. 

Et jadegrønt ullstoff innkjøpt i San Francisco hadde ligget på klippebordet lenge. Siden i fjor sommer faktisk. - I mangel av tid, overskudd og en god idé hadde stoffet fått ligge fremme som en litt sår påminnelse om hvorfor jeg liker håndarbeid i utgangspunktet: skapergleden. Samt gleden over å arbeide med farger og gode tekstiler. Og rekreasjonen knyttet til håndarbeidet.

Skjørtet på Pintrest var grått og elegant, med sorte knapper. Mitt ble litt mindre elegant, men det holder vel?

Med kun et bilde av skjørtet som utgangspunkt måtte jeg gjette meg litt frem med hensyn til mål og løsninger. Gikk skjørtet ned til kneet eller nedenfor kneet? Hvordan ble det egentlig lukket, med en glidelås midt bak eller i siden? Og var det splitt andre steder enn i fronten som en del av omslaget?

Jeg oppdaget fort at stoffet krøllet lett. Det var ikke mye manøvrering som skulle til før det syntes. 

Noen  endringer var også nødvendig da stoffmengden jeg hadde til rådighet som vanlig var begrenset. Å få tak i mer stoff syntes vanskelig, om ikke umulig. Det gjaldt å finne gode løsninger samtidig som jeg beholdt de elementene som gjorde at jeg hadde falt for skjørtet i utgangspunktet.

Albert er sjelden langt unna matmor. Største utfordringen var å unngå skitne labber på skjørtet.
Det er en grunn til at kun fremsiden avbildes. 

Et godt grunnmønster er alltid en god begynnelse. Med et godt utprøvet grunnmønster kan man lage det meste med litt øvelse. En enklere løsning kunne vært å  kun sy et underskjørt hvor den øverste omslagsdelen kun ville ligget løst over den andre. Men ved å fore alle delene fikk jeg mer tyngde og dermed en bedre fall i hele skjørtet. Samtidig synes jeg det er pent at denne delen er foret da det fungerer som en splitt hvor foret kan synes når du går.

Og da var strømpene historie.. Ikke bare bare å ta bilder med en liten ivrig valp.

Knappene på siden er kun dekor da det er linningen som holder delene sammen. Omslaget er med andre ord kun et designelement, helt i tråd med inspirasjonskilden. Åpningen i skjørtet ble lagt midt bak. Resultatet syntes jeg ble bra. Et lite skår i gleden er at stoffet krøller, veldig! Noe som overrasker da dette skulle være den fineste Italienske ull. Noe også prislappen antydet. Jeg tror likevel ikke at skjørtet blir en hyllevarmer da jeg er mer enn begeistret for fargen. Stoffet ble innkjøpt til garnet i Molly-cardiganen min, og sammen synes jeg de utgjorde et fint antrekk. Krøll eller ikke.


MODELL OG MATERIALER
Design: inspirasjon hentet på Pintrest, Ps. mønsteret til Molly kommer snart på Ravelry.
Materialer: 0,9 m ullstoff og forstoff
Fra lager: ja
Farge: jadegrønt.
Kjøpt hos: Britex Fabrics, San Francisco
Tilbehør: 1 glidelås, 3 knapper
Størrelse: 36

Ps. Om du savner en kort cardigan, kommer mønsteret til Molly snart på Ravelry.

EN FORHEKSET SKOG I ET SY- OG STRIKKESHOW

Jeg kan uten store problemer se meg selv i en tilværelse som reisende på besøk fra det ene håndarbeidsarrangement til det andre. Ikke hadde jeg blitt "arbeidsledig" med det første heller, for det arrangeres noe nesten hver uke nå. Fra å ha vært en sjelden begivenhet arrangeres det nå strikkekafeer, strikkefestivaler og samlinger, messer, strikke-cruise etc. på strak arm over det ganske land. Selv de minste lokasjoner ser ut til å ha sine egne festivaler som trekker til seg folk langveisfra. Men denne gangen var det en håndarbeidsrelatert messe i utlandet som lokket. Det vil si, ikke bare en messe.

Den forheksede skogen i strikket og heklet versjon. Det er ikke bare i Norge vi har tradisjon for troll. 

Det hele startet med at noen strikke-"kolleger" lanserte ideen om å dra sammen til Edinburgh på The Yarn Festival. Spørsmålet handlet for de fleste av oss ikke om vi hadde lyst, men om vi hadde anledning. Husbonden som hadde vært det naturlige reisefølget viste en heller lunken interesse for en helg i Skottland med strikkemesse som helgens happening. Designerspiren ble så forespurt, men nå hadde jeg lagt til et ekstra alternativ, - som husbonden fremdeles ikke virker spesielt interessert i, The Knitting and Stitching Show i London. Og selv om designerspiren nok gjerne hadde besøkt The Yarn Festival hadde hun allerede en lang liste over steder (butikker) hun gjerne ville besøke i London. Og slik ble reisemål og valg av messe avgjort.

Min første utenlandstur med håndarbeidsmesse som hovedattraksjon. Det frister til gjentagelse. 

Nå har designerspiren og undertegnede hatt en jente-tur i året de siste 8 årene, hvor vi har besøkt det meste av garn og tekstilforretninger på ethvert reisemål vi har besøkt. Så en messe var bare en naturlig utvidelse av en allerede vel etablert tradisjon. Billetter ble booket, og handlelister ble skrevet. Med den følge at jeg forsto at jeg måtte ut og kjøpe ny koffert, - med utvidelsesmuligheter. Designerspiren sukket over fargevalget på kofferten, og antydet at opphavet holder på å bli helt fjortis.

Knall rosa koffert fikk designerspiren til å lure på om modern holdt på å gå i barndommen. Albert ville dog gjerne blitt med. Legg merke til at bare halve kofferten var i bruk. Det vil si, kun ved utreise.

The Knitting & Stitching Show arrangeres årlig både vår og høst i flere byer. Messen er stor og variert. Selv syntes jeg noe av det bedre var at de hadde vært flinke til å ha mange sitte- og kaféområder. Selv om det var ganske fullt rundt lunsj-tid, var det gode muligheter til å hvile ben og rygg underveis. For messen er stor, og gode sko er et must. Ikke uventet er 98 prosent av de besøkende kvinner, som gjerne bar tungt utover dagen.

En av de tingene jeg angrer på at jeg ikke tok med meg er en garnpakke fra toft. Heklede fantasidyr og vanlige dyr. 

Noe av det som slo meg under messen er noen kulturforskjeller i hvilke typer håndarbeid som er mest populære. Hekling er mye større i England enn her i Norge. Det samme er lappeteknikk. Noe også messen bar preg av. For en som er spesielt interessert i lappeteknikk må denne messen være veldig interessant. Det var også utstillinger, og selvfølgelig er rikt utvalg av foredrag og worshops man kunne melde seg på. Tidligere deltagere fra den britiske utgaven av "Det store symesterskapet", holdt flere innlegg og workshops. Vi fikk kjøpt med oss en del fine vintage kjolemønstre, billige strikkepinner og tråd, ellers syntes jeg utvalget av tekstiler var så som så. Faktisk var det eneste tekstilet jeg kjøpte med meg en liten bit fuskepels, som jeg har tenkt å lage en krage av.

Bidrag til den forheksede skogen. I bakgrunnen skimtes et av områdene hvor det ble holdt foredrag og kurs. 

Utvalget av garn var noe variabelt. Noen hadde nydelige håndfargede og lokale kvaliteter, andre solgte garn fra Drops! At jeg kom tomhendt ut fra garnutsalgene skyldtes nok mer at de ikke hadde de fargene jeg var ute etter, selv om det absolutt var skatter som jeg gjerne skulle testet ut. Jeg har dessverre litt for god erfaring med at uten en klar formening om hva garn skal brukes til, ender det fort opp som hyllevarmere.

Engelsk hage. Alt er heklet. Jeg kan ikke bli annet enn imponert over alt arbeidet som må ligge bak. 

Den forheksende skogen
I forkant av messen hadde man oppfordret alle til å delta med bidrag til en strikket versjon av den forheksede skogen. Alle bidragene skulle være strikket eller heklet. Ut i fra det jeg kunne se, var stort sett alt heklet. - ikke mindre morsomt av den grunn. De hadde fått satt opp en full hage, med blomster og andre vekster, - alt heklet. Kunstneren som sto bak prosjektet skulle nå lage heklede kulisser til alle bidragene som var kommet inn i forbindelse med messen.

Loop Knitting. Etter å ha vært innom både Liberty og John Lewis var Loop Knitting en herlig overraskelse . 

Loop Knitting
Nå var handle-utbyttet fra messen så magert at designerspiren og undertegnede bestemte oss for å heller besøke butikkene i Soho og Camden, fremfor å bruke en dag til på messen. Tekstilbutikkene ligger som perler på en snor i Berwick Street i Soho.  - Men jeg tror jeg har sagt det før, London er selv med grei valutakurs ikke et spesielt billig sted å handle tekstiler. I alle fall ikke om du har preferanser for naturmaterialer som ull og silke. Eller ull og kasjmir som jeg endte opp med. Selv på halv pris var det i overkant dyrt. - Men fargen var dertil fin!

Camden er stedet å dra om man er ute etter noe spesielt. Endeløse markeder, hvor man kan spise seg mett på bare smaksprøver. Her finner du det meste. Eller så kan man  rusle langs kanalen, sette seg på en kafé og bare nyte livet

Endelig fikk vi også lagt turen til Loop Knitting i Camden Passage. Butikken ligger litt syd for den livlige bydelen Camden. Midt i et trangt smug, full av spennende små butikker ligger det som må være Londons koseligste garnbutikk.

Lett å bli overveldet av utvalget, hvor beslutningsvegring egentlig hadde vært å foretrekke fremfor: Åhh, jeg klarer ikke velge så jeg tar med alt! Det ble "litt" dyrt, men lykkefølelsen ut av butikken var dertil svært høy! 

Vi hadde besøkt markedene i Camden rett før vi reiste videre til Loop hvor jeg hadde kjøpt et par Dr.Martens, som hadde gjort et seriøst innhugg i reisebudsjettet. Sammenlignet med hva jeg handlet garn for på Loop, viste det seg å likevel ikke være så ille. En liten stund ventet jeg nesten på telefon fra MasterCard som ville forsikre seg om at det ikke var misbruk på kortet. - Jeg fikk i alle fall god bruk for den nye kofferten.

Skoene som jeg først trodde kom til å velte shoppinbudsjettet. Garnet ved siden av matchet, og måtte selvsagt med hjem. 

Time out
En smak av vår i London, og en veldig etterlengtet time out var mer enn verdt turen, selv om jeg nok heller vil vurdere The Yarn Festival i Edinburgh om jeg skal på en håndarbeidsmesse igjen. Rett og slett fordi jeg tror den vil være mer relevant for egen del. Men ellers er London en by jeg tilsynelatende aldri blir lei av, og gjerne vender tilbake til. - Sy- og strikkemesse eller ikke.

Vår i Hyde Park. Perfekte omgivelser for en Time Out. 

GARN- OG TEKSTILJAKT I SAN FRANSISCO

Det er så lenge siden jeg blogget at jeg nesten hadde problemer med å huske passordet... Ikke at jeg skal klage, for en del av fraværet kan forklares med at undertegnede har vært bortreist. Ikke like hyggelig er det når pc-trøbbel står for resten. Noe som har medført forsinkelser i planlagte publiseringer av mønstre, med mye mer...  Rett og slett en ganske fortvilet situasjon. Så nå sitter jeg og tester ut en ny pc. Ja du vet, blanke ark og alt det der... og håper på det beste.

Den gamle trikken går fra Union Square til Fishermans Wharf. Men trikk er et vanlig fremkomstmiddel i byen. 

Vi har som sagt vært ute å reist. Ganske langt denne gangen. Husbonden fylte rundt, og ønsket å markere dagen med en reise. Da han som vanlig baserer seg på et høyst uberegnelig reisebyrå, (High risk Travel) falt valget på San Fransisco som undertegnede alltid har hatt lyst til å besøke. Etter at en del hindringer var ryddet av veien, kunne vi sette kursen mot California og det vi trodde var sol og sommer.

Først etter en uke kom noe som lignet på sommertemperaturer. Her utenfor "sjokolade-kvartalet".  Vi hadde meldt os på en sjokoladevandring i byen, som ga oss nok sjokolade for en uke..

Vi skulle nemlig snart oppdage at det sjelden er veldig varmt i San Fransisco. Dette henger sammen med at tåke fra Stillehavet legger byen inn i en litt kjølig dis som ofte ledsages med litt vind. Dette gjør at det sjelden kommer opp i "ubehagelig" varmt i byen. Den første uken var så kjølig at vi måtte ut og kjøpe bukser og skjerf!. Ja du leste riktig, skjerf. Jeg har sjelden vært så glad for at jeg pakket med meg en skinnjakke til det jeg trodde skulle være sol og sommer. Resten av innholdet i kofferten bar nemlig mer preg av forventning om varmere dager.

Britex Fabrics, et must å besøke for alle tekstil-avhengige. Selv kom jeg ut med gode kjøp i både den fineste silke og ull. 

Tekstilshopping
Selvfølgelig hadde jeg gjort noen forberedelser til turen. Selv om jeg kun hadde booket hotell for de første dagene av oppholdet da vi reiste, hadde jeg klar adressen til byens største tekstilbutikk: Britex Fabrics. På nettstedene så butikken ganske lovende ut, og jeg ble ikke skuffet. 4 etasjer med tekstiler og bånd fikk skritt-telleren til å juble, kredittkortet til å lukte svidd og undertegnede til å kjenne på at noe lykke kan faktisk kjøpes for penger.

Fra gulv til tak i fire etasjer. Selv avdelingen for rester var det sirlig oden hvor alt var sortert etter kvalitet og farge. 

To besøk rakk jeg innom i løpet av oppholdet. Det tredje planlagte besøket bommet jeg på! I den tro at alle butikker har alltid åpent bortsett fra 4. juli og Thanksgiving, gikk jeg rett og slett fem på. En for oss ukjent helligdag: Memorial Day, falt på den siste shoppingdagen min. 90 prosent av butikkstanden valgte likevel å holde åpent. Britex fabrics var ikke en av dem.

Jeg vet at du som voksen må tåle skuffelser, men...

Litt om byen
Noen fakta om byen synes jeg at kan være på sin plass selv om dette er en håndarbeidsblogg. Byen er liten nok til at du kommer raskt rundt, også til fots. Den første og største  China Town i USA ligger i San Fransisco. 150 000 av omlag 800 000 innbyggere i San Fransisco bor i China Town.

Kvitteringen etter et måltid i China Town er en kuriositet i seg selv. Hva vi spise? Vi pekte på bilder og håpte på det beste.

Little Italy i San Fransisco ligger som i New York ved siden av China Town, og markeres ved at det er malt italienske flagg på lyktestolpene i hele området. I denne bydelen finner du også restauranten The Stinking Rose, hvor all maten er laget med hvitløk. Inkludert isen du får servert til dessert. I Little Italy finner du også St Peters  & Pauls Church. Kirken Marilyn Monroe og Joe DiMaggio tok bryllupsbildene sine utenfor. Da Marilyn Monroe var skilt ville ikke kirken vie dem, så vielsen foregikk på rådhuset. Kirken er forøvrig den eneste bygningen i byen som ikke har en fullstendig adresse. Tilfeldighetene ville at kirken skulle få husnummer 666... Et nummer som kirken nektet å akseptere. Byen på sin side har nektet å gi dem en ny adresse, og der står saken.

The The Stinking Rose er et kjent landemerke i Little Italy, som ellers var en koselig bydel med parker og butikker. 

Trikken og bakkene
Du kommer ikke utenom trikk om du er i San Fransisco. De fleste har sett de gamle trikkene i en eller annen film, gjerne i en av de berømte nedoverbakkene. Og bakker er det mye av. Ned fra Russian Hill går de bratteste bakkene. En av dem er så bratt at den på folkemunne fikk tilnavnet Crockedy Hill. Flere hester hadde gått omkull med både fører og vogn, og det var ikke bare hestene som risikerte liv og helse i den bratte bakken. Til slutt satt man opp hindre så man måtte kjøre i sikk-sakk ned den bratteste delen.

Sakte sakte kjøring ned Crockedy hill. Selv ikke trikken kjører ned her. 

Gullrushet
Byen var opprinnelige ganske liten og ubetydelig. På 1800- tallet bodde det kun en håndfull mennesker i byen - Inntil gullsrushet! På et år steg befolkningen fra 850 til 33 500! Skip som kom inn med forsyninger hadde så store problemer med å holde på mannskapet, som gjerne stakk av for å lete etter gull, at de både forsøkte å sperre mannskapet inne på båtene og shanghaiet nytt mannskap. I følge vår guide, dette er ikke bekreftet, skal "Ikke spis med albuene på bordet" stamme fra denne tiden". For så du sterk, sunn og frisk ut, og samtidig spiste med albuene på bordet, noe som kunne tyde på at du var vant til å holde tallerkenen på plass i sjøgang, vel da kunne du risikere å bli klubbet ned og våkne opp på en båt på vei til ShangHai...

Sjølovene på Pir 39 er også verdt et lite besøk. Inneklemt mellom restauranter og turistattraksjoner ligger de og soler seg.

Problemet med forlatte båter ble etterhvert så stort, også kapteinene stakk av for å lete etter gull, at man brukte skipene som fyllmasse i det som i dag er en del av Finacial District. Også masse etter ødelagte hus fra det store jordskjelvet i  1906 ligger her. Havnen ligger som en følge av dette flere hundre meter lenger ut i dag enn den gjorde for 150 år siden.

Loop and Leaf i Santa Barbara hadde jeg fått anbefalt, og oppriktig lei meg for at vi ikke rakk. Åpningstiden matchet dårlig med våre reiseplaner. Selv om jeg egentlig gjerne hadde droppet Hollywood til fordel for et helt hus fylt til randen med garn!

Vi rakk også en liten tur innom Santa Barbara, Los Angeles og Hollywood. Dessverre en litt skuffende opplevelse. Nå angrer jeg litt på at vi ikke kikket innom Mood Designer Fabrics mens vi var der, men vi fikk til gjengjeld se hvor John Travolta bor og trampet på stjernen til Donald Trump på Walk of Fame. Det er da alltids noe?

"Tramp on Trump" var en farsott som "alle" måtte ha med seg på Walk of Fame. I California er Bernie Sanders den mest populære kandidaten.  Det var store protester og politioppbud utenfor lokaler hvor Trump skulle komme mens vi var i LA. 

Los Angeles er enorm, og vi forsto ganske raskt at vi hadde måttet sette av en uke om vi skulle få et totalinntrykk av byen. Dessverre fremsto både Downtown og Hollywood som både slitt og forsøplet. Beverly Hills var selvfølgelig strøkent, men der har ingen på reisebudsjett så mye å ta seg til. I en av butikkene på den berømte Sunset Boulevard måtte man bestille time for å handle, og forplikte seg til å handle for minst 1500 dollar. Så kan du gange det med 8.6...?

Det er noe beroligende over å kunne traske langs vinranker. 

Napa Valley
Vi dro ganske raskt tilbake til San Fransisco igjen og tok en tur opp til Napa Valley og vindistriktet, og fikk endelig kjenne på hva man mener med sol og varme. Kanskje litt i meste laget, da termometeret viste godt over 30 grader. Vi hadde meldt oss på en tur hvor vi var 13 deltagere som skulle besøke tre vingårder. En litt annerledes opplevelse enn hva vi er vant med fra italienske vingårdsbesøk, hvor det meste var langt mer kommersialisert i Napa Valley. Det ble uansett en hyggelig dag med god mat og drikke, og en liten gruppe som etterhvert rakk å bli ganske godt kjent.

San Fransisco er godt utstyrt med parker. Merkelig nok så det ut til at jeg var den eneste som hadde husket strikketøyet?

Må ikke glemme garn
Så holdt jeg på å glemme det viktigste? Garnkjøp! Jeg hadde Googlet meg frem til to garnbutikker som hadde fått gode tilbakemeldinger. Det var likevel en som skilte seg ut, ImagiKnit. Da de begge lå et lite stykke utenfor bykjernen fant jeg at ImagiKnit også lå i nærheten av de mest interessante strøkene (les de vi ikke hadde rukket å utforske ennå), som Castro. Byens regnbue-bydel.

Godt utvalg, hyggelig betjening. I grunnen bare lommeboken som legger begrensinger på hvor lenge man kan holde på å fable og drømme om nye prosjekter. Eller hvor tålmodig reisefølget ditt er...

ImagiKnit var en opplevelse. Jeg brukte så lang tid der inne at betjeningen roste mannen min for sin tålmodighet. Heldigvis hadde de både sofaer og lenestoler rundt om i butikken, så jeg gjetter på at min mann ikke var den første mannen som har ventet tålmodig på sin kone i den butikken. To rom stappfulle med garn, sortert på kvalitet og tykkelse. En stor andel av shoppingbudsjettet forsvant i denne butikken.. Men for en lykke.

Kjøpt for mye garn? Noen antydet at en vel stor andel av reisebudsjettet forsvant på garn.  (Alcatraz)

Hovedinntrykket av byen og reiser vi tilbake?
Byen er pulserende, samtidig som den er roligere og hyggeligere enn New York. Folk er vennlige og imøtekommende, og det er mange koselige bydeler som vi godt kunne tenke oss å bli bedre kjent med. - Så ja! Vi reiser gjerne tilbake, men fortrinnsvis når den norske kronen har styrket seg mot dollaren. For kostnadsnivået er vel egentlig det eneste vi hadde å utsette på turen. Og neste gang skal vi pakke nok langbukser. Garn vet jeg allerede hvor jeg får tak i mer av.

PS. Linker til butikker etc ligger under siden shoppingtips.

VÅRFORNEMMELSER?

Det er ingen tvil våren nærmer seg. Hestehov spretter opp i samme takt med at pollenallergien blomstrer. Heldigvis kan vi si at strikking er en helårsaktivitet, og perfekt for gode påskedager i solveggen. Mens jeg sjonglerer mellom 3-4 design på pinnene, benytter jeg anledningen til å presentere en av fjorårets modeller. Den ble ferdig i fjor høst, og bærer det passende navnet «Høstrose». Men med tanke på at det nærmer seg vår før jeg rakk å presentere den burde den antageligvis blitt omdøpt til det mer passende «Vårblomst?». Nå skal det sies at det er en del omstendigheter utenfor min kontroll som er årsaken til den sene presentasjonen.

Høstrose burde kanskje bli omdøpt til Vårblomst? Den kan uansett fint brukes både vår og høst. 

En invitasjon med følger
Før sommerferien i fjor fikk jeg en invitasjon av tusenideer.no om å delta med et design til et magasin som skulle utgis i oktober. En invitasjon som jeg både takket ja til, og som satte i gang langt mer enn jeg hadde forestilt meg. Den skulle vise seg å bli starten på en mulighet for å få publisert egne design i ukepressen. Magasinet ble utsatt, men en redaktør fra ukebladet Familien hadde sett designet og ønsket det inn i deres magasin i desember. Dessverre ble jakken likevel tatt ut av julenummeret da den ikke var julerød nok. Med den konsekvens at jeg fortsatt venter på en ny publiseringsdato i Familien.

Vivendel var den første omslagsjakken jeg laget. Den ble utgangspunktet for både Telesving og Høstrose. 

Inspirasjon til designet kom etter at jeg hadde laget mønster til min første omslagsmodell, Vivendel. Jeg liker omslagsmodeller. Jeg synes de er feminine, sitter godt, og passer godt på de fleste kvinnekropper uavhengig av størrelse og fasong. Også synes jeg det innimellom er deilig å slippe å strikke knappestolper på jakker. Sett i perspektiv er det få jakker jeg har brukt så mye i vinter som Høstrose og Telesving, begge omslagsjakker.

Knyting kan gjøres i siden eller midt bak. Ermene er som vanlig rynket litt på toppen for å sitte pent over skulderen.

Riller er et element jeg har arbeidet litt med tidligere, i blant annet lue og votter, og noe jeg hadde lyst til å ha med som et element på jakken. Jeg synes riller kan være litt røft, som jeg hadde lyst til å sette sammen med omslagsmodellen som jeg opplever som feminin for å skape en kontrast. Rillene syntes jeg fungerte fint i halsen som en kant, og i tillegg som mansjetter på ermene. Øverst på skuldrene har jeg som vanlig rynket litt for å få ermene til å ligge pent over skuldrene. Dette gir også jakken et feminint uttrykk.

Jakken er fullt brukbar også uten blomster, men jeg savnet det lille ekstra. 

Fargene er uten tvil inspirert av årstiden jakken ble laget i, derav også navnet Høstrose. – Nå skal det sies at jeg strikker i høstfarger stort sett hele året, og akkurat denne rødfargen har ligget som et fast inventar i garnkroken (sofaen) stort sett hele vinteren. (– Jakken Sofie er strikket i den samme rødfargen). De heklede blomstene med perlene kom på da jeg syntes jakken ble litt for enkel uten noe pynt. Jeg syntes de også gjorde at jakken bar sitt navn bedre.

Blomstene er brodert i Finull og Tumi fra Rauma garn. Perlene er kjøpt på Panduro Hobby.

Resultatet
I og med at den har vært en av favorittjakkene denne vinteren, sier det vel nesten seg selv at jeg er fornøyd med resultatet. Passformen er god, samtidig som jeg liker fargen godt. Jeg sitter både med et pågående prosjekt i samme farge, og skisser på en ny variant av omslag i en annen farge. Så at kombinasjonen har fungert for undertegnede, er vel neppe noen overdrivelse.

Jakken har vært en av favorittene i vinter. Både fargen og modellen har fungert godt, og vil bli gentatt i andre former. 

Når sjelen kaller
Kvinnen bak bøkene «Simple living» og «Pippi Power», Gitte Jørgensen, er igjen aktuell med en ny bok: «Når sjelen kaller». Boken ble lansert med brask og bram i København på torsdag. Gitte som også er min Coach har oppmuntret meg til å følge min intuisjon, da min erfaring er at de gangene jeg har rasjonalisert bort magefølelsen har det ofte endt dårlig. Så da hun inviterte til boklansering i København var jeg ikke i tvil. Dit skulle jeg. Problemet var lommeboken, eller rettere sagt mangel på innhold i den. Jeg ymtet frempå til husbonden at jeg alltids kunne kjøre ned til København?

GPS og kaffe i bilen hadde nok bragt meg helt frem? Men jeg var likevel svært takknemlig for den alternative transporten.

Nå skal det sies at jeg er ganske god på bykjøring: Det er puls i trafikken: tuting, trikk og busser, vågale syklister og myke trafikanter som skjener ut i gaten uten å se seg for, for å nevne noe. Men landeveiskjøring alene i bilen er en helt annen sak. Jeg synes det er så kjedelig at jeg har problemer med å holde meg våken. Jeg har forsøkt kaffe, radio, lydbok, skjærende falsk sang (som jeg selv har stått for), uten nytte. Husbonden avgjorde følgelig at det var langt tryggere å fly, enn at jeg kjørte alene til København. – Så etter å ha spinket og spart i flere måneder kunne jeg sette meg på flyet til København på torsdag.

Gitte Jørgensen, Før boklansering hos Arnold Busck i København. 

Boklanseringen ble som forventet en suksess, som ble avsluttet med en middag på kvelden. Men utover at det ble en fantastisk hyggelig dag, opplevde jeg også å treffe noen bemerkelsesverdige mennesker som jeg ville gått glipp av om jeg bare hadde hørt på fornuften. Boken, «Når sjelen kaller», handler mye om å lytte til seg selv, og om å tørre å stå i det. Den utfordrer og stiller spørsmål om en del av selvrealiseringen vi holder på med, ("perfekte" liv, kropp, jobb, familie), er egentlig det vil ønsker oss. - Eller gjør oss lykkelige? Lykkeforskning forteller ikke overraskende at materielle goder kun gir en kortvarig lykkefølelse.

Det var stort oppmøte av både gratulanter og andre som gjerne ville sikre seg et eksemplar av boken. 

Gode og varige relasjoner og takknemlighet, gir derimot en mer varig følelse av "lykke".  Som forfatteren Kathrine Apaas også sa: Jeg trodde jeg kom til å bli takknemlig dersom jeg ble lykkelig. Det var feil. Lykken kom først etter at jeg var blitt takknemlig. Som Coach møter Gitte også mange som er frustrert over mangel på en mening i jobb og liv, selv om alt tilsynelatende er «perfekt». Men flere opplever også at de går så mye på akkord med egne verdier, at det på et eller annet tidspunkt begynner å gjøre vondt. Både fysisk og psykisk. Da kan det være på tide å begynne å lytte til hva "sjelen" prøver å fortelle deg. Kanskje vil det radikale valget oppleves som en lettelse? Boken kommer på norsk i februar neste år.

Det var påske hos Sommerfuglen. Undertegnede gikk som vanlig ikke tomhendt ut av butikken. Men kjente seg faktisk ganske lykkelig....?

Som noen kanskje allerede har gjettet ble det også tid til litt annet påfyll mens jeg var i København. Sommerfuglen, og skindhuset, som begge er nesten umulig å reise forbi om man først er i byen, ble som vanlig en fornøyelig (og dyr) opplevelse... Alt tyder følgelig på at dette kan bli en svært hyggelig og kreativ påske. Litt travel for hendene, men det lever jeg som kjent godt med. Og med det ønsker jeg alle en riktig god og kreativ påske.


Modell og materialer
Design: Høstrose, publiseringsdato i Familien kommer senere. Kommer på Ravelry på Engelsk før sommeren.
Materialer: 550 g Tumi fra Rauma, 50 % alpakka, 50% ull
Fra lager: ja
Farge: tomatrød 0178
Strikkefasthet: 24 m og 30 omg = 10 x 10 cm
Kjøpt hos: Strømmen Husflid
Tilbehør: perler
Størrelse: 36