31. desember 2021

Det året det var så bratt

"Det året det var så bratt", var noe av det første jeg tenkte når jeg skulle gjøre opp status for 2021. Tittelen på et av Øystein Sundes albumer kunne nesten ikke ha passet bedre. I likhet med mange andre hadde jeg store forhåpninger om at alt skulle bli så mye bedre i 2021. Egentlig er jeg glad for at jeg ikke visste hva dette året ville bringe da vi skålte i bobler nyttårsaften 2020. Takk og pris er fortsatt noe som før, i god romjulstradisjon tilbringer jeg tid med egne prosjekter mens jeg reflekter over året som har gått. 

Noen tanker og refleksjoner på årets siste dag.

Litt normalitet og dårlig pakking

I motbakke er det lett å glemme at det også har vært mye bra, for vi har fått reist både innlands og utenlands, truffet familie og venner. Jeg har vært ute på strikkefestivaler, holdt kurs og foredrag i en periode hvor livet nesten føltes normalt. I høst hadde en god venninne invitert meg med på Huseiernes landsmøte i Kristiansand.  Jeg stilte som delegat for Romerike. Litt ute av trening i halvformelle arrangementer, forsto jeg ganske raskt at jeg hadde pakket litt dårlig. Mine nåværende jobbklær er preget av komfort og om det er greit å børste tråder av dem. Men den største utfordringen var når jeg oppdaget at kjolene jeg hadde tatt med til den formelle middagen enten ikke var pyntet nok, eller hadde en flekk og måtte strykes. Skeptisk til hotellets strykejern, (noe jeg hadde grunn til), ble løsningen å ordne et antrekk i en pause. I en koselig butikk med god service fant jeg festantrekket, hvorpå jeg ble spesielt begeistret for et midi-langt skjørt med stikklommer. Selv om det var enkelt så var det kult. Vi var faktisk fire kvinner som endte opp med det samme antrekket mens jeg var i butikken. Vi skulle heldigvis ikke i samme selskap. 

Og sånn begynte det

Noe av det første jeg tenkte var at denne modellen likte jeg så godt at dette vil jeg gjerne ha flere av. Det virket som et godt prosjekt for en grønn kordfløyel som hadde ligget lenge i vent på inspirasjon og tid til egosøm. 

Etter å ha tegnet av delene gjorde jeg noen justeringer. Stoffet i originalskjørtet fra Inwear var kraftig og litt stivt, men tynnere enn kordfløyelen. Frontpartiet laget jeg litt bredere, samtidig som jeg laget bakstykket litt smalere for å unngå at det ble klumpete med strikk i ryggen. Linningen gjorde jeg litt smalere av samme grunn.  Allerede under klippingen begynte jeg å bli i tvil om materialvalget var helt optimalt til modellen. Modellen er materialkrevende fordi alle delene må klippes i samme lengderetning i fløyel. Fordi jeg ville ha et helt bakstykke ble det lite avskjær igjen, men nå syr jeg såpass lite til eget bruk så rester ble mindre viktig.

  • Noen timer til egne prosjektert hører romjulen til. Lapping og reparasjon av familiens klær gjøres også på fridager. Kanskje ikke like morsomt, men like viktig å ta vare på det man har. 

Når ingenting går som planlagt

Etter litt justering frem og tilbake fikk jeg justert bredden på forstykket til noe jeg syntes fungerte, men da jeg hadde sydd på linningen, og tredd i strikken bak ble det åpenbart at dette ikke kom til å fungere. Bakstykket la seg ikke pent med rynkene i ryggen. Etter litt frustrasjon, og noen timer hvor jeg heller prioriterte å rydde og gjøre kontorarbeid, hentet jeg frem sprettekniven og rykket tilbake til start. Jeg tok alle delene fra hverandre, og brukte litt tid på å vurdere om jeg skulle fullføre prosjektet eller ei. 

Selv om jeg hadde sydd ned foldene i strikken syntes jeg ikke at rynkene ble fine. 

Kanskje det ville være bedre å hente frem et annet prosjekt som det var større mulighet for at jeg ville bli fornøyd med? Tid til egosøm er tross alt en sjelden ressurs, så den bør brukes til noe lystbetont. Etter litt overveielse kom jeg frem til at jeg likte fargen så godt at jeg hadde lyst til å gi prosjektet en sjanse til. Å gi opp var fortsatt ikke et alternativ. 

Det opprinnelige skjørtet var egentlig veldig enkelt med strikk i ryggen og helt forstykket. Det fungerte med den blanke satengen, men i kordfløyel ble det tamt og kjedelig. 

Fra bakstykke klippet jeg ut et bredt felt midt bak, der forsvant også ønsket om å ikke ville ha en søm midt bak. To innsnitt ble plassert før jeg satt inn en glidelås midt bak. Linningen ble tilpasset på ny, nå uten strikk bak.  Forstykket voldte meg nå problemer. Uten innsnitt satt den ikke pent over magen, men uttrykket fungerte ikke med innsnitt.  Forstykket trengte strikken bak i ryggen for å sitte pent. Kompromisset ble å gjøre livlinjen foran litt mer buet. Det fungerte. 

Du har trukket kortet, "Rykk tilbake til start" og tenk deg godt om...

I linningen satte jeg en knapp bak, da glidelåsen var litt for kort til at den kunne strekkes helt opp linningen. Lengden på skjørtet er litt lengre enn det jeg pleier å bruke, men kom frem til at det er alltids en mulighet å gjøre skjørtet kortere om jeg blir lei av at det er langt. Men saken var at skjørtet var verken kult eller morsomt. Kanskje trendy med midi-lengde. Men like fullt kjedelig. En stund vurderte jeg å sette en rysjekappe nederst på skjørtet, men syntes ikke det hjalp. Nytt dilemma. gi opp, eller forsøke en gang til?

Stryk det som ikke passer. Den som gir seg er klok, har tapt, er en lort. ..

Heldigvis var det nok stoffrester igjen til å klippe en kappe i fire deler.

Ut fra stoffrestene klarte jeg å lage en bred kappe i 4 deler. Jeg klippet så av ca 30 cm av skjørtet før jeg delte opp forstykket og sydde en søm midt foran. Jeg syntes skjørtet trengte det for å få en linje helt ned  fra linning til sømmen midt foran i kappen. Og endelig begynte skjørtet å ligne på noe jeg syntes var feminint og litt kult. Helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg, men det er ikke alltid den første ideen er den beste.  

Jeg er glad for at jeg ga prosjektet en sjanse til, dette skjørtet tror jeg kommer til å bli brukt.

Året det var så bratt

I likhet med sømprosjektet mitt har jeg flere ganger lurt på om jeg skal fortsette med det jeg holder på med dette året. Når jeg ser tilbake på det siste året er jeg fornøyd med hva jeg har klart å få til. Gode venner og kollegaer har vært med på å holde motet oppe. Men for første gang siden jeg valgte en ny retning har jeg seriøst vurdert å gi opp, og heller gjøre noe annet. Tidligere kan jeg ha kjent på savnet etter en fast lønnslipp, men når jeg har kjent etter vært trygg på at jeg har valgt riktig. Den følelsen har fått seg en alvorlig knekk. 

"Det var det året det var spiseplikt på Briskebytrikken...
.....og jeg snublet mens jeg falt...."
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Rundt meg har bekjente gått konkurs, andre har gått lei og gitt opp. Mange har falt mellom alle stoler og sett lite til støtteordninger, vært avhengig av at partnere forsørger en, og fått et anstrengt forhold til ordet DUGNAD. Når en enkelt pressekonferanse kan ta fra deg både kunde- og livsgrunnlag på et blunk, så får ordet uforutsigbarhet en ny mening. Det er krevende å holde motivasjonen oppe og lete etter noe positivt i en enhver situasjon. 

Mange selvstendig næringsdrivende har i perioder jobbet nærmest døgnet rundt for å ta igjen for tapt arbeidsfortjeneste, uvitende om når neste smell kommer. Etter en nødvendig time out i høst kjente jeg på at jeg knapt orket å gå inn i systuen, og måtte stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg holdt på med det jeg gjorde. Uten overskudd eller lyst til å være kreativ hadde jeg det ikke bra, og noe måtte endres.  

"...motvind er den verste å seile i..." 
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Heldigvis har jeg gode folk rundt meg, og noen minnet meg om hvorfor jeg begynte for meg selv. Fleksibilitet. Jeg lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve. Jeg ville ha tid og overskudd til å være kreativ. Ha tid til familie og venner, tid til å trene og reise (når det er mulighet for det).  Istedenfor har det meste av energien min gått med til bekymringer, brannslukking, eller lange kvelder for å ta igjen det tapte som følge smittevernstiltak. 

Det handler om balanse. Noen endringer er på plass, andre planlegges og energien er på vei tilbake. Jeg har når det kommer til stykke mye å være takknemlig for.

  • Jeg har folk rundt meg som jeg er glad i og som er glad i meg.⁠
  • Jeg holder på å skape den tilværelsen jeg alltid har ønsket meg. ⁠
  • Og det som ikke ordner seg går som regel over
  • Når man har lyst til å gi opp så er det greit å minne en selv om hvorfor man begynte. Hva var det egentlige målet, motivasjonen.? Og gjøre opp en status på om det er realistisk, gjøre en kursendring eller gjøre seg klar for å gjøre noe nytt som kan få en tilbake på rett spor og nærmere målet. 

De gode øyeblikkene

Jeg vil samtidig takke for følget i året som har gått. Takk til alle dere som har valgt meg til å sy på  bunaden deres. For alle gode møter, for at jeg har fått være en del av høytid, viktige øyeblikk, og være med på å ta vare på viktig familie-arv. De har vært gode øyeblikk i en tid hvor vi har seilt i motvind.. Takk til alle dere som har kjøpt bøker og enkeltoppskrifter, og takk til dere som følger og heier på meg i sosiale medier. Dere aner ikke hvor mye en hyggelig kommentar kan bety. 

Med ønsker om at 2022 skal by på mer forutsigbarhet, reiser, møter med mennesker, overskudd og tid til kreativitet. 

25. desember 2021

En mysig genser

Romjulen forbinder jeg med mye god mat, julefilmer, tid med familien og tid til å kjede seg litt. Å kjede seg er noe jeg i grunnen gjør for lite av. Det skal nemlig ikke så mye stillstand til før det fører til at nye ideer popper opp, og det beste er om jeg også har tid til å gjøre noe med dem. Men bare det å ha tid til å senke skuldrene litt og gjøre noe annet enn det man pleier, eller gjøre mer av noe man liker veldig godt (som å strikke) er en gave i seg selv. Spesielt i en tid hvor mye skal gå fort.
Garnet til genseren ble innkjøpt i sommer. Heldigvis hadde jeg det rette prosjektet klart. 
Og strikke gjør jeg jo gjerne hele året
Da vi i sommer besøkte København hadde jeg planlagt besøk både hos Sommerfuglen og Knitting for Olive. For de som ikke er lokalkjent kan jeg fortelle at det er garnbutikker som er verdt et besøk. Jeg kan være litt sensibel for mohairgarn, noe av det synes jeg stikker eller klør litt, men Soft Silk Mohair fra Knitting for Olive lever opp til navnet sitt. Det er mykt! Det er også en kvalitet jeg har brukt mye, gjerne sammen med en tråd Merino fra samme leverandør. Nå hadde jeg sett frem til en mulighet for å kjenne og se på alle farger og kvaliteter i virkeligheten. 

Som vanlig var vi på biltur, fortsatt i en liten rød bil med minimalt med bagasjeplass. Men perfekt for bykjøring, og når man er passasjer med strikketøy så går det meste greit. Litt dårlig reserach hadde jeg gjort, for vi kom en halvtime før åpningstid. Så mens min bedre halvdel sirklet rundt i området etter et sted bilen kunne stå parkert i mer enn 30 minutter, sto jeg som vanlig med nesen trykket inntil butikkvinduet mens gledet meg. Når det er sagt, jeg var ikke den eneste som var tidlig ute, etter hvert var vi fire damer som sto og ventet på at butikken åpne. En riktig hyggelig prat på trappen ble det, alle ute i samme ærend.
God og myk er den i alle fall. 
Jeg hadde en plan da jeg ramlet inn døren. Fargen "Ny rust" sto på handlelisten sammen med burgunder. Etter å ha plukket frem noen burgunderrøde nøster falt blikket mitt på en for meg ny grønnfarge, Skifergrønn. Valgets kval, grønn eller rust? Mens jeg sto og beundret grønnfargen, og muligens klappet litt på garnnøstet, kommenterte en dame at den fargen bare måtte jeg ha. Mer overtalelse skulle det ikke til før jeg ba om 5 + 5 (Soft Silk Mohair + Merino) nøster i Skifergrønn. Men hva skulle jeg strikke?
Den første genseren som ble utgangspunktet for Mysiggenser. 
Den første genseren
Tidligere hadde jeg strikket en genser med et flettemønster midt foran som jeg nesten har brukt opp. Den er strikket i ren cashmere, ganske enkel i snittet, men feminin og fin til både bukser og skjørt. Historien om hvorfor jeg endte opp med akkurat denne fargen har jeg fortalt om tidligere. Men kort fortalt var jeg i Roma på garn- og tekstiljakt. (Gjør man noe annet når man er på ferie liksom?) Inne i en undertøys/garnbutikk fikk jeg øye på noen esker det sto cashmere på. Jeg hadde fått et glimt av noen burgunder nøster, pekte og fikk forklart hva jeg ønsket ved hjelp av noen få italienske gloser. Damen bak disken mønstret meg nøye, "Er det til Dem" spurte hun. "Ja" svarte jeg som sant var. "Vel, da skal De ha denne rødfargen", og plukket så frem noen nøster i en langt lysere rød. Jeg forsøkte å forklare at jeg foretrakk den mørkere røde, men til ingen nytte. Min erfaring er at italienske garnselgere kan være svært bestemte. Mitt ordforråd strakk heller ikke til en diskusjon. Litt slukøret kom jeg derfor ut av butikken med 10 nøster med cashmere garn i en lysere rød farge enn jeg hadde ønsket. 
Mysig genser har fått litt løsere og ledigere ermer og liten puff øverst på ermene . Det er også en annen flette på hver side. Knutene er også forenklet litt, men det er ikke så lett å se. 
Vi vendte tilbake til butikken et par dager senere. "Det er til min datter" sa jeg da jeg på ny pekte mot det burgunderrøde garnet. Damen bak disken sendte meg et åpenbart mistroisk blikk, men valgte heldigvis å ikke forfølge saken videre. Småskjelven kom jeg meg ut av butikken, nesten redd for å bli stoppet og avslørt som falsk garnkjøper. Det morsomme er at genseren som jeg strikket i det burgunderrøde garnet er det min datter som bruker. Jeg syntes den ble for mørk. Den lyse genseren har jeg derimot brukt til den bærer preg av slitasje. Så garnselgersken i Roma visste nok hva hun gjorde.

Mysig og grønn
Tilbake til det grønne garnet. Litt for ivrig satte jeg i gang uten skikkelig opptegnet diagram. Det måtte jo holde å bare kikke på den gamle genseren? Litt dumt, for jeg kunne heller ikke bare "Copy Paste" på mønsteret fordi strikkefastheten ikke var lik. Det ble en del tull, jeg hadde også endret på flettene på sidene, og for å gjøre det komplett endret jeg også litt på fletten i midten. I den første genseren var det en kombinasjon av å flytte på 3 eller 4 masker. Nå endret jeg det til at de alltid var 4 masker. Hva gjør man da? Det lure hadde vært å lage en strikkeprøve, det mindre lure å strikke forstykket fire ganger. Jeg valgte av årsaker jeg ikke kan forstå nå det siste alternativet. Heldigvis er garnet av såpass god kvalitet at det er vanskelig å se at det har vært gjennom opptil flere runder med returstrikk. 
Ikke så lett å se, men en liten "blingtråd" er strikket inn i kanten på kraven. 
Ermene hadde jeg lyst til å gjøre litt annerledes enn på den røde genseren, litt mer puff nederst ved håndleddet, samtidig som det var vanlig bredde ved overarm. En liten puff på toppen var med på å gi genseren en feminint uttrykk. Halsen strikket jeg ganske lang, da jeg ønsket en kosegenser. Jeg bruker gjerne en form for skjerf fra høst til vår, og ville at halsen skulle gi litt av den samme gode og lune følelsen. Med andre ord, en skikkelig Mysig genser!
Jeg vet ikke om det er nok bling til at det kvalifiserer til "party"genser, men fin nok til et blankt skjørt. 
Jeg vurderte å gjøre noen små endringer ved halsen, og justere litt på ermene. Det betød at jeg måtte strikke opp genseren en gang til for å se om dette fungerer i praksis eller bare i teorien. Etter å ha strikket opp deler av genser nummer to er svaret at halsen blir som prototypen, men at endringene på ermene fungerer greit. På den hvite genseren har jeg også strikket inn en effekttråd på de 2 første pinnene i vrangborden på ermer og bol, og på de to siste omgangene på kraven. Om det gir nok ekstra "bling"- effekt er jeg litt usikker på, men feil blir det uansett ikke. Så nå venter jeg bare på at oppskriften skal korrekturleses ferdig så den kan publiseres på Ravelry på nyåret. Men en riktig god og Mysig genser har det blitt. Med ønske om en fortsatt god romjul!

5. desember 2021

Skille ut strikkeoppskrifter fra bøkene mine

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om jeg kan skille ut oppskrifter fra bøkene mine. Det korte svaret på det er, nei det kan jeg ikke sånn uten videre. Dette handler om hvilke rettigheter og avtaler man har med forlaget sitt. Noen har friere avtaler med forlaget sitt enn andre, her kan det også være ulik praksis mellom forlagene og hva slags avtaler man har inngått. Men det er naturlig at forlaget som har investert mye i å utgi boken din ønsker å selge så mange bøker de kan. 

Det gjør jo  jeg også. Jeg har tross alt investert mye tid og penger i bøkene mine og jeg ønsker selvfølgelig også å få noe igjen for alt arbeidet. Bare så det er sagt. Å lage bøker eller strikkeoppskrifter er ikke noe jeg gjør av idealisme! Den dagen jeg anser at jeg bruker mer tid og ressurser på å utvikle nye design enn det som jeg kan forsvare i forhold til ressursbruk, tid, konsulent- og materialkostnader, - så kommer jeg heller ikke til å bruke tid på å skalere opp design i flere størrelser, skrive ned arbeidsbeskrivelsen, eller bekoste teknisk redigering og grafisk design. Å strikke kommer jeg derimot til å fortsette med så lenge hendene holder.  

Foto: Eivind Røhne
En baby 
En strikkebok er en samling av oppskrifter, du får mange oppskrifter i forhold til om du skulle ha kjøpt dem enkeltvis. For strikkebokforfatteren ligger det ofte en idé bak, og et ønske om å få presentert det de har laget på en best mulig måte innenfor en gitt ramme. Det ligger "blod, svette og tårer" bak en bok. En av redaktørene mine beskrev seg selv som fødselshjelper for forfatterne, og hadde stor respekt for at det vi holdt på med var viktig for oss, selv om det kunne virke trivielt for andre. Og det er et godt bilde, for man går på sett og vis svanger med en idé over lengre tid, som resulterer i en bok/baby. 

Ressursbruk 

Jeg har ikke orket å sette meg ned å regne på hvor mange timers arbeid som ligger bak en bok, men jeg kan gjøre et forsiktig estimat på mine tall. Utgiftene på materialer og ev. grafisk bistand er enklere å få oversikt over: Et forsiktig anslag ligger et sted  40-50 000 kr. Så var det tiden. Gjennomsnittet på et genser eller koftedesign ligger et sted rundt 80 -100 timer, votter og luer en del mindre, men tegning av diagram og brodering tar antageligvis langt mer tid enn selve strikkingen. Forberedelser til fotografering - skaffe modeller, location, kjøreplan etc., søm av klær, fotografering, tekster og flere runder med korrektur hos forlaget - jeg vil derfor anslå at det fort ligger et helt årsverk bak en bok, altså et sted mellom 1700 - 2000 timer. Jeg forstår at dette er ukjent for de fleste, men det er alltid litt sårt når noen sier, men kan ikke du bare. Det er babyen vår. 

For min del må jeg vente i minst to år etter utgivelse før kan jeg begynne å skille ut noen oppskrifter, men jeg kan ikke gjenbruke bildene fra boken. Jeg må selv sørge for å ordne nye bilder, enten ta dem selv med hjelp av en sømbyste - ikke så attraktivt om det skal forestille en brud, eller betale en fotograf.  I den første boken min bidro også forlaget med å ren-tegne diagrammene i et annet program, noe som innebærer at jeg også må bekoste ny opptegning av disse. 

I tillegg så er det tidsbruken. Tid er for min del en begrenset ressurs. Tiden jeg har til å bruke på dette er begrenset. Jeg må være svært bevisst på hvordan jeg forvalter tiden min mellom systue, administrasjon (dette faller inn under administrasjon/kontorarbeid), kreativt arbeid, restitusjon, familie og det å ha et sosialt liv for å få kabalen til å gå opp. Som de fleste andre har jeg kun 24 timer i døgnet. Så må det også sies at jeg bruker heller tid på å lage nye oppskrifter, (det gir meg energi), fremfor å sitte med kontorarbeid (det gir ikke energi). 

Kan ikke du bare

Jeg forstår at dersom man ikke kjenner prosessen så virker det sikkert som en enkel sak å skille ut en oppskrift, og man har sikkert gode grunner for å spørre. Selv om jeg av og til lurer når noen forteller at de skal holde bryllup, men har ikke råd til å kjøpe boken min. Da kan jeg ikke la være å undre på, dersom en bok til litt over 300 kr er med på å velte hele budsjettet, om ikke hele bryllupet henger i en tynn tråd? Eller forklaringen om at siden garn er så dyrt så må jeg jo skjønne at de ikke har råd til å kjøpe boken. Ikke at jeg skjønner hva prisen på garn har med meg å gjøre? Men ok, vi har alle vårt. Selv sitter jeg jo igjen med et inntrykk av at de som spør ikke liker boken min. 

Men den korte oppsummeringer er at det hjelper ikke å mase på at jeg skal skille ut oppskrifter!

Samtidig må jeg si tusen takk til alle dere som har kjøpt bøkene mine, enkeltoppskrifter og gode tilbakemeldinger. Dere er grunnen til at jeg fortsatt kan lage nye strikkedesign.