Det året det var så bratt

"Det året det var så bratt", var noe av det første jeg tenkte når jeg skulle gjøre opp status for 2021. Tittelen på et av Øystein Sundes albumer kunne nesten ikke ha passet bedre. I likhet med mange andre hadde jeg store forhåpninger om at alt skulle bli så mye bedre i 2021. Egentlig er jeg glad for at jeg ikke visste hva dette året ville bringe da vi skålte i bobler nyttårsaften 2020. Takk og pris er fortsatt noe som før, i god romjulstradisjon tilbringer jeg tid med egne prosjekter mens jeg reflekter over året som har gått. 

Noen tanker og refleksjoner på årets siste dag.

Litt normalitet og dårlig pakking

I motbakke er det lett å glemme at det også har vært mye bra, for vi har fått reist både innlands og utenlands, truffet familie og venner. Jeg har vært ute på strikkefestivaler, holdt kurs og foredrag i en periode hvor livet nesten føltes normalt. I høst hadde en god venninne invitert meg med på Huseiernes landsmøte i Kristiansand.  Jeg stilte som delegat for Romerike. Litt ute av trening i halvformelle arrangementer, forsto jeg ganske raskt at jeg hadde pakket litt dårlig. Mine nåværende jobbklær er preget av komfort og om det er greit å børste tråder av dem. Men den største utfordringen var når jeg oppdaget at kjolene jeg hadde tatt med til den formelle middagen enten ikke var pyntet nok, eller hadde en flekk og måtte strykes. Skeptisk til hotellets strykejern, (noe jeg hadde grunn til), ble løsningen å ordne et antrekk i en pause. I en koselig butikk med god service fant jeg festantrekket, hvorpå jeg ble spesielt begeistret for et midi-langt skjørt med stikklommer. Selv om det var enkelt så var det kult. Vi var faktisk fire kvinner som endte opp med det samme antrekket mens jeg var i butikken. Vi skulle heldigvis ikke i samme selskap. 

Og sånn begynte det

Noe av det første jeg tenkte var at denne modellen likte jeg så godt at dette vil jeg gjerne ha flere av. Det virket som et godt prosjekt for en grønn kordfløyel som hadde ligget lenge i vent på inspirasjon og tid til egosøm. 

Etter å ha tegnet av delene gjorde jeg noen justeringer. Stoffet i originalskjørtet fra Inwear var kraftig og litt stivt, men tynnere enn kordfløyelen. Frontpartiet laget jeg litt bredere, samtidig som jeg laget bakstykket litt smalere for å unngå at det ble klumpete med strikk i ryggen. Linningen gjorde jeg litt smalere av samme grunn.  Allerede under klippingen begynte jeg å bli i tvil om materialvalget var helt optimalt til modellen. Modellen er materialkrevende fordi alle delene må klippes i samme lengderetning i fløyel. Fordi jeg ville ha et helt bakstykke ble det lite avskjær igjen, men nå syr jeg såpass lite til eget bruk så rester ble mindre viktig.

• 

  Noen timer til egne prosjektert hører romjulen til. Lapping og reparasjon av familiens klær gjøres også på fridager. Kanskje ikke like morsomt, men like viktig å ta vare på det man har. 

Når ingenting går som planlagt

Etter litt justering frem og tilbake fikk jeg justert bredden på forstykket til noe jeg syntes fungerte, men da jeg hadde sydd på linningen, og tredd i strikken bak ble det åpenbart at dette ikke kom til å fungere. Bakstykket la seg ikke pent med rynkene i ryggen. Etter litt frustrasjon, og noen timer hvor jeg heller prioriterte å rydde og gjøre kontorarbeid, hentet jeg frem sprettekniven og rykket tilbake til start. Jeg tok alle delene fra hverandre, og brukte litt tid på å vurdere om jeg skulle fullføre prosjektet eller ei. 

Selv om jeg hadde sydd ned foldene i strikken syntes jeg ikke at rynkene ble fine. 

Kanskje det ville være bedre å hente frem et annet prosjekt som det var større mulighet for at jeg ville bli fornøyd med? Tid til egosøm er tross alt en sjelden ressurs, så den bør brukes til noe lystbetont. Etter litt overveielse kom jeg frem til at jeg likte fargen så godt at jeg hadde lyst til å gi prosjektet en sjanse til. Å gi opp var fortsatt ikke et alternativ. 

Det opprinnelige skjørtet var egentlig veldig enkelt med strikk i ryggen og helt forstykket. Det fungerte med den blanke satengen, men i kordfløyel ble det tamt og kjedelig. 

Fra bakstykke klippet jeg ut et bredt felt midt bak, der forsvant også ønsket om å ikke ville ha en søm midt bak. To innsnitt ble plassert før jeg satt inn en glidelås midt bak. Linningen ble tilpasset på ny, nå uten strikk bak.  Forstykket voldte meg nå problemer. Uten innsnitt satt den ikke pent over magen, men uttrykket fungerte ikke med innsnitt.  Forstykket trengte strikken bak i ryggen for å sitte pent. Kompromisset ble å gjøre livlinjen foran litt mer buet. Det fungerte. 

Du har trukket kortet, "Rykk tilbake til start" og tenk deg godt om...

I linningen satte jeg en knapp bak, da glidelåsen var litt for kort til at den kunne strekkes helt opp linningen. Lengden på skjørtet er litt lengre enn det jeg pleier å bruke, men kom frem til at det er alltids en mulighet å gjøre skjørtet kortere om jeg blir lei av at det er langt. Men saken var at skjørtet var verken kult eller morsomt. Kanskje trendy med midi-lengde. Men like fullt kjedelig. En stund vurderte jeg å sette en rysjekappe nederst på skjørtet, men syntes ikke det hjalp. Nytt dilemma. gi opp, eller forsøke en gang til?

Stryk det som ikke passer. Den som gir seg er klok, har tapt, er en lort. ..

Heldigvis var det nok stoffrester igjen til å klippe en kappe i fire deler.

Ut fra stoffrestene klarte jeg å lage en bred kappe i 4 deler. Jeg klippet så av ca 30 cm av skjørtet før jeg delte opp forstykket og sydde en søm midt foran. Jeg syntes skjørtet trengte det for å få en linje helt ned  fra linning til sømmen midt foran i kappen. Og endelig begynte skjørtet å ligne på noe jeg syntes var feminint og litt kult. Helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg, men det er ikke alltid den første ideen er den beste.  

Jeg er glad for at jeg ga prosjektet en sjanse til, dette skjørtet tror jeg kommer til å bli brukt.

Året det var så bratt

I likhet med sømprosjektet mitt har jeg flere ganger lurt på om jeg skal fortsette med det jeg holder på med dette året. Når jeg ser tilbake på det siste året er jeg fornøyd med hva jeg har klart å få til. Gode venner og kollegaer har vært med på å holde motet oppe. Men for første gang siden jeg valgte en ny retning har jeg seriøst vurdert å gi opp, og heller gjøre noe annet. Tidligere kan jeg ha kjent på savnet etter en fast lønnslipp, men når jeg har kjent etter vært trygg på at jeg har valgt riktig. Den følelsen har fått seg en alvorlig knekk. 

"Det var det året det var spiseplikt på Briskebytrikken...
.....og jeg snublet mens jeg falt...."

Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Rundt meg har bekjente gått konkurs, andre har gått lei og gitt opp. Mange har falt mellom alle stoler og sett lite til støtteordninger, vært avhengig av at partnere forsørger en, og fått et anstrengt forhold til ordet DUGNAD. Når en enkelt pressekonferanse kan ta fra deg både kunde- og livsgrunnlag på et blunk, så får ordet uforutsigbarhet en ny mening. Det er krevende å holde motivasjonen oppe og lete etter noe positivt i en enhver situasjon. 

Mange selvstendig næringsdrivende har i perioder jobbet nærmest døgnet rundt for å ta igjen for tapt arbeidsfortjeneste, uvitende om når neste smell kommer. Etter en nødvendig time out i høst kjente jeg på at jeg knapt orket å gå inn i systuen, og måtte stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg holdt på med det jeg gjorde. Uten overskudd eller lyst til å være kreativ hadde jeg det ikke bra, og noe måtte endres.  

"...motvind er den verste å seile i..." 

Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Heldigvis har jeg gode folk rundt meg, og noen minnet meg om hvorfor jeg begynte for meg selv. Fleksibilitet. Jeg lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve. Jeg ville ha tid og overskudd til å være kreativ. Ha tid til familie og venner, tid til å trene og reise (når det er mulighet for det).  Istedenfor har det meste av energien min gått med til bekymringer, brannslukking, eller lange kvelder for å ta igjen det tapte som følge smittevernstiltak. 

Det handler om balanse. Noen endringer er på plass, andre planlegges og energien er på vei tilbake. Jeg har når det kommer til stykke mye å være takknemlig for.

• Jeg har folk rundt meg som jeg er glad i og som er glad i meg.⁠
• Jeg holder på å skape den tilværelsen jeg alltid har ønsket meg. ⁠
• Og det som ikke ordner seg går som regel over

• 

  Når man har lyst til å gi opp så er det greit å minne en selv om hvorfor man begynte. Hva var det egentlige målet, motivasjonen.? Og gjøre opp en status på om det er realistisk, gjøre en kursendring eller gjøre seg klar for å gjøre noe nytt som kan få en tilbake på rett spor og nærmere målet. 

De gode øyeblikkene

Jeg vil samtidig takke for følget i året som har gått. Takk til alle dere som har valgt meg til å sy på  bunaden deres. For alle gode møter, for at jeg har fått være en del av høytid, viktige øyeblikk, og være med på å ta vare på viktig familie-arv. De har vært gode øyeblikk i en tid hvor vi har seilt i motvind.. Takk til alle dere som har kjøpt bøker og enkeltoppskrifter, og takk til dere som følger og heier på meg i sosiale medier. Dere aner ikke hvor mye en hyggelig kommentar kan bety. 

Med ønsker om at 2022 skal by på mer forutsigbarhet, reiser, møter med mennesker, overskudd og tid til kreativitet. 

Å lære av sine feil

Noen ganger går ting absolutt ikke som jeg har planlagt. Så lenge det handler som egosøm er det i og for seg greit, jeg setter det på kontoen for læring. Det er få ting jeg lærer så mye av som de feilene jeg gjør. Skinn et er av de materialene jeg egentlig liker å arbeide med, men jeg har kommet frem til at jeg har et stykke igjen før jeg synes at jeg mestrer det. Jeg liker mykheten, lukten og fleksibiliteten i materialet. Men å arbeide med skinn innebærer noen utfordringer, du bør blant annet sy riktig første gang, ellers risikerer du får hull i skinnet der du må sprette opp sømmen.

Også er det ulike kvaliteter. Og man kan snakke om mykt og fint skinn, men det er ikke det samme som sterkt skinn. At noe er kostbarter ikke ensbetydende med at det tåler hard behandling. Og det er vel noe av det andre jeg synes er litt fascinerende med en del kvaliteter, de er har mange styrker og fordeler, men er lette å ødelegge. Som for eksempel skinn, ull og silke. Denne gangen hadde jeg lyst til å sy et brunt skinnskjørt med lommer.

I området har vi noen gode forhandlere på skinn, men da alt er nedstengt passet det fint å dykke ned i esken med skinn til et eller annet for lengst glemt prosjekt. Jeg fant flere skinnbiter i brunt som jeg tenkte kunne passe til formålet. Som regel må jeg finne to som er ganske like i fargen, men denne biten var ganske stor. Skinnet var både mykt og tynt.  Ulempen var at den hadde en god del skjøre partier som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å bruke. Men dette skinnet hadde den fineste fargen, og jeg hadde antageligvis beregnet at det holdt til et skjørt når jeg kjøpte det inn. Jeg var litt betenkt i forhold til tykkelsen, om det ville krølle eller dra seg.

Tidligere erfaringer

Det ble raskt klart at det ikke var mulig  å unngå alle skjøre partier når jeg klippet ut skjørtet. Delene ble spredt utover, og en av fordelene med skinn er at her trenger man ikke tenke på mønster eller trådretning. Men noen av delene var såpass stygge at jeg forsøkte å bruke dem på innsiden av linningen og inni lommen. Et tips jeg har fått tidligere er å stryke på et limstoff på baksiden av skinn. Den første gangen jeg gjorde det glemte jeg å ta hensyn til at stretchen i skinnet forsvant med limstoffet. Så der lærte jeg at å stryke vliselin på hele baksiden gjorde skinnet veldig stabilt å arbeide med, men det ble til gjengjeld veldig stivt og lite fleksibelt. 

Og noen nye...

Siden har jeg klippet strimler som jeg setter på der hvor jeg har tenkt å sy. Når jeg forsterker skinnet ved sømmen med et limstoff kan det bli litt lettere å sy. Og her skjedde den første feilen. Det er mulig at det skyldes at jeg har et annet annet strykejern enn tidligere, men det ble for varmt for skinnet som krøllet seg sammen. Delene var bare å kaste. Noen biter måtte klippes til på nytt, men da var jeg henvist til de områdene jeg ikke ønsket å bruke. 

Jeg bruker gjerne klyper eller noe annet til å holde skinnet sammen for å unngå å lage hull med nåler.

Jeg bruker enten en teflonfot eller rullefot når jeg syr på skinn, sammen med en (alltid ny) skinn-nål. Likevel hender det at skinnet blir for seigt. Noen ganger legger jeg et tynt papir over der hvor jeg skal sy, men jeg synes det er vanskelig å få full oversikt med et papir om jeg for eksempel skal sy en stikning. Jeg har brukt det en del tidligere, men synes det også kan være litt plunder å plukke ut små papirrester fra sømmen etterpå. I god tro på at vliselin ville gjøre susen alene droppet jeg papiret. Det var kanskje ikke så lurt. 

Foret gjør skjørtet behageligere å ha på. Ikke at det spilte så stor rolle etter hvert, da jeg fullførte prosjektet på ren trass. Ikke med tanke på videre bruk. 

Jeg har sydd i skinn tidligere, men aldri i så tynt og mykt skinn. Og det var en stor forskjell, et tykkere skinn er stødigere å arbeide med. Selv med rullefot og limstoff formelig "tygget" symaskinen min flere sømmer. Tidligere har jeg brukt litt tykkere tråd til for eksempel stikninger, det viste seg helt umulig i denne kvaliteten. Flere partier hadde nålen gått igjennom skinnet uten at det ble en søm. Andre ganger stoppet den plutselig opp og "tygget" av hjertens lyst. Et parti ble så stygt etter at maskinen hadde gjort sitt, at jeg endte opp med å maskere noe av det med maling for skinn. Løsningen ble å bruke tynnere tråd. I tillegg oppdaget jeg at de skjøre partiene dro seg, og ville ikke falle pent. De var for lette, og om de først var blitt krøllete var det vanskelig å rette ut.

Spesielt det nederste feltet på skjørtet forble krøllete. Det nederste feltet dro seg, og jeg synes ikke det falt pent. Jeg har limt kanten nederst fremfor å sy en søm. Jeg hadde på dette tidspunktet kommet frem til at jeg ikke orket å sy flere sømmer i dette skinnet. 

Lim vs ikke lim.

Jeg er ikke så glad i lim. For i det du har limt har du mistet muligheten til å gjøre endringer. Du får ofte fine og flate sømmer med lim, men har du limt risikerer du å rive i stykker skinnet om du må ta det opp igjen. Det er heller ikke uten videre å anbefale å sy stikninger over, da symaskinen ikke er spesielt glad i å sy i virkelig seigt materiale. Det hender jeg limer, men ikke om jeg skal ha en stikning over. 

Jeg krysser fingrene for at jeg har et par litt tykkere skinnbiter i skuffene, og plukker heller små papirrester heller enn å få ennå et prosjekt tygget i stykker av symaskinen. 

Egentlig hadde jeg mest lyst til å legge bort hele prosjektet, men bestemte meg for å fullføre nesten bare for å ha gjort det. Kjente at jeg ble litt trassig av all motgangen. 

Selv om jeg liker modellen tviler jeg på at dette er et skjørt som kommer til å bli brukt. Jeg synes det ikke faller pent, og krøller lett. Jeg ser også for meg at siden de tynneste partiene dro seg vil det antageligvis fort bli utvidet, og få uønsket fasong i skjørtet. Men, det er et greit "test and learn"-prosjekt. Tynt og skjørt skinn egner seg ikke til alt og det blir neppe noen gjentagelse. Men det er en del som tyder på at jeg tar frem papirrullen igjen til neste prosjekt, i en litt tykkere kvalitet. For modellen likte jeg godt og da er det bare å gi søm i skinn et nytt forsøk. Det gjelder å ikke gi seg. 

GRØNN GLEDE

Tittelen er muligens en smule misvisende for dette er så absolutt ikke et innlegg om hagearbeid, men tvert i mot et innlegg om gleden over å arbeide med grønn tekstil! Det er ikke så ofte at jeg syr eller strikker noe til meg selv lenger. Det vil si, jeg strikker opp en mengde modeller, men når alt skal dokumenteres, skaleres opp i flere størrelser, korrekturleses, fotograferes osv osv forsvinner hobbyfølelsen og rekreasjonen som man gjerne forbinder med håndarbeid. Å skulle sy noe til meg selv mens det ligger betalte oppdrag og venter i systuen kjennes heller ikke naturlig. Så da 17.mai og det største bunadsrushet var over inntok jeg igjen systuen kun for å lage noe fordi jeg hadde lyst! Et overraskende stort savn faktisk.

Grønt på grønt. En farge jeg først i de siste årene har begynt å arbeide med. Den jadegrønne er en favoritt.

INSPIRASJONSKILDER
Pintrest synes jeg er en fantastisk kilde til inspirasjon, hvor jeg har funnet  ideer til både strikk og søm mer enn en gang. Denne gangen hadde jeg funnet et bilde av et omslagsskjørt jeg ikke hadde klart å glemme. Ettersom jeg fortsatt handler både tekstiler og garn når jeg er på reise, har lageret av tekstiler vokst betydelig i denne perioden hvor jeg kun har sydd til andre. Jeg tror faktisk at jeg ikke hadde sydd noe til meg selv på over et år?  - Eller så har jeg kanskje vært opptatt med strikketøy eller
andre prosjekter..?

Det grønne ullstoffet har ligget fremme på klippebordet i ett år, i påvente av det rette prosjektet, tid og overskudd. 

Et jadegrønt ullstoff innkjøpt i San Francisco hadde ligget på klippebordet lenge. Siden i fjor sommer faktisk. - I mangel av tid, overskudd og en god idé hadde stoffet fått ligge fremme som en litt sår påminnelse om hvorfor jeg liker håndarbeid i utgangspunktet: skapergleden. Samt gleden over å arbeide med farger og gode tekstiler. Og rekreasjonen knyttet til håndarbeidet.

Skjørtet på Pintrest var grått og elegant, med sorte knapper. Mitt ble litt mindre elegant, men det holder vel?

Med kun et bilde av skjørtet som utgangspunkt måtte jeg gjette meg litt frem med hensyn til mål og løsninger. Gikk skjørtet ned til kneet eller nedenfor kneet? Hvordan ble det egentlig lukket, med en glidelås midt bak eller i siden? Og var det splitt andre steder enn i fronten som en del av omslaget?

Jeg oppdaget fort at stoffet krøllet lett. Det var ikke mye manøvrering som skulle til før det syntes. 

Noen  endringer var også nødvendig da stoffmengden jeg hadde til rådighet som vanlig var begrenset. Å få tak i mer stoff syntes vanskelig, om ikke umulig. Det gjaldt å finne gode løsninger samtidig som jeg beholdt de elementene som gjorde at jeg hadde falt for skjørtet i utgangspunktet.

Albert er sjelden langt unna matmor. Største utfordringen var å unngå skitne labber på skjørtet.
Det er en grunn til at kun fremsiden avbildes. 

Et godt grunnmønster er alltid en god begynnelse. Med et godt utprøvet grunnmønster kan man lage det meste med litt øvelse. En enklere løsning kunne vært å  kun sy et underskjørt hvor den øverste omslagsdelen kun ville ligget løst over den andre. Men ved å fore alle delene fikk jeg mer tyngde og dermed en bedre fall i hele skjørtet. Samtidig synes jeg det er pent at denne delen er foret da det fungerer som en splitt hvor foret kan synes når du går.

Og da var strømpene historie.. Ikke bare bare å ta bilder med en liten ivrig valp.

Knappene på siden er kun dekor da det er linningen som holder delene sammen. Omslaget er med andre ord kun et designelement, helt i tråd med inspirasjonskilden. Åpningen i skjørtet ble lagt midt bak. Resultatet syntes jeg ble bra. Et lite skår i gleden er at stoffet krøller, veldig! Noe som overrasker da dette skulle være den fineste Italienske ull. Noe også prislappen antydet. Jeg tror likevel ikke at skjørtet blir en hyllevarmer da jeg er mer enn begeistret for fargen. Stoffet ble innkjøpt til garnet i Molly-cardiganen min, og sammen synes jeg de utgjorde et fint antrekk. Krøll eller ikke.


MODELL OG MATERIALER
Design: inspirasjon hentet på Pintrest, Ps. mønsteret til Molly kommer snart på Ravelry.
Materialer: 0,9 m ullstoff og forstoff
Fra lager: ja
Farge: jadegrønt.
Kjøpt hos: Britex Fabrics, San Francisco
Tilbehør: 1 glidelås, 3 knapper
Størrelse: 36

Ps. Om du savner en kort cardigan, kommer mønsteret til Molly snart på Ravelry.

Rett kvalitet og modell = sant

Det har vært stille på bloggen en stund, andre ting har måttet prioriteres. Ikke at det har vært all verden med søm-tid heller. Så det har i bunn og grunn vært lite å blogge om også. Nå skal det sies at jeg har fått sydd litt i forbindelse med et sømkurs jeg skulle holde på Lillestrøm Sysenter. Et mini-kurs om innsetting av glidelåser. Midtstilt, skjult, usynlig, gylf, falsk gylf,m.m. Det mangler med andre ord ikke på metoder for innsetting av glidelåser. Da var det ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og lage nok eksempler til kurset. Min lærer i pedagogikk har innprentet oss at vi heller bør beregne for mye "stoff" for en time, - vi må aldri slippe opp for oppgaver! Det var det ingen fare for at jeg skulle gjøre. Jeg hadde forberedt meg godt. Neste gang forlenger vi nok kurset med en time. Men jeg tror det var både morsomt og lærerikt for alle parter.

Jeg har igjen sydd i skinn. Denne gangen i en modell som nok hadde egnet seg bedre for tekstil.

I forbindelse med at jeg tester ut en ny symaskin, (skal skrive mer om tips ved valg av symaskin litt senere), fant jeg ut at jeg ville sy noe i skinn. Jeg har hamstret et lite lager av skinn som jeg ikke har turt å sy i, da min symaskin bærer økende preg av å være "sliten". Enkelte stoffer som skinn, chiffon, og tynn silke har nesten bokstavelig talt blitt tygget opp av en stadig mer glupsk symaskin.

Den hvite "Teflonfoten" kan skimtes i bakgrunnen. Den praktiske magnetnål-skålen er det mannen i huset som står for. 

Teflon
Jeg hadde av en skinnforhandler blitt anbefalt en overtransportør, men hos Lillestrøm Sysenter utfordret de meg også til å teste ut en teflonfot, evt en rullefot. Jeg kom aldri lenger enn til teflonfoten. Den fungerte! Den skled over skinnet som om den aldri skulle ha gjort annet. Mens jeg tidligere har brukt tynt mønsterpapir for at symaskinfoten ikke skulle suge seg fast i skinnet, for så å tygge det opp, var det et helt ukjent problem med denne symaskinfoten.

Mochi-skirt fra Mette Møller. Utgangspunktet for mitt skjørt.

Modellen 
Jeg har en norsk yndlingsdesigner, Mette Møller. Hun har en kombinasjon av sporty stil, kombinert med feminine linjer som jeg liker godt. Av og til blir hun litt for sporty for meg, men når hun treffer, så treffer hun. Er det et sted jeg kan gå på en smell så er det i butikken hennes. Fra første gang jeg så "Mochi skirt" visste jeg at det måtte bli mitt. Det vil si, jeg dro til butikken bare for å sjekke om det kanskje kunne passe, noe det selvfølgelig gjorde. Det var ikke annet å gjøre enn å lukke øynene og dra kortet. Men så har jeg også så godt som bodd i skjørtet etterpå. Så godt har jeg likt det at jeg fant ut at jeg ville sy meg et tilsvarende.

Man skal være forsiktig med å sette nåler i skinn. Store binders gjøre nytten for å holde ting på plass uten å lage merker i skinnet.

Jeg hadde lyst til å teste ut modellen i skinn, da jeg vurderte at det feminine designet ville bli morsomt i et røft materiale. Og hva er vel røffere enn skinn? Noen endringer tenkte jeg likevel å gjøre. Splitten foran på originalen er helt åpen. Det vil si at litt av skjørtestoffet er sydd fast i foret under. Antageligvis for å skape litt mer dybde i folden? Men, når jeg sitter blir foret synlig på hver side, noe som hadde irritert meg litt. Jeg bestemte meg derfor heller for å lage en vanlig gå-fold. Dessuten var jeg usikker på om denne åpningen ville fungere i skinn.

Alle sømmer blir forsterket med et innleggsstoff. Dette gjør sømmene mer robuste.

Splitten ble også laget litt mindre dyp. Dette hadde en praktisk årsak, som handler om tilgjengelig materialer. Nå skal det sies at jeg først startet med et annet skinn. Designerspiren hadde tatt med fra København et skinnstykke som var på størrelse med noe jeg nesten ikke kunne tro var fra en sau. Nydelig, sjokoladebrunt og egentlig her perfekt for dette formålet. Men etter å ha jobbet litt med det syntes jeg skinnet virket litt for tynt, og fikk det ikke til å henge slik jeg ville. Ut fra skinnlageret kunne jeg heldigvis hente ut et mokka-brunt litt tykkere skinnstykke. Riktig nok mye mindre, men tilstrekkelig for dette formålet.

Vil splitten falle på plass, eller vil den insistere på å gjøre som den selv vil?

Selve sømmen av skjørtet gikk uten problemer, mye takket være teflonfoten. Alle sømmer ble på forhånd forsterket med et innleggs-stoff, som jeg strøk forsiktig på på baksiden av skinnet. Skinn kan nemlig strykes, forsiktig uten damp, hvor selv de mest standhaftige bretter kan forsvinne med litt tålmodighet. Da jeg ikke hadde nok skinn til å lage et belegg fant jeg frem et stødig ullstoff i nesten identisk farge. Da skinn vider seg ut ved bruk er det greit å ta noen forehåndsregler for at det ikke skal bli for stort i livet. I tillegg til at jeg bruker et innleggs-stoff på belegget, pleier jeg å sy inn en snor eller et bånd i linningen for å holde den på plass.

Jeg vurderte lenge for og mot å sy fast falden nede, og ikke bare lime som jeg ofte har gjort. Men kom til at en kun limt fald av og til kan løsne litt. Ved å sy falden kunne jeg også bruke litt mindre lim og gjøre kanten litt mykere. 

Blomsten, som jeg synes var prikken over i-en på skjørtet virket av en eller annen grunn litt større på mitt skjørt, selv om målene skal være mer eller mindre identiske. Enn så lenge velger jeg å beholde blomsten da jeg synes skjørtet var litt kjedelig uten. 

Enkel å lage, men litt knotete i skinn på grunn av tykkelsen. Bladene er laget i et lag skinn og forstoff på baksiden.

Resultatet
Jeg vet det jo så godt. Velg kvalitet etter modell, (eller motsatt). Men nå hadde jeg lyst til å prøve ut symaskinen på et skinnprosjekt samtidig som jeg ønsket en kopi av mitt nye favorittskjørt. Gåfolden ville fungert i en tekstil. Men i skinn får jeg ikke presset gåfolden slik at den holder seg på plass. Skinn er derimot et "levende" materiale som opptrer litt uberegnelig. Jeg antar at jeg må bruke skjørtet litt for å se hvordan skinnet etterhvert vil opptre. Om jeg ikke får "temmet" det inn i en gåfold har jeg alltids to muligheter: enten åpne folden helt og sy fast litt skinn på foret under, eller sy igjen deler av, eller hele gåfolden. Men, jeg må nok innse først som sist at modell og kvalitet i dette tilfellet = ikke sant.

Fargen er så mørk at den ser nesten sort ut. Mokkabrun er dog fint til høstfarger. Og blomsten? Den får enn så lenge bli.

Julestrømpe?
Vi nærmer oss jul med stormskritt, og i motsetning til samme tid i fjor har jeg ikke en gang begynt på julehandelen. Jeg skulle gjerne hatt noe hjemmelaget å gi bort, men denne høsten har stort sett det mest av det jeg har strikket blitt til nye mønstre som skal inn i ukeblader på nyåret. - Jeg har blitt bedt pent om å vente litt med å blogge om modellene, da trykketiden er lang. Men, de kommer - og jeg gleder meg til å vise dem frem. Design er gøy, og på en måte veldig personlig. På Husfliden fikk jeg en kommentar om at modellene mine var veldig meg. Det samme ser jeg hos andre som designer, at de ofte designer med seg selv som utgangspunkt. For design handler mye om, når det kommer til stykket: om personlig smak.

Jeg tror det er få som IKKE strikker som forstår hvor mye matte og tall som ligger bak utregningen av et strikkemønster. 

Vise frem arbeider har jeg også fått muligheten til via kunstskolen jeg går på i høst. Elever på "erfarent-nivå" har fått invitasjon til å stille ut et par bilder i en juleutstilling. Jeg sitter foreløpig litt på gjerdet, for om design er personlig, så er maleri veldig personlig. Hva magefølelsen til slutt sier er foreløpig helt åpent. Uansett, så tror jeg at jeg snart må få samlet meg om å fylle et par julestrømper, hjemmestrikkede eller ikke.

Materialer og design
Design: Mette Møller
Materialer: 9 fot lammenappa, 0,5m forstoff, 0,15 cm ullstoff til belegg i linningen
Fra lager: ja
Farge: Mokkabrun
Kjøpt hos: Jørn Jensen Lærhandel, Lillestrøm
Tilbehør: 1 glidelås 25 cm, vliselin
Størrelse: 36

En gammel favoritt blir som ny

Å bli sittende fast i en stil, kan fort bli feil ettersom årene går. På et eller annet tidspunkt kan de fleste kles- eller hårstiler med fordel fornyes. Ikke for det, jeg har stor sans for de gamle damene på Upper West Side i New York i sine ungdommelige leopard-tights - uten at jeg dermed har noe ønske om å kopiere dem. Det er kanskje jeg derfor ikke uten en viss bekymring kan konstatere at jeg har hatt mer eller mindre den samme frisyren de siste 10-15 årene: fyldig pannelugg og langt ved ørene. Og nå graver jeg altså frem gamle favoritter fra klesskapet, - bare for å fornye eller gjenskape dem.

En ny variant av en gammel favoritt. Mon tro om jeg sitter jeg litt for godt fast i gamle favoritter. 

Dette skjørtet er et resultat av graving i klesskapet. Et skjørt som tidligere har vært mye brukt, men nå pakket bort da det er grått og sort - farger jeg stadig sjeldnere tyr til. Noe som er synd, da skjørtet fortsatt er mer enn brukbart. Ergrelsen over at et så morsomt skjørt skulle ligge ubrukt satte meg på ideen med å lage et lignende bare i "mine" farger, altså i jordfarger.

Kantene er ikke brettet inn eller kastet over som en del av designet. Dette er ikke et stoff som rakner, og jeg syntes at de "rå" kantene var med på å gi skjørtet en røffere stil. Skjørtet er helforet, selv om jeg har laget foret litt smalere enn selve skjørtet.

Netthandel i bakrus 
Og slik kom et skikkelig bom-kjøp fra Mood Designer Fabrics endelig til nytte. Å handle på nett fra Mood er i seg selv en kostbar affære. - Nesten så dyrt at jeg omtrent kunne ha forsvart flybilletten. Husbonden hadde riktig nok noen innvendinger mot dette resonnementet, men kostbar frakt, ordrehåndtering og påfølgende toll utgjør tilsammen en "pen" sum.

Etter å ha "lekt" litt kom jeg frem til at en knapp kunne være en morsom detalj. Firkanten ble lagt under for å forsterke stoffet.

I et svakt øyeblikk hadde jeg falt for fristelsen i å bestille et par meter med silke, et matchende rutete ullstoff og noen veldig billige glidelåser. De billige glidelåsene spilte her rollen som alibiet for hvordan dette kunne beskrives som en fornuftig handel. Det var inntil jeg forsto at det kostet penger å håndtere alle delene i en ordre. Desto flere deler - desto dyrere, og mange glidelåser = mange deler. Et annet moment er muligheten for korrekt farge-gjengivelse på nett.

Uten broderingsfunksjon på symaskinen min blir brodering = håndsøm. 

De matchende fargene matchet ikke i det virkelige liv, med mindre de hadde skiftet farge en gang over Atlanteren. Uansett, den gyldne silken var gullfarget, og den brune silken matchet ikke ullstoffet. Og det rutete ullstoffet som skulle bli en jakke, vel rutene var så store at jeg i beste fall kunne fått til noe i en veldig liten barnestørrelse. Det vil si om rutene skulle ha stemt.

Hele skjørtet, bortsett fra linningen er klippet i kvadrater og remser. 2 deler foran og en bak. 

Men til denne modellen syntes jeg rutene godt kunne være litt store, selv om de var langt mindre i inspirasjonskilden. Foruten endring av farger har jeg lagt til enkelte elementer og trukket fra andre. Alt i alt ser jeg på de endringene jeg har gjort som forbedringer. Den største utfordringen med denne modellen var egentlig å sette sammen delene i riktig rekkefølge. Da jeg har valgt litt andre løsninger har det også gitt meg noen nye utfordringer for når og hvordan enkelte deler skal syes sammen eller på. Uten at jeg skal hevde at det har vært veldig komplisert søm, har det vært et prosjekt som har fordret et åpent sinn og kaldt hode.

Det ensfargede brune stoffet var faktisk det som videt seg ut mest. Linningen som jeg hadde klippet nesten i miste laget har etter en del omganger med symaskin og strykjern utvidet seg med flere cm. Satser på at det trekker seg litt sammen etter vask, 

Resultatet
Ut fra det jeg kan se så langt synes jeg at jeg har lykkes godt med å gjenskape, samtidig som jeg har fått satt mitt eget preg på skjørtet. Jeg hadde en stor utfordring underveis, og det var at begge stoffene dro seg kraftig. Dessverre dro de seg ikke likt, noe som medførte en del ekstra arbeid for å unngå bulker og klumper der de to stoffene skulle syes sammen. Mye nåling og noe tråkling ser heldigvis ut til å likevel ha gitt et bra resultat. Nå er rutete ullskjørt fortsatt blant favorittplaggene mine, (som det sikkert også var for 10-15 år siden), så jeg har liten grunn til å anta at det kommer til å ende opp som en hyllevarmer. Om det er tid for fornyelse av stilen? Vel det må jeg nesten vurdere en annen gang. Om jeg nå ikke være litt gæren og like godt slutte med å klippe min egen pannelugg?

Skjørtet har mye vidde og ser faktisk ut til å kunne inspirere til lek og moro. Jakken er forøvrig også et resultat av inspirasjon fra en "gammel" favoritt.

Kreativitet - evne, personlighet eller talent?
At bloggingen går litt i rykk og napp skyldes ikke at hendene ligger i ro, men at de er involvert i litt for mange ting på en gang. Av erfaring vet jeg at dette ikke er rett publikum å beklage meg over "for mange" prosjekter på en gang til, noe jeg heller ikke har noen intensjon om å gjøre. Det helt greit at kreativiteten tidvis bobler litt over, selv om jeg kan gripe meg selv i å tenke hvor kjekt det kunne ha vært med et par ekstra armer. For jeg er overbevist om at kreativitet avler kreativitet. Er du i et kreativt miljø, tror jeg du også vil inspireres til mer kreativitet. En kveld i uken på kunstskole virker i alle fall som den reneste vitaminpillen på undertegnedes kreativitet.

Jeg kom over et foredrag på YouTube om kreativitet med komikeren John Cleese som hevdet at kreativitet ikke var et talent, men at det var en måte å arbeide eller tilnærme seg en problemstilling på. Jeg synes det er en interessant påstand; at kreativitet er noe alle har eller kan lære. Påstanden er at noen mennesker på et tidspunkt har tilegnet seg denne evnen bedre enn andre, - fremfor at kreativitet er et medfødt talent. Men hva er nå egentlig kreativitet? Ofte forbindes det med det kunstneriske, men personlig har jeg vel heller sett på det som en evne til å se nye løsninger der andre ikke ser skogen for bare trær. Selv heller jeg nok til en teori om at enkelte mennesker er mer kreativt anlagt som en medfødt evne.

Lite mangel på leking og fri tenkning på denne veggen. Åpne var også de som fant at grafitti var en måte å forskjønne et tidligere belastet og forsøplet område av Oslo. Flere vegger er nå dekorert med imponerende kunstverk som en følge av dette initiativet.

Åpen modus - kreativ, lukket modus - ikke kreativ. Forskjellen kunne godt beskrives som at i en kreativ modus er du åpen for at ting flyter - du er klar for å leke og være nysgjerrig! I en lukket modus er du derimot opptatt av å ta en rask avgjørelse. I følge Cleese er det en del faktorer som må være på plass for at man skal kunne være kreativ; som ro, nok tid og rom for å både leke og reflektere, selvtillit og mot, (du må ha mot til å feile), samt humor.

Cleese tar også opp et par kreativitetsdrepere: stress, sitte i åpent landskap, møte nye ideer med negativitet, problemer og hindringer, mye støy og fravær av humor. Om dette stemmer er jeg redd kreativiteten kan møte trange kår på flere norske arbeidsplasser.

Modell og materialer
Design: eget mønster, inspirasjon hentet fra et gammelt skjørt
Materialer: 1,4 m 100 % rutet ullstoff, 40 cm ensfarget ullstoff, 55 cm forstoff
Fra lager: ja
Farge: mørk brun, høsttoner
Kjøpt hos: Mood Designer Fabrics
Tilbehør: 50 cm delbar glidelås, 2 knapper
Størrelse: 36

Jeg kunne jo ikke la ham klatre opp igjen

Dette fantastiske ullstoffet ble i fjor sommer kjøpt som et av flere ferieminner i Bologna. I gamlebyen kom jeg over en gammel og ærverdig tekstilbutikk som så ut som den hadde hatt sin åpningsdato en gang tidlig på 18-hundre tallet. Det var ikke mindre åpenbart at eieren også hadde tilbragt betydelig med tid i butikken. Men selv om han fremsto som både liten og en smule skrøpelig, var han var elskverdigheten selv. Noe som kom godt med da dette var en handel som måtte foregå på italiensk og mye godvilje. Som alltid i italienske tekstilforretninger var hele vareutvalget plassert bak disken. Her var det med andre ord bare å begynne å peke og antyde farge og kvalitet.

Et nytt høstskjørt i ull. Hvem skulle nå trodd det...

Bløthjertet eller bare uten ryggrad? 
En varm rød ullkvalitet hadde fanget min oppmerksomhet omtrent i det jeg kom inn i butikken. Jeg kjente at jeg faktisk var en smule opprømt over muligheten til å kunne få sydd meg en «snerten» jakke i italiensk ull, og som en ekstra bonus var varm rød. Signore kikket opp på hyllen, og nikket anerkjennende til mitt valg. Litt usikker til bens, skjønte jeg raskt at han hintet om hjelp til å holde stigen mens han klatret opp. Jeg kan knapt beskrive skuffelsen da jeg forsto at det kun var en knapp meter igjen på rullen.

Butikken lå midt i gamlebyen i Bologna. Jeg snublet over den ved en tilfeldighet da vi søkte ly for regnværet.

Vel er jeg kreativ, men trylle kan jeg ikke. Det var ikke på langt nær nok stoff til jakken jeg bare sekunder tidligere hadde sett for meg. Signore forsto skuffelsen og klatret raskt opp stigen igjen og fisket frem et lakserødt stoff ut av hyllene, og så et til og et til. Jeg hadde ikke hjerte til å gå tomhendt ut av butikken. Jeg hadde heller ikke hjerte til å sende ham opp stigen igjen, - uten hjelp, så jeg endte opp med en meter med rød ull, og halvannen meter i et lakserødt stoff i ull og silke som jeg fortsatt ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg lot de siste to stoffene være, de hadde han hentet ut fra nederste hylle, - uten stige.

Skjørtet åpnes og lukkes med en glidelås bak fremfor å bruke knappene  i front. 

Det røde stoffet planla jeg lenge å sy en vinterkåpe til barn av, før det gikk opp for meg at småniesene mine hadde vokst fortere enn jeg hadde klart å følge med på. Niesen jeg trodde var 2 år, og som jeg tilfeldigvis allerede hadde begynt å sy en kåpe til, viste seg å ha rukket å fylle 4 år den julen. – Jeg ble heldigvis advart før gaven skulle overleveres. – Det torpederte også «rød-ullkåpe planer», da en liten meter nå ville bli i snaueste laget for dette formålet.

Et frontpanel kan gjøre at det blir litt mye stoff i front.
Heldigvis ser det ut til at det ikke blir klumpete til tross for den kraftige kvaliteten. 

Et nytt skjørt trengte jeg vel?
Designerspiren antydet stoffet ville gjøre seg godt som et høstskjørt. I og med at jeg hadde en mangel på ullskjørt, (ironi om noen skulle ha vært i tvil), begynte letingen etter en modell passende til et kraftig ullstoff. Modellen kom med buksen og frontpanelet. Jeg syntes lukningen foran, selv om den ikke brukes, var en morsom designdetalj som jeg godt kunne tenke meg å gjenta.

Skjørtet ble helforet for å sikre komfort ved bruk. Det ville ellers fort kunne ha hengt seg opp i strømpebuksene. 

Herfra gikk det meste ganske greit. Mønster ble tegnet opp, deler klippet og sydd. Da stoffet er relativt kraftig ønsket jeg ikke synlige sømmer på skjørtet noe som medførte en del håndsøm. Jeg har lite i mot håndsøm, men det er tidkrevende. Skjørtet ble foret for å sikre god passform og komfort. Med et for vil skjørtet blant annet ikke feste seg til strømpebukser utover høsten.

Full katastrofe! En dårlig kombinasjon med en som er litt for ivrig etter å bli ferdig og en veldig skarp kniv. 

Er det mulig?
Enkelte ganger kan man bli vel ivrig. I dette tilfellet var jeg altfor ivrig etter å bli ferdig. Knapphullene var ferdig sydd, knappene var sydd i, og falden nederst på skjørtet var lagt opp. Alt som gjensto var å stryke litt på falden og sprette opp knapphullene. Som regel pleier jeg alltid å åpne knapphull, med en sprettekniv, ved å åpne halvparten inn fra hver side for å sikre at jeg skjærer for langt.

Det var med nød og neppe at det holdt, ikke bare med stoff, også sytråden hadde bare cm igjen.

Deler av knapphullet på linningen var derimot sydd gjennom flere lag med stoff. En ny og skarp sprettekniv skulle gjøre jobben enkel, - og enkelt skar den igjennom alle lag og flere cm forbi knapphullet! Et tips for å unngå slike blemmer er å sette en knappenål i enden på knappehullet, - noe jeg selvfølgelig ikke hadde gjort. I slike redselsøyeblikk er det egentlig bare en ting å gjøre: puste dypt og lage en stor kopp kaffe. Til alt hell hadde jeg akkurat nok stoff (og tråd) til å lage den ødelagte delen av linningen på ny.

Nok vidde i skjørtet til å danse i? Men er det kanskje litt i meste laget?

Resultatet
Jeg elsker fargen. Den er høst! Og ullskjørt er som regel en suksess i mitt klesskap, så det ender neppe opp som hyllevarmer. Det er mulig jeg kommer til å justere litt på klokkefasongen på skjørtet. Jeg ønsket mye vidde, men ser at jeg kan ha lagt til vel mye vidde. Eller at klokkene burde begynt litt lenger ned? – Jeg tror jeg må bruke det litt og kjenne litt på det. For akkurat nå er det helt greit om den splitter nye, superskarpe, sprettekniven får bli liggende i skuffen en liten stund til.

Nå skal det brukes, prøves og testes ut før jeg vurderer å sette sprettekniven i det på ny.

Den rosa bølgen
Tusen takk for alle kommentarene og erfaringene dere har delt etter forrige innlegget om den rosa pønken. Jeg beklager at jeg ikke har fått gått inn og svart dere alle, men tiden har rett og slett ikke strukket til. Hverdagen er i kjent stil i ferd med å tette kalenderen med aktiviteter. Så mye at noe må vike, dessverre også en del hyggelige ting. Men, jeg klager ikke fordi: for første gang på veldig lenge er kalenderen endelig i hovedsak fylt opp med lystbetonte aktiviteter.

Denne høsten har vært bedre på mange måter enn på det jeg kan huske. Helt fantastisk å ha så flotte dager i slutten av september, 

Det var flere av dere som hadde erfaringer med å bli møtt med leie holdninger til typisk kvinnelig håndarbeid. Gitte hadde fått noen kjipe kommentarer fra andre kvinner om sitt håndarbeid. Jeg tror noen kvinner har behov for å holde litt avstand til tradisjonelle kvinnesysler. Kanskje av frykt for å virke trauste og kjedelige? -  Det var jo tross alt ikke uten grunn at jeg selv følte behov for å skjule mine hobbyer. Kathrine Aspass forteller i boken sin om hvordan hun opplevde det nesten som en straff å få en symaskin i gave som 25 åring. Hun fryktet at den ville frata henne frihet, og kneble henne til den tradisjonelle kvinnerollen, - en rolle hun absolutt ikke ønsket å leve opp til. Symaskinen hennes står fortsatt ubrukt innerst i et skap.

Jeg er en stor fan av "det store symesterskapet", men fortviler litt over at serien gir et helt feil bilde av hvor mye tid som ligger bak et håndarbeid, og at det kun er en koselig hobby som deltagerne driver med på si. 

Lone tok opp at vi selv bærer en del av ansvaret ved hvordan vil omtaler det vi holder på med. Språk er makt. Snakker vi det vi gjør ned, vil også andre oppfatte det som mindre viktig. Lone har blant annet ikke hobbyrom, men et studio. Et godt eksempel til etterfølgelse, mitt syrom blir etter dette omtalt som mitt atelier. Men det er ingen tvil om at statusen til typisk kvinnehåndverk og manne-håndverk ikke vurderes likt. Selv fikk jeg en liten aha-opplevelse i forbindelse med at jeg skulle levere et prisoverslag på et mulig syoppdrag.

For å få et riktig bilde av tidsbruken søkte jeg råd hos flere erfarne og profesjonelle syersker. Det er ingen overdrivelse at min potensielle oppdragsgiver hadde forventet en helt annen sluttsum, og timepris. Også husbonden stilte seg uforstående til prisen. Jeg spurte ham så om hva han hadde forventet om han hadde engasjert en snekker på samme antall timer, ville han fortsatt ha syntes at timelønnen og prisen var høy? – Mitt tilbud ble plutselig veldig rimelig.

Modell og materialer
Design: eget.
Materialer: 1,2100 % ullstoff, ca 60 cm forstoff
Fra lager: ja
Farge: varm rød
Kjøpt hos: Seterie, S. Zinelli, Bologna Italia
Tilbehør: Linningsbånd, glidelås, 8 knapper
Størrelse: 36