Vær litt raus a'

Jeg har vært litt naiv og kanskje heldig. Når jeg har hatt kunder i systuen som har spurt meg, "Men er dette lov, er det ingen som kommer til å kommentere på at dette er feil?". Da har jeg ledd litt og forsikret at bunadspolitiet er høyst oppskrytt og at om andre har problemer med at man bruker sorte behagelige sko fremfor de vanlige bunadskoene får det være deres problem. Egen helse kommer først. Mange har føtter som gir dem smerter ved bruk av litt stive sko. For dem er alternativet å enten bruke andre sko eller la bunaden henge i skapet. "Det er da virkelig ingen som går rundt og kommenterer sånt?" Til dem vil jeg nå be om unnskyldning. Det er visst det.

Man kommer langt med litt raushet og toleranse.

Det har vært velsignet fritt for bunadspoliti på de bransjearrangementene jeg har vært på. Kanskje har jeg vært heldig og bare truffet på hyggelige og rause folk? Jeg har vært på bransjearrangementer hvor noen har glemt bunadskjorten eller -skoene hjemme. Det har aldri vært noen som har sagt "Fy, sånn skal den ikke være", eller begynt å le når de ser vedkommende! "Ha ha", nei har du sett! Hvorfor, fordi det ikke er hyggelig. Fordi man vet at skjorter kan glemmes, og at folk har vonde bein som ikke passer inn i "riktige" sko. Det er ikke noe problem, og har noen et problem med det så er det akkurat det det er, deres problem. 

Å gjøre det beste ut av situasjonen

Etter tre dager med storbyferie og mye tråkking var mine allerede vonde føtter godt dekorert med gnagsår og plastret. Å presse dem inn i et par stive og aldri helt inngåtte bunadsko var helt uaktuelt. Selv mine myke og lekre bunadsstøvletter ble en prøvelse med gnagsår. Så alternativene var, å finne noe annet å ha på meg, eller bytte ut bunadskoene med Birkenstock-sandaler, joggesko eller et par sorte Dr Martens. Jeg valgte det siste. De er gode, har snøring og kan minne litt om snørestøvler jeg tidligere har brukt til bunad. 

Mange bruker snørestøvler til bunaden sin. 

Så gjorde jeg bommerten, jeg la ut et innlegg på sosiale medier hvor jeg sier noen ord om hvor kjekt det er å alltid vite hva du skal ha på deg ved de store anledningene i livet når du har en bunad. Om at jeg hadde glemt skjorten før vi reiste, og ikke tenkt så mye på den da vi kom hjem sent kvelden før. Men det ble likevel bra nok, jeg følte meg fin på en dag vi skulle feire. Det gikk ikke lang tid før den første kommentaren kom. "Skoene". Jeg sier den første, for det kom flere - og de kom fort. Det ble etter hvert tydelig at dette kom til å bli en lite hyggelig tråd, så jeg slettet hele innlegget. Leit, men jeg ønsket å bruke ettermiddagen på noe hyggelig. Men plutselig forsto jeg hva kundene mine refererte til. Jeg ble lei meg, for det gikk opp for meg at jeg uforvarende kan ha satt kundene mine i kjipe situasjoner. 

Gode sko

For dem som har fulgt med på hva blant annet styreleder i Norges Husflidslag har sagt om sko til bunad, er gode sko det de anbefaler. På direkte spørsmål om joggesko er greit, er svaret ja. Har man vonde bein skal man selvsagt ta hensyn til det. I dag bruker også mange snørestøvler til bunad. De skoene vi forbinder med bunadsko er inspirert av sko fra 1700-tallet. Da brukte man, om man hadde flere par, spennesko til fest. Spenneskoene ble etter hvert avløst på1800-tallet av en enklere flate sko med og uten rem over risten. På samme tid brukte også kvinnene ankelhøye støvler med snøring i siden. 

I disse skoene har jeg plass til plastrede tær og kunne bruke bunaden. 

Litt raushet skader ikke

Personlig forstår jeg ikke hvorfor noen alltid må lete etter noe de kan kritisere? Hvorfor man går inn for å få andre til å føle seg mindre? Kanskje er det en god grunn for at noen har "feil" skjorte på seg. Istedenfor å bruke energi på å irritere seg, tenker jeg at det er greit å være litt raus, og tenke at dette går helt fint. Alternativet om vi alle skal gå rundt som politi vil være at en del må la bunaden henge i skapet. Er det virkelig en bedre løsning? For jeg ønsker fortsatt å kunne fortelle kundene mine at om de har vonde bein så skal de selvfølgelig bruke sko som ikke gir dem mer smerter. - Jeg kommer nemlig også til å gjøre det. 

Kilder: 

NRK: Dagsrevyen, 16.mai 2022
Holtermann Christophersen, Kirsten, Drakthistorie
Karlberg, Magny,  Frå Versailles til Valdres.

Den lille tradisjonshåndverkeren – en idealist?

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger. Om det å være en liten tradisjonshåndverker innenfor et smalt fagfelt. Det jeg savner er en saklig debatt om det er viktig at vi beholder kunnskapen om ulike former for tradisjonshåndverk. Om de har en verdi i seg selv. For det handler om mye mer enn bare håndverket, det handler om å bevare immateriell-kulturarv. 

Selv om bunadbruk er meldt inn på Unescos verdensarvliste så er kunnskapen om håndverksteknikkene som ligger bak de ulike bunadene våre et i ferd med å bli borte.   

Betegnelsen på immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. Kulturrådet, https://www.kulturradet.no/immateriell-kulturarv

Rødlistet

At noe er rødlistet innebærer at kunnskapen om noe er i ferd med å bli borte. Man snakker ofte om truede dyrearter, men det gjelder også håndverksteknikker og yrker. Norsk håndverksinstitutt hadde hele 44 yrker på listen over verneverdige fag i 2022. Alt fra trebåtbygger, bøkker, urmaker, vever, skomaker til bunadtilvirkere. Det er fag hvor rekrutteringen er såpass liten at man ser at kunnskapen om faget kan forsvinne helt i Norge. 

Urmakere, trebåtbyggere, smed. treskjærer, nautisk instrumentmaker ....

Hva skjer om de blir borte

En del fag er veldig smale og påvirker oss lite i hverdagen. Men vi blir sårbare og helt avhengige av å importere kompetansen fra utlandet når vi trenger den. Med tanke på at 2/3 av alle nye bunader i dag produseres i utlandet er vi allerede godt i gang. Men med denne effektiviseringen mister vi ikke bare kunnskapen om hvordan noe skal lages, men også repareres. Utfordringen er for mange av disse yrkene er at det ikke nødvendigvis eksisterer en reell mulighet til å livnære seg av dem. Så da blir ansvaret for å videreføre kunnskapen overlatt til ildsjeler og dugnadsånd. Men det har også en annen side, når det ikke lenger er noen som kan reparere det gamle, så øker forbruket vårt. Det er dårlig nytt for miljøet.

Det hender jo at jeg lurer på om de av oss som bruker tid på å sette seg inn i håndverksteknikker, besøker museer - gjerne arkiver om vi har mulighet, utstillinger, fordyper oss i faget - om vi er en utdøende rase og faget med oss. Jeg hadde gjerne sett at ulike former for håndverk fikk en større plass som en del av pensum i skolen.  

Gammelt håndverk, og kunnskap. 

Den lille tradisjonshåndverkeren

Jeg har etter hvert stiftet bekjentskap med spesielt mange kvinnelige håndverkere som driver for seg selv. Noe av det vi har felles er at vi jobber sten på sten, sparer før vi kjøper og gjør mest mulig selv for å spare penger. Det kan være gullsmeder, skomakere, kjole- og draktsyere, bunadtilvirkere mm. Vi blir allsidige, vi er IT-ansvarlige, sekretærer, ordner regnskap, innkjøp og er som regel bedriftens eneste ressurs. Mange av oss har verkstedene i tilknytning til egne hjem, ikke fordi vi synes det er så koselig å være hjemme og pusle med hva det nå enn det er vi driver med, men for å holde kostnadene nede. Det handler stort sett alltid om økonomi! Partnerne våre er gjerne ubetalte sjåfører og vaktmestere. Jeg pleier å tulle med at om jeg hadde vært mann ville jeg antageligvis ha tatt opp lån fremfor å bruke tre år på å spare til noe jeg trenger i systuen. Å være avhengige av partneren økonomisk for å få endene til å møtes er dessverre også et kjent faktum for mange av oss. 

Er immateriell-kulturarv = Dugnadsarbeid?

Jeg har tenkt mer enn en gang at vi om driver for oss selv i små håndverksfag må være idealister - eller? Som en mannlig håndverkervenn sa, om det virkelig er sånn at du må jobbe 50-60 timer i uken, for å få en lønn du kan leve av, er det noe riv ruskende galt med prisene dine. Og han har rett. Samtidig kjenner jeg på at vi kjemper mot en etablert sannhet om at bunad er dyrt, uten at man ser på tidsbruken som ligger bak det vi produserer. Sammenligner du bunadtilvirkerens timelønn med en snekkers eller hva du ville måtte betale for tilsvarende tid i frisørestolen, så tror jeg flere ville få seg en liten aha-opplevelse. 

En del av utfordringen er at klær og sko har blitt så billig at vi har mistet av syne hva som kreves for å lage det. Ei heller at det nødvendigvis må være noen i produksjonskjeden som ikke får en lønn til å leve av. Når selv kvalitets-sko blir så billige at det ikke lønner seg å reparere dem hos en skomaker, fordi det blir billigere å kjøpe nye. Det blir litt som når jeg tidligere fikk inn forespørsler om å sy om rimelige klær, og en forventning om at jobben ikke skulle koste mer enn plagget. Men for den som skal utføre arbeidet spiller det ingen rolle om noe har kostet 50 -500 -5000 – eller 50 000, om jobben er den samme. Du får ikke rabatt i vaskehallen selv om du kjører en gammel bil.

Selv velger jeg dessverre å takke nei til stadig flere oppdrag, rett og slett fordi de ikke er økonomisk bærekraftige. Jeg synes det er leit, fordi det strider mot mitt ønske om å ta vare på og bevare det vi allerede har. Men de færreste kan leve av dugnadsarbeid, eller gode ord. Hvordan skal vi da kunne forsvare å rekruttere unge til et yrket de egentlig ikke har en reell mulighet til å livnære seg av? 

Kunststopping, lapping av hull i gamle plagg. Ta var på det vi har, eller lager noe vi ønsker å ta vare på.

Så har jeg jo undret meg over at vi villig vekk bruker penger hos frisøren, noen hver 6.uke, på noe som kun varer noen uker. Men å bruke penger på å reparere et par gode støvletter du kan ha i ennå 5-8 år, trekke om en god stol du kan bruke i nye 50 år, eller sy om bunaden som du kanskje gjør hvert 20. år og skal bruke resten av ditt liv, det blir av en eller annen grunn ansett som mye dyrere? 

Flere faller fra

Flere i min håndverkerkrets har gitt opp. De har gått lei av å drive håndverket sitt på "dugnad". Stadig prispress som følge utenlandsproduksjon gjør det vanskeligere for den norske håndverkeren å ta seg skikkelig betalt. Bekymringen for rekrutteringen til tradisjonshåndverkene er reell og noe vi skal ta på alvor om vi ønsker å bevare den immaterielle-kulturarven håndverkene favner. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle om noen kan reparere klokker, bygge trebåter, reparere sko eller sy bunader lenger?

Bunad eller festdrakt?

Festdrakter er skikkelig i vinden. Ikke at det er noe nytt, men det nye er at flere nå syr dem selv. Og alt som kan få opp interessen for, og kunnskapen om søm synes jeg er positivt. En festdrakt kan i prinsippet være laget av hva som helst, og designet er opp til en selv. En bunad er derimot basert på drakttradisjoner, draktdeler, broderier etc. fra bestemte distrikter. Så mens festdrakten er helt fri, er bunad knyttet opp til tradisjon og geografi. 

En festdrakt kan være laget av alle typer materialer, inspirert av bunader, eller fri fantasi. 

Bunaden som glapp

Som mange andre skulle jeg få bunad til konfirmasjonsdagen. Men etter å ha tenkt gjennom saken fant jeg ut at det å stå til konfirmasjon ble feil for meg. Jeg følte meg ikke hjemme i kirken, og ønsket heller å konfirmere meg borgerlig - noe min far ettertrykkelig satte foten ned for. Fordi en eldre bror hadde tatt det samme valget om å avstå fra konfirmasjon visste jeg at selskap og presanger var noe jeg måtte se langt etter. Men at bunaden også skulle ryke hadde jeg ikke tenkt så nøye over. Men, jeg sto fast ved valget jeg hadde tatt. 

Etter hvert har det blitt flere bunader. Flere skjorter og forklær gir meg variasjonsmuligheter. 

Jeg hadde ønsket meg en bunad så lenge jeg kan huske. Men som for mange andre var en bunad for meg noe som var uoverkommelig i mange år på grunn av kostnaden. På 90-tallet ble festdrakter for alvor en mote-dille. Jeg klippet ut artikler fra ukeblader, fikk dreisen på symaskinen, og fikk etter hvert sømoppdrag på festdrakter. Det var et deilig eldorado av lek med farger, form og tekstiler. Allerede den gang sydde jeg stakker og strikket dekorative jakker som jeg pyntet opp med bunadsølv. Jeg broderte og sydde bånd på strikkejakkene, ikke så ulikt det jeg gjør i dag. Og jeg følte meg alltid fin i draktene mine. 

Drømmen om en bunad

Med tiden økte selvtilliten og troen på egne sømferdigheter, og så kom stunden hvor jeg endelig kunne kjøpe en materialpakke til bunad. Jeg husker ennå høytidsstemningen da jeg pakket den opp, og frykten for å gjøre noe feil. Min erfaring med brodering var begrenset, og  arbeidsbeskrivelsen var langt fra selvforklarende. Heldigvis var det råd å få, og med mye innsats og tålmodighet fikk jeg satt sammen bunaden. Den første bunaden min har jeg delvis vokst ut av, og som en følge av en spesiell interesse for bunader har det blitt flere etter hvert. Jeg kaller det en yrkesskade. Noen brukes til utstilling i systuen, andre brukes når jeg har anledning. Noen av oss er ganske kreative når det gjelder å finne anledninger til å ta frem bunaden.

En arvebunad, fra mor til datter, eller bestemor til barnebarn. Og noen ganger fra oldemor til oldebarn.

Ikke alle føler seg hjemme i bunad

En bunad kan også betraktes som et statussymbol. "Alle" vet at de er dyre i innkjøp. Den har også en funksjon i å signalisere tilhørighet. Mange er stolte over å fortelle om aner langt tilbake i tid, bunaden blir noe mer enn bare et plagg. Men det kan også gjøre at noen føler seg utenfor. 

Det kan gjøres enkelt eller mer avansert. En strikket jakke over et skjørt med bånd.
Foto: Eivind Røhne fra boken Strikk til alle tider.  

For noen vil bunad også være en utopi, for de er en stor investering. En investering ikke bare for en generasjon om den er stelt og oppbevart riktig, men like fullt en kostbar investering. Noen gjør kupp på Finn, andre er så heldige at de arver. Men ikke alle. Nå skal det sies at enkelte festdrakter er på samme prisnivå som flere bunader. Men en festdrakt kan være noe du kjøper på f.eks. Sparkjøp, hos en designer som Eva Lie, Lise Sjåk Bræk, eller lager selv. 

En av mine tidlige festdrakter. Stakken er laget i en fantastisk ulldamask. Tekstilet kjøpte jeg for snart ca 25 år siden. Vesten er sydd i brokade inspirert av liv fra 1700-tallet. . 

Det kan være mange grunner for hvorfor man ikke føler seg komfortabel i bunad. Noen har ingen klar følelse av tilhørighet til et bestemt sted, andre liker ikke den bunaden man har geografisk/familiær tilknytning til. Det kan være farger og snitt som føles helt feil. - Når det er sagt så anser jeg at valg av bunad etter utseende eller tilhørighet er noe andre ikke har noe med. Man må gjøre de valgene som kjennes riktig for en selv. En annen tilbakemelding jeg har fått er at noen føler de blir uniformert i en bunad, samtidig som de har et sterkt behov for å ha sin egen individuelle stil. Da kan det kjennes riktigere å velge seg en festdrakt som man synes er fin og føler seg mer vel i.

Samme stakk men strikket vest og pulsvanter. Jeg føler meg like fin i begge variantene. 

Miljøperspektivet 

Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på. 

Gode materialer og godt håndverk blir til sammen noe man ønsker å ta vare på. Utfordringen oppstår vel heller når det går litt inflasjon i noe. En bunad syr man ut og inn, reparerer og går i arv så lenge den kan brukes. En godt utført festdrakt og gode materialer vil man også ta vare på, men jeg er mer usikker på om hvor mye vedlikehold man vil legge i festdrakter laget av rimelige materialer? For jeg forstår dem så altfor godt, de som gjerne vil lage mer enn en. Fordi de er skikkelig artige å lage! Men blir de da egentlig en kjole som bare blir brukt en gang, eller blir den noe man tar frem år etter år? 

Jeg tror vi tar bedre vare på det vi legger ned mye tid på å lage. Slow fashion. I bunaden ligger det mye kunnskap om gamle håndverkstradisjoner. 

Jeg har ikke svaret, men har en teori om at vi tar bedre vare på det vi bruker tid og penger på. På den annen side, så tror jeg at det vi liker og som har en god passform, det bruker vi fordi vi føler oss vel. Uansett håper jeg at sy-gleden fortsetter og utvikler seg til en interesse for også å fikse, lappe og ta vare på gode klær.  Det ligger både god økonomi og miljø i å lappe en bukse, eller fikse på en kåpe som bare trenger litt kjærlighet for å holde et par sesonger til. 

Nasjonaldagen blir fin enten det gjøres i dress, penkjole, bunad eller festdrakt. 

Bunad eller festdrakt? Jeg sier som Ole Brumm, Ja takk begge deler. Det viktigste er at vi kan være sammen med de som står oss nær, feire frihet og selvstendighet. Fred er dessverre ingenting vi kan ta for gitt. Ha en fin nasjonaldag!