Vi tar bedre vare på klær med affeksjonsverdi. Tenk bare på bunaden, eller på den hjemmestrikkede genseren. De blir som regel værende i klesskapet, selv om de har krympet eller sett sine beste dager. Vi er mer villige til å reparere og gjenbruke hele eller deler av de plaggene. Plaggets verdi handler ikke da om kroner og øre, men følelser. Selv om vi generelt også er mer velvillig innstilt på å bekoste reparasjon dersom noe er kostbart i innkjøp. Og reparasjon av klær forlenger som kjent levetiden på klærne våre.
Dette er noe jeg ofte støter på når noen ønsker å sy festdrakter, eller søker hjelp, for å gjenbruke deler av et elsket plagg i et nytt. Det kan være noe som er laget eller arvet av en kjær, eller rett og slett den første genseren de strikket på videregående. Det vi lager selv tar vi også bedre vare på, enn ting som har kommet enkelt til oss. Kanskje fordi vi da forstår verdien av arbeidstimene som ligger bak det å lage et helt plagg.
For har du brukt måneder på å strikke en genser sitter det langt inne å putte den i en pose til Fretex. Klær med historie kan det være vanskelig å kvitte seg med, selv når de har kommet i kategorien, trange/utslitte og brukes helst bare i hagen. Det kan være klær du har laget selv, noe som minner deg om en person eller opplevelser.
For min egen del sitter det i alle fall mye lenger inne å gi fra meg selvlaget, enn kjøpt - med noen hederlige unntak. Jeg har faktisk en liten stabel med klær som jeg har laget selv som av ulike grunner ikke er i bruk lenger, som venter på det nye rette prosjektet. Tekstilene er jo like flotte selv om plagget er blitt litt trangt.
Og selv om det sikkert er sunt å kvitte seg med skapfyll, så er det som sagt ikke alt vi synes det er like greit å kassere. Hva gjør vi da? En måte kan være å finne nye bruksmåter for det som er utslitt dersom du har hjerte til å sette saksen i det.
Tekstilet var falmet og fullt av striper etter bruk og vask. Denim slipper en del farge i vask. Dette er et plagg som er mye brukt og svettet i, dermed også vasket oftere enn et par bukser. |
Denimkjolen
Jeg har en egen forkjærlighet for kjoler laget i denim. Slitesterke, bruksvennlige og enkle å pynte opp og ned. Et supert basisplagg jeg alltid har i garderoben. En av disse kjolene var en sikker vinner i klesskapet, og har vært brukt til alt fra fin på jobben til etterhvert kjekk å ha på stranden. Det siste kunne den sikkert vært brukt til en liten stund til, men strandlivet med Norges-ferier er enkelte sommere så godt som ikke-eksiterende. Bruken har med andre ord vært litt begrenset de siste årene.
Dette har vært en kjole jeg ofte fikk komplimenter for. En av de jeg husker best er fra tiden hvor jeg reiste mye i forbindelse med jobb. På 7 flyet til Stockholm sammen med nesten bare dresskledde menn stilte undertegnede opp i blå denimkjole med prikker, oransje selv-strikket bolero og oransje sandaler. I det jeg satte foten inn i flyet utbrøt flyvertinnen spontant "Åh herlighet så deilig å se farger og noe så fint!" Utbruddet første til litt latter, men "It made made day".
Likevel etter 10 år med bruk og vask kjente jeg på at nå følte jeg meg ikke fin i kjolen lenger. Den hadde mistet en del fasong, blitt litt slaskete og med tydelige bruksmerker var den blitt degradert til strand- eller bruke i hagenkjole. Men hvordan kunne jeg kvitte meg med en kjole med så mye gode minner?
Tekstilet er klart for nye og gode minner i hagen. Og ikke minst har jeg tilført noe i hagen som også gir meg hyggelige assosiasjoner. |
Sprettekniven avslørte solid falming, og kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke følte meg så fin i kjolen lenger. En sofapute fra hagen hadde lidd noe av den samme skjebnen, solid falming, og hadde blitt liggende (gjemt og glemt på vaskerommet) mens den ventet på nytt trekk. Det var heldigvis nok tekstil i kjolen til å få laget et nytt trekk til puten som har fått plass i sofaen igjen. Jeg laget en rolour av skråbånd og en 6 mm tykk snor, som ble til en dekorkant rundt puten. Puten fikk også glidelås så trekket er enkelt å ta av og på.
Restene fra kjolen skal få gjøre nytte som for i et pennal, eller som fyll i en annen sofapute. Det viktigste er å ta vare på det vi har, eller lage noe vi har lyst til å ta vare på. Tekstilet skal i alle fall få være med på å skape nye gode og hyggelige minner, bare i en annen setting.