Uniformerte eller individualister?

Mitt forrige innlegg om farger engasjerte flere, ikke helt overraskende med tanke på hvem majoriteten av mine lesere er; kvinner med mer enn gjennomsnittlig interesse for farger, form og fiber. Jeg tror jeg er langt fra alene om å ha overvekt av enkelte farger i klesskapet, eller som har en mann som stadig lurer på hvordan det er mulig å ha så mange kjoler i akkurat den fargen? I likhet med Lene så har jeg undret meg over alle de som likevel kler seg i farger som tilsynelatende suger energi ut av dem. En venninne av meg som var billedkunstner elsket blått, men kunne ikke fordra gult. Nå er det slik at blått og gult forsterker hverandre godt, og de bildene hvor hun vant over sin aversjon for gult, var også de absolutt sterkeste og beste hun laget. Det handler kanskje også om å konfrontere og ta kontroll over det vi ikke liker eller føler ubehag ved, i stedet for å bare unngå det.

Uniformen
Påkledning varierer mye fra arbeidssted til arbeidssted, hvor ulike mennesketyper og bransjer har sin egen uniform. Selv om vi ofte liker å tro at vi er individualister med egen stil, så ifører vi oss ofte en uniform som gjør at vi passer inn i den gruppen vi tilhører. De engelske moteguruene Trinny og Susannah, som har kledd opp damer uten sans for stil gjennom flere år, er nå på besøk i Norge for å hjelpe norske kvinner. En av deres kommentarer var at vi kledde oss veldig likt, og at det var lite paljetter og ”show” i hverdagen her. Akkurat her kommer nok det kulturelle aspektet inn, for stiller du opp med paljettkjole vil de færreste tippe at du er på vei til kontoret, men heller til en nattklubb. Jeg synes likevel dette med uniformering er interessant.

Vakker, men ikke nødvendigvis et kompliment.

Påfuglen
Selv har jeg arbeidet i bransjer som liker 2 streker under svaret i flere år, hvor dresskoden kan være ganske formell. På enkelte steder jeg har arbeidet har det knapt vært mulighet til å se forskjell på menns og kvinner klesdrakter, da alle går i de ”samme” mørke dressene. Jeg har da priset meg lykkelig for at jeg er kvinne og kan boltre meg i skjørt og kjoler og fremdeles være velkledd. De usagte dresskodene finner man overalt, enten du arbeider på en skole eller i finans. Behovet for gruppetilhørighet skal ikke undervurderes, vi har alle et behov for tilhørighet, for det er ikke helt uproblematisk å være for annerledes i vårt samfunn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kjøpt et plagg på ferie i f.eks. Italia, og følt meg kjempefin, mens når jeg kommer hjem har forstått at det samme plagget ikke fungerer. Jeg har rett og slett følt meg som en påfugl! Selv om vi forbinder påfuglen med skjønnhet, så er det å bli beskrevet som en, ikke nødvendigvis ett kompliment på våre breddegrader. For selv om påfuglen er både vakker og synes godt, så er fuglen en del av en gruppe med likesinnede, og har dermed sin gruppetilhørighet inntakt. Den menneskelige varianten har ikke nødvendigvis det.

For mye farger for enkelte?

Jeg overvar for en ukes tid siden en interessant observasjon på en restaurant på Oslos vestkant, hvor deler av Oslos finansmiljø hadde en samling. Min kollega og jeg konstaterte lettere forbauset at det tilsynelatende kom inn enn mengde mennesker som vi knapt kunne se forskjell på, og lurte nesten på om det var en ”look a like- konkurranse” vi var vitne til. Gutta, alle med samme hår-sveis, kom i dyr blazer og skjerf (med Mette-Marit knuten). Jentene som alle var veldig slanke, hadde: trange bukser, dyr blazer, høyhælte sko, spray-tan, blekede tenner og bleket langt hår (med hair ekstentions ifølge min kollega som hadde innsideinformasjon). Det var med andre ord ingen tvil om at de alle tilhørte samme gruppe. Hvordan denne gruppen ville reagert på en yppig brunette i en knallrød kjole kunne vært interessant..?

Strikket for mange år siden og vært skuff-fyll i de siste 7-8 årene.

Janteloven 

Etter å ha kikket i gamle fotoalbum, har jeg måttet konstantere at også jeg har blitt både mer konform og konservativ med hensyn til både snitt og fargebruk. Det kan selvfølgelig ha flere årsaker, som; alder, type stilling, trygg på hva jeg kler osv. Men med tanke på at jeg som en kvinne på 40+ er langt tryggere på meg selv enn jeg var som 30+/-, så synes det ikke på klærne. Så hva er da forklaringen på at svært mange kvinner ifører seg sort, en farge de færreste egentlig kler, både til hverdag og fest? Forstå det den som kan, men må umiddelbart innrømme at det også finnes varianter av den ”lille sorte” i mitt klesskap, selv om min favoritt-festfarge er rødt. Er det fordi vi er redde for å synes at vi velger den letteste veien, og at det rett og slett er janteloven som slår inn? Noen er "halvt fargeblinde" og helt uinteresserte i form og farge, og vil oppleve problemstillingen lite relevant. Ser vi derimot på kvinner på andre kontinenter eller på sørlige breddegrader på vårt eget kontinent, uten jantelov, så er det plutselig lov til å være: yppig, feminin, sensuell og hvilken fargebruk!

Jeg vet ikke om mine sommer-kreasjoner blir like fargerike, men utgangspunktet er et feminint snitt. 

Ukebladene varsler om en fargesterk kolleksjon denne sesongen. Etter flere år med sort og pasteller ønsker jeg den hjertelig velkommen. Jeg gleder meg til en sommer hvor norske kvinner skal få lov til å både synes og stråle. Jeg håper bare de griper muligheten og velger de fargene som gir dem mest energi og glede, og ikke de som ”alle” de andre bruker.