6. oktober 2011

Helt i Pippis ånd

Jeg er en smule skrekkslagen over utfordringen jeg har takket ja til. Jeg er som en av 20 blitt trukket ut til å være en friskhetsambassadør på arbeidsplassen. Også jeg som ikke en gang visste at jeg var med i noen konkurranse! For en som fortsatt arbeider med å synes at "trening er skikkelig gøy", er dette en utfordring i seg selv. Når jeg forsto at jeg skulle sendes på ski til Alpene med ski-landslaget forsto jeg at 100 og ett var ute. Saken er nemlig den at mine ferdigheter på langrenn er høyt diskutable. Det vil si, jeg blir som regel forbigått av 11 åringer i skisporet uten at de tilsynelatende må anstrenge seg det minste.

Val Senales
Ganske fortvilet fortalte jeg nyheten til en venninne som lo så hun skrek, hun vet hvordan jeg er på ski, før hun bedyret at jeg burde pakke sekken straks. Husbonden var av samme oppfatning, "Dette var en mulighet jeg ikke kunne takke nei til, og jeg var en tulling om jeg feiget ut". Han bedyret at han selv ikke ville spurt hjemme om det passet en gang at han dro, han ville simpelthen bare ha pakket bagen. Må innrømme at jeg hadde et lite svart øyeblikk preget av mismot, i ren mangel på trøst og forståelse Men så tenkte jeg som så: Hva ville Pippi gjort? Om jeg ikke lærer bedre teknikk etter et par dager med denne gjengen så lærer jeg det aldri, og ingen kan beskylde meg for og ikke ha forsøkt. For Pippi ville ikke ha sittet hjemme og vært redd for å prøve, det er jeg helt sikker på. – Så om en knapp uke, uha, er jeg underveis til isbreer og Alpene med ski og strikketøy i bagasjen.
Ikke redd for noen ting?