20. oktober 2011

En skiturist i Tyrol

I over 40 år har jeg gått feil på ski. Det viser seg at myten om nordmannen som skal være født med ski på bena står for fall. I helgen har jeg vært på treningstur med arbeidsgiver for å bli en fullverdig helseambassadør. Jeg kommer hjem med gnagsår, stive og ømme muskler, istykkerrevne joggesko i tillegg til forslåtte tær. Ikke dårlig uttelling etter en langhelg.

Utsikt mot Østerrike
Pakkingen var en utfordring i seg selv, for på listen over nødvendigheter sto det oppført "fjellfint". Hva i all verden er "fjellfint"? Nå er jeg over middels glad i å gå i kjoler, så jeg tolket det med letthet til: ullkjole. Forsto fort når vi var fremme at jeg var den eneste som hadde den tolkningen, uten at det var noe stort problem. Er man glad i kjoler, så er man glad i kjoler. Selvsagt hadde jeg også pakket strikketøy, - og hadde med litt ekstra garn i tilfellet det skulle bli kjedelig med mye dødtid. Jeg kan allerede nå avsløre at strikketøyet fikk ligge helt i ro i 4 dager.

Maja var lite lysten på at matmor skulle reise bort i 4 dager.
Lørdag morgen var det avreise til München med 5 timers reise videre med buss i retning Val Senales i nord-Italia. Første natt ble tilbragt på et hotell like nede i dalen, da hotellet vi opprinnelig skulle bo på var dobbeltbooket. Denne delen av Italia har tidligere tilhørt Østerrike, og det er derfor lite som minner om det typiske Italia i denne delen av landet. Det meste foregår på tysk, og det er like vanlig med Sauerkraut på menyen som pizza. - og hvor får man ikke servert pizza i dag?


Ikke bare slit...
Det ante det meg at jeg ikke kom til å lide noen umiddelbar nød når jeg oppdaget at første natt skulle tilbringes i himmelseng, med sjokolade på hodeputen. Nå skal det sies at jeg ganske raskt oppdaget at jeg var sendt på tur med 20 usedvanlige hyggelige, positive og sporty friskuser, hvor hovedparten tilhørte typen "A-mennesker". Undertegnede er hverken friskus eller A-menneske, så det ante meg at de neste dagene kom til å bli litt mer utfordrende enn å sove i himmelseng.

Ikke for de med høydeskrekk.
Og ganske riktig så bød turen på både tidlige morgener og tøffe fysiske anstrengelser i de kommende dagene. Etter å ha ankommet hotellet på 2200 moh., bar det videre opp til isbreen på 3200 moh i en Gondol som var en prøvelse for selv de uten høydeskrekk. Noe av det som var mest overraskende i denne høyden var hvor tungt det var å gjøre fysisk aktivitet. Da luften på denne høyden gir mindre motstand, vil kroppen automatisk puste oftere enn den gjør ved lavere høyder. Aktiviteter som vanligvis ikke ville kreve den helt store kondisjonen var plutselig veldig krevende, selv for de som var godt trent.

På denne isbreen ble Utzi funnet. Mon tro hva han skulle her oppe?
Skiteknikken vår fikk gjennomgå, og jeg forsto til min lettelse at jeg var langt fra alene om å ha trodd jeg kunne gå på ski. Kyndig veiledning ble gitt i samme løype som det norske langrennslaget som med den tilsynelatende største letthet føk forbi oss. Etter 2 timers blodslit hvor våre langrennsferdigheter ble plukket i biter, ble vi belønnet med lunsj, før vi satte kursen nedover med "skrekk" Gondolen mot hotellet og en kort hvil før neste økt. Det viste seg at neste økt besto av intervalltrening på 2500 moh, med en stigning på 3-400 høyde m. Treneren var sympatisk, men uten den største medfølelsen for vondter. Hodepine og svimmelhet som gjerne oppstår ved slike høyder ble definert som"helt normalt", så da var det ingen bønn: Det var bare å kjøre på! Liten vits å si at bena dirret av utmattelse under middagen..

Landslaget på trening
I Strålende solskinn ble også dagen derpå startet grytidlig i skiløypen. Nye skiteknikker ble utprøvet, mens vi igjen kunne konstantere at de færreste av oss behersket selv de mest elementære teknikker. Ikke rart det har gått trått i løypa. En ganske absurd opplevelse å gå på ski i sin egen lille verden mens man blir forbigått av Bjørgen, Johaug, Hjelmeset, Bjørndalen og Northug for å nevne noen.

Utsikt helt til Sveits.
Etter en lengre lunsj i solen og høyden, skulle ettermiddagen igjen benyttes til tøffe fysiske utskeielser. Denne gangen var den "kun" 2-300 høyde m som skulle forseres i ulendt skogsterreng. Målet var en liten seter som serverte Gluwine. Eierne av seteren hadde neppe ofte hatt så mange gjester før på en gang, da seteren var så liten og intim at vi måtte sitte etter tur. Turlederne hadde forregnet seg på tiden, og turen opp til seteren som hadde tatt 1½ time, måtte unnagjøres tilbake på en knapp time om vi skulle ha en sjanse til en rask dusj før middag. For min del som aldri har jogget så langt før var dette en utfordring av de helt store, men å skulle stille på middag med det norske langrennslandlaget uten å dusje var ikke aktuelt. Nedover fjellsiden bar det, og omtrent halvveis klarte jeg å sette foten fast i en stein, for så å foreta et "elegant" lite svalestup fremover. Resultatet var to forslåtte bein og en opprevet joggesko. Her var det imidlertid ingen trøst å hente. At man har litt vondt etter å ha falt er "helt normalt", så her var det bare å bite tennene sammen før muligheten for en varm dusj forsvant.

Idrettsskade?
Vel tilbake på hotellet kunne jeg til min store glede konstatere at jeg etter å ha dusjet i kaldt vann i 2 dager endelig ble belønnet med en varm dusj, før de forslåtte tærne ble presset ned i støvlettene. Vi var fire damer som benket oss sammen og ba lett fnisende pent om å få unge sjarmerende menn fra landslaget som våre bordkavalerer. 3 flotte karer dukket opp, deriblant Northug som underhold og sjarmerte så det holdt. Oddbjørn Hjelmeset må beskrives som ett oppkomme av gode historier, og for å gjøre en kort historie kort, så var forslåtte tær og mørbankede muskler glemt innen kvelden var omme.

Utsikten fra hotellrommet.
Hjemturen var lang, mye som en følge av at bussjåføren først møtte opp på feil hotell, før vi allerede krafitig forsinket havnet i en av de berømte køene på motorveien i Tyskland. Vi sto bom stille, og kom først frem til flyplassen i det vi så flyet vårt lette. Selvfølgelig mistet vi flyet vårt, og det skal sies at det var flere, til tross for positiv holdning, som ikke var spesielt lystne på å tilbringe natten på flyplassen i München. Til alt hell fantes det en senere flyavgang med plass til hele gruppen samme kveld, noe som ga oss noen etterlengtede timer med egen-tid og mulighet for shopping. Mulig det kun var kvinnene i gruppen som syntes den delen var ok?


En tilsynelatende sprek dame.
Utbytte av turen? Litt tidlig å si, men at jeg kommer til å ta frem langrennsskiene i vinter er sikkert. For det er noe med mestring; - det meste blir morsommere når man opplever akkurat det. Og gøy det var det, - spesielt når man drar på tur med en gjeng positive friskuser! Ikke at det ikke betyr at jeg ikke gleder meg til å tilbringe neste søndag i syrommet, det er vel der jeg egentlig hører hjemme? Friskhetsambassadør eller ikke. :)
Nye joggesko er allerede bestilt, da de gamle møtte sin skjebne i Tyrol.

4 kommentarer:

  1. Oj, det var litt av en tur! Tøff var du som gjennomførte opplegget, for det hørtes "litt" fysisk anstrengende ut. Da hørtes middagen med skigutta mer forlokkende.

    Det er litt rart det med at vi tror vi skal være så flinke til å gå på ski. Jeg sliter med balansen og synes utforbakker er skummelt. Et lite teknikkurs hadde absolutt vært på sin plass.

    SvarSlett
  2. Høres helt perfekt ut synes jeg:) Du er heldig!

    SvarSlett
  3. SÅDAN, helle - du gjorde det :-) Og hvis du ikke ser frisk ud - hvem gør så - du er da en værdig ambassadør ;-)

    SvarSlett

Takk for besøket. Jeg blir veldig glad om du legger igjen en hilsen.